God purk, fæl purk
Ein dansk actionfilm om politivald i forstaden treffer tungt.
Filmen tek opp sosiale problemstillingar knytte til innvandring, parallellsamfunn og politivald i dagens Danmark. Her ser vi Jacob Lohmann som politi og Tarek Zayat som Amos.
Foto: Tine Harden / Norsk Filmdistribusjon
ACTIONTHRILLER
Regi: Frederik Louis
Hviid og Anders Ølholm
Shorta
Med: Jacob Lohmann, Simon Sears, Tarek Zayat
Kinofilm
Ein ung mann frå ein fattig dansk forstad døyr på suspekt vis hjå politiet. Dei får melding om å unngå det ulmande området, men Jens (Sears) må på tokt med den brutale kollegaen Mike (Lohmann), som likevel svingar inn for å plaga folk og visa kven som er sjef. Det går dårleg.
Sterk spenning
Som spenningsfilm held Shorta høgt nivå med adrenalin og driv heile vegen. Det er solid arbeid i alle ledd i kjende sjangerrammer utan for slitne stiltrekk. Skodespelet er sterkt. Figurane er dynamiske og interessante.
Vi ser alt frå politiet sitt perspektiv, men ingen med eit fungerande moralsk kompass likar Mike. Han er bølla, medan Jens er på lag med folk. Han rynkar litt på nasen når kollegaen kjem med rasistiske vitsar.
Vi og Jens heiar på unge Amos, som utan grunn hamnar i hendene på politifolka. Dei tre er fritt vilt i ei intens jakt med få fluktruter. Politifolka er på bortebane. Jens og Mike har sjølve skulda. Dei er òg del av eit system som skaper sinne og vald.
Hjarterått
Shorta tyder politi på arabisk. Dansk er framandspråk i forstaden. Dei som bur der, føler seg med rette elendig handsama. Det er lett å sjå parallellar til filmar som franske De elendige frå i fjor.
Med eit rått filmspråk for eit breitt publikum pirkar regissørane Frederik Louis Hviid og Anders Ølholm i opne sår. Shorta er eit slag i magen. Eg hadde hjarta i halsen. Filmen har hjarta på rette staden.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
ACTIONTHRILLER
Regi: Frederik Louis
Hviid og Anders Ølholm
Shorta
Med: Jacob Lohmann, Simon Sears, Tarek Zayat
Kinofilm
Ein ung mann frå ein fattig dansk forstad døyr på suspekt vis hjå politiet. Dei får melding om å unngå det ulmande området, men Jens (Sears) må på tokt med den brutale kollegaen Mike (Lohmann), som likevel svingar inn for å plaga folk og visa kven som er sjef. Det går dårleg.
Sterk spenning
Som spenningsfilm held Shorta høgt nivå med adrenalin og driv heile vegen. Det er solid arbeid i alle ledd i kjende sjangerrammer utan for slitne stiltrekk. Skodespelet er sterkt. Figurane er dynamiske og interessante.
Vi ser alt frå politiet sitt perspektiv, men ingen med eit fungerande moralsk kompass likar Mike. Han er bølla, medan Jens er på lag med folk. Han rynkar litt på nasen når kollegaen kjem med rasistiske vitsar.
Vi og Jens heiar på unge Amos, som utan grunn hamnar i hendene på politifolka. Dei tre er fritt vilt i ei intens jakt med få fluktruter. Politifolka er på bortebane. Jens og Mike har sjølve skulda. Dei er òg del av eit system som skaper sinne og vald.
Hjarterått
Shorta tyder politi på arabisk. Dansk er framandspråk i forstaden. Dei som bur der, føler seg med rette elendig handsama. Det er lett å sjå parallellar til filmar som franske De elendige frå i fjor.
Med eit rått filmspråk for eit breitt publikum pirkar regissørane Frederik Louis Hviid og Anders Ølholm i opne sår. Shorta er eit slag i magen. Eg hadde hjarta i halsen. Filmen har hjarta på rette staden.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.