Pop i ope landskap
Frida Ånneviks nye songar har identitetspolitisk kraft.
Frida Ånnevik er inne i ein kreativ periode.
Pressefoto
Pop
Frida Ånnevik:
Flyge fra
Grappa/Musikkoperatørene
Årets album frå Frida Ånnevik byr på ei viktig innsirkling av dei største identitetsspørsmåla vi menneske kavar med i våre korte, jordiske liv, anten det er åleine eller saman med andre. Det kan kanskje høyrest i overkant tungt ut. Men ikkje lat deg skremme. Dette markante, tematiske fokuset har ikkje forhindra Flyge fra frå å verte ei samling med vakker popmusikk du berre ønskjer å verte verande i.
Ikkje minst korarrangementa har nærast noko svimlande over seg i fleire av songane her, slik at eg går og kjenner meg beint fram ør av å lytte. Om band som Cocteau Twins eller Beach House har vore i tankane då Ånnevik laga denne plata, veit eg ikkje, men tankane går rett som det er i ei slik rening for denne lyttaren. Musikken er fantasifullt komponert, arrangert, og ikkje minst, framført, av den solide gjengen Ånnevik omgir seg med.
Kreativ periode
Ånnevik må vere inne i ei rivande kreativ periode, for førre album, Her bor, som gav henne ein vel fortent spellemannspris, kom så seint som i fjor. Ho er ein av dei fremste låtskrivarane våre, og ikkje minst tekstane er også denne gongen av høg kvalitet.
I mars fortalte artisten Haugesunds Avis at ho var i ferd med å verte meir politisk. Eg skjøner kva ho meiner. Flyge fra er utstyrt med ei identitetspolitisk kraft som er sjeldan for popmusikk. Det opnande tittelsporet set tonen. «Det du sjøl er kæinn du itte flyge fra», syng Ånnevik, på klingande Hamar-dialekt: «Har du det i kjeften eller i bena?»
Gripande
Det manglar ikkje på slike konfrontasjonar på dette albumet, som eg finn gripande i den beste tydinga av ordet. Den eineståande låten «Gutt», som ikkje minst er ein mektig vokalprestasjon frå Ånneviks side, skildrar ein famlande søken etter kjønnsidentitet vi vel knapt har høyrt uttrykt slik på norsk før. «Basert på en sann historie» gjer treffande opprør mot den patriarkalske historieforteljinga, og vart først trykt som dikt i Klassekampen: «Fedrene har kjempet, mødrene har grett. Må vi skrive det om, rette det opp, ønske oss en annen kropp? Vi går for dem som har grått for oss, gått foran oss.»
Flyge fra har også ei mobiliserande kraft og ber bod om at det finst andre forteljingar som ventar på å verte fortalde – om kven vi er, og kven vi kan verte. Ikkje minst det siste spirer og gror i denne musikken, som artisten sjølv treffande har kalla «pop i ope landskap».
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Pop
Frida Ånnevik:
Flyge fra
Grappa/Musikkoperatørene
Årets album frå Frida Ånnevik byr på ei viktig innsirkling av dei største identitetsspørsmåla vi menneske kavar med i våre korte, jordiske liv, anten det er åleine eller saman med andre. Det kan kanskje høyrest i overkant tungt ut. Men ikkje lat deg skremme. Dette markante, tematiske fokuset har ikkje forhindra Flyge fra frå å verte ei samling med vakker popmusikk du berre ønskjer å verte verande i.
Ikkje minst korarrangementa har nærast noko svimlande over seg i fleire av songane her, slik at eg går og kjenner meg beint fram ør av å lytte. Om band som Cocteau Twins eller Beach House har vore i tankane då Ånnevik laga denne plata, veit eg ikkje, men tankane går rett som det er i ei slik rening for denne lyttaren. Musikken er fantasifullt komponert, arrangert, og ikkje minst, framført, av den solide gjengen Ånnevik omgir seg med.
Kreativ periode
Ånnevik må vere inne i ei rivande kreativ periode, for førre album, Her bor, som gav henne ein vel fortent spellemannspris, kom så seint som i fjor. Ho er ein av dei fremste låtskrivarane våre, og ikkje minst tekstane er også denne gongen av høg kvalitet.
I mars fortalte artisten Haugesunds Avis at ho var i ferd med å verte meir politisk. Eg skjøner kva ho meiner. Flyge fra er utstyrt med ei identitetspolitisk kraft som er sjeldan for popmusikk. Det opnande tittelsporet set tonen. «Det du sjøl er kæinn du itte flyge fra», syng Ånnevik, på klingande Hamar-dialekt: «Har du det i kjeften eller i bena?»
Gripande
Det manglar ikkje på slike konfrontasjonar på dette albumet, som eg finn gripande i den beste tydinga av ordet. Den eineståande låten «Gutt», som ikkje minst er ein mektig vokalprestasjon frå Ånneviks side, skildrar ein famlande søken etter kjønnsidentitet vi vel knapt har høyrt uttrykt slik på norsk før. «Basert på en sann historie» gjer treffande opprør mot den patriarkalske historieforteljinga, og vart først trykt som dikt i Klassekampen: «Fedrene har kjempet, mødrene har grett. Må vi skrive det om, rette det opp, ønske oss en annen kropp? Vi går for dem som har grått for oss, gått foran oss.»
Flyge fra har også ei mobiliserande kraft og ber bod om at det finst andre forteljingar som ventar på å verte fortalde – om kven vi er, og kven vi kan verte. Ikkje minst det siste spirer og gror i denne musikken, som artisten sjølv treffande har kalla «pop i ope landskap».
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?