Snu seg i grava
«Gråten grev ingen opp att or jorda», men gråta gjer mange av oss likevel. Å fylgja nokon til grava er inga lett oppgåve. Til alt hell slepp gravferdsfylgjet å ordna alt sjølv: Her finst gravarar, gravemaskiner og gravferdsbyrå. Somme står lenge med eitt bein i grava før dei går i grava, andre får ei våt grav. Stundom er vegen frå vogga til grava altfor stutt.
No skal ikkje gravalvoret få ta heilt over her, for grava er eit kjekt verb med mange avleiingar som ikkje kjem til å verta gravlagde med det fyrste. Dei som har grave seg attover i soga til grava, slit med å finna sjølve utspringet. Detaljane om opphavet er radt ein løyndom som grava tek med seg i grava. Det er lettare å finna andre former av grava, som norrønt grafa, engelsk (en)grave og tysk graben.
Å seia at graverande (‘alvorleg, grov’) heng i hop med grava, er jamgodt med å køyra denne spalta i grøfta. Graverande kjem av latin gravis (‘tung’). Heller ikkje grov (frå lågtysk) høyrer til her. Kva med gravera (‘rissa inn’)? Jau, gravera har kome til oss frå fransk, men det har germansk opphav og er skyldt grava. Andre ord som heng i hop med grava, er grav, greft (‘grav; grøft’), grev, grop, gròv (‘hòle, jordkjellar, grav; søkk’), grue, gruve og grøft.
Når me høyrer ordet grav, tenkjer me gjerne på ein utgraven (og attfylt) stad der ein avliden er gravlagd eller skal gravleggjast. Ei rad samansetjingar har med denne staden å gjera: familiegrav, gravhaug, gravminne, gravrøvar, gravstein og so frametter. I eit gravøl kan me slumpa til å få graven fisk, til dømes gravlaks (men det er ikkje so vanleg å grava han ned i jorda lenger).
Det er leitt å grava si eiga grav. Å grava for andre er ikkje betre: Me har ymse ordtak som slår fast at «den som grev ei greft for andre, skal sjølv stupa i». Kan henda kjem ein gravejournalist og grev i sakene dine og syner verda at du har drive med undergraving av noko slag. Me har òg graver der ingen er gravlagde. I orkestergrava kan det vera stilt som i grava, men ofte er det mykje ljod der. Me har elles skyttargraver og vollgraver.
Om ein vil verta rik, lyt ein gjera meir enn å grava seg i nasen. Nokre har drive med retteleg gullgraving eller funne nedgravne skattar. Dei som er gode til å grava til seg, toler å grava djupt i lomma.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Gråten grev ingen opp att or jorda», men gråta gjer mange av oss likevel. Å fylgja nokon til grava er inga lett oppgåve. Til alt hell slepp gravferdsfylgjet å ordna alt sjølv: Her finst gravarar, gravemaskiner og gravferdsbyrå. Somme står lenge med eitt bein i grava før dei går i grava, andre får ei våt grav. Stundom er vegen frå vogga til grava altfor stutt.
No skal ikkje gravalvoret få ta heilt over her, for grava er eit kjekt verb med mange avleiingar som ikkje kjem til å verta gravlagde med det fyrste. Dei som har grave seg attover i soga til grava, slit med å finna sjølve utspringet. Detaljane om opphavet er radt ein løyndom som grava tek med seg i grava. Det er lettare å finna andre former av grava, som norrønt grafa, engelsk (en)grave og tysk graben.
Å seia at graverande (‘alvorleg, grov’) heng i hop med grava, er jamgodt med å køyra denne spalta i grøfta. Graverande kjem av latin gravis (‘tung’). Heller ikkje grov (frå lågtysk) høyrer til her. Kva med gravera (‘rissa inn’)? Jau, gravera har kome til oss frå fransk, men det har germansk opphav og er skyldt grava. Andre ord som heng i hop med grava, er grav, greft (‘grav; grøft’), grev, grop, gròv (‘hòle, jordkjellar, grav; søkk’), grue, gruve og grøft.
Når me høyrer ordet grav, tenkjer me gjerne på ein utgraven (og attfylt) stad der ein avliden er gravlagd eller skal gravleggjast. Ei rad samansetjingar har med denne staden å gjera: familiegrav, gravhaug, gravminne, gravrøvar, gravstein og so frametter. I eit gravøl kan me slumpa til å få graven fisk, til dømes gravlaks (men det er ikkje so vanleg å grava han ned i jorda lenger).
Det er leitt å grava si eiga grav. Å grava for andre er ikkje betre: Me har ymse ordtak som slår fast at «den som grev ei greft for andre, skal sjølv stupa i». Kan henda kjem ein gravejournalist og grev i sakene dine og syner verda at du har drive med undergraving av noko slag. Me har òg graver der ingen er gravlagde. I orkestergrava kan det vera stilt som i grava, men ofte er det mykje ljod der. Me har elles skyttargraver og vollgraver.
Om ein vil verta rik, lyt ein gjera meir enn å grava seg i nasen. Nokre har drive med retteleg gullgraving eller funne nedgravne skattar. Dei som er gode til å grava til seg, toler å grava djupt i lomma.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.