Ord om språk

Hunden på håra

Publisert

Jamvel om det er hundevêr og bikkjekaldt, lyt hundeeigarane ut og lufta bikkja. Lavinehundane er i full sving no i vinterhalvåret, og det same kan me seia om trekkhundane. Skal tru om me kan nytta lomhunden (lemenet) til noko?

Hund er eit hundgamalt dyrenamn. Ordsoga er noko uviss, men ordet er i ætt med latin canis (‘hund’). Ein treng ikkje vera sporhund for å finna og kjenna att ordet i andre mål, jamfør islandsk og færøysk hundur, svensk og dansk hund, tysk Hund og nederlandsk hond. Engelsk hound har i dag tydinga ‘jakthund’. Dog har teke over som vanleg nemning for dyret. Det er elles gamalt å nytta hund som forsterkande førefeste, som i hundgamal, hundkald og norrønt hundmargr (‘svært stor el. mannsterk’) og hunddjarfr (‘svært djerv’).

I mange norske målføre er hund nesten borttrengt av bikkje. Då vert både hodyra og hanndyra gjerne omtala som ho: «Kvar er bikkja?» «Ho ligg under bordet.» Det er elles vanlegare å seia bikkjeslagsmål enn hundeslagsmål, men hund står sterkt i skriftmålet, so me treng ikkje setja inn redningshundane heilt enno. Opphavleg vart bikkje nytta om hohunden (jf. tispe, tik). Ordet har vore nytta nedsetjande om folk, men ikkje like mykje som det engelske motsvaret bitch. Hund kan òg nyttast til slikt («din lathund!»), og den latinske ordboka fortel at canis vart nytta «som skjellsord om et ekkelt, frekt, biskt el. krypende menneske».

Nokre ord og vendingar fortel oss at det er hardt å vera «berre ein hund». Verbet hundsa, som me nyttar om å fara omsynslaust fram, tydde opphavleg ‘handsama som ein hund’. Eit hundeliv er eit slitsamt eller usselt liv. Samanlikninga «som ein hund» kjem ofte i fylgje med eit leitt verb: frysa som ein hund, grua seg som ein hund. Å «gå i hundane» (til grunne) er derimot positivt, sett frå synsstaden til hunden: Det har grunntydinga ‘verta hundeføde’.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement