Covid-19

Gunhild Alvik Nyborg

Fagdirektør i Folkehelseinstituttet, Preben Aavitsland, har i Dag og Tid 5. april et tilsvar til min kommentar 22. mars om senfølger etter covid-19. Som før kritiserer Aavitsland de studiene jeg valgte (fra over 2000 referanser jeg har samlet gjennom fire år med pandemi) for å illustrere viktige forskningsfunn. Men Aavitsland bør vite at disse studiene bare er noen blant mange med liknende resultater.

Hvor relevant er det da å lete etter metodologiske svakheter? Alle forskningsstudier har styrker og svakheter. Er det ikke viktigere å gå metodologien nærmere i sømmene når man kommer over studier med avvikende resultater? Å gjennomgående underkjenne seriøse, konsistente forskningsresultater er vitenskapsfornektelse.

Det er overraskende når Aavitsland skriver at disse forskningsresultatene står i motsetning til gjengs kunnskap. Hvilken kunnskap refererer han til? Alt fra sars-1-epidemien i 2003 var det kjent at sarsvirus kan gi plagsomme senvirkninger. Mange overlevere sliter den dag i dag. Nå foreligger også tusenvis av artikler om sars-cov-2, inkludert ca. 15.000 studier på long covid, der ulike metoder gir konsistente resultater, også på tvers av fagfelt. Fortsatt er mye ukjent, både med tanke på mekanismer på cellenivå og hvor stor klinisk betydning ulike patologiske og immunologiske funn vil ha i praksis og over tid. Men mine påstander er ikke kontroversielle sett i lys av denne litteraturen.

«Ved å fornekte etablert vitenskap svikter FHI dette samfunnsoppdraget.»

Derimot er resultatene i den danske studien Aavitsland trekker frem, kanskje uventet sammenholdt med funn fra tallrike immunologiske og enkelte epidemiologiske studier. Hva kan forklaringen være? I studien har man sammenliknet ca. 500.000 dansker med bekreftet covid-19 fra januar 2021 til desember 2022, med 2,5 millioner uten registrert smitte i samme periode, og ikke funnet økt forekomst av infeksjoner etter covid-19 i gruppen med registrert smitte.

Aavitsland synes å mene at dette viser at gjennomgått covid-19 ikke gir økt risiko for senere infeksjon. Men fra februar 2022 ble testhyppigheten i Danmark drastisk redusert. Antall registrerte nysmittede siste halvår i 2022 var bare cirka 20.000, selv om omikron sirkulerte fritt i den perioden og den reelle smitteforekomsten var skyhøy. Det antas at en stor andel av den danske befolkning ble smittet i løpet av 2022, selv om få smittede ble registrert. Dermed overlapper kontroll- og studiepopulasjonene i den danske studien trolig i stor grad, og resultatene er verdiløse.

Denne typen metodefeil peker mot forskerbias: at man er så forutinntatt at man designer studier slik at de produserer det ønskede resultatet. Det er sett i flere skandinaviske studier fra pandemien. I tidsskriftet Nature kunne vi nylig lese: «There is strong evidence of brain-related pathologies in covid-19.» I Norge leser vi: Ta det helt med ro, covid-19 skader ikke hjernen. FHI må være bevisst disse fallgruvene. FHI sitt samfunnsoppdrag er «å produsere, oppsummere og kommunisere kunnskap for å bidra til godt folkehelsearbeid og gode helse- og omsorgstjenester». Ved å fornekte etablert vitenskap svikter FHI dette oppdraget.

Aavitsland bruker hersketeknikker og personangrep, som at jeg «spekulerer» og «leser forskning ukritisk». Han ramser opp, i én eneste setning, det han påstår er min mening om en rekke komplekse, dels uløste faglige problemstillinger, og skriver så at dette er «ulogisk» og «naturlegvis feil».

Noe av dette handler om at jeg på bakgrunn av i min kunnskap om effekter av covid-19 på kroppen har etterspurt overvåkning og analyser for å avdekke eventuelle årsakssammenhenger mellom endringer i forekomst av ulike skader og sykdom som er beskrevet etter pandemien, og gjennomgått covid-19.

Ettersom slike undersøkelser mangler, har jeg selvsagt ikke konkludert. Aavitsland har selvsagt heller ikke grunnlag for å påstå at det ikke er noen sammenheng, så lenge det ikke er undersøkt. Han har enda mindre grunnlag for å hevde at jeg påstår noe sikkert om dette.

Jeg har jobbet som forsker ved New England Complex Systems Institute i Boston, med arbeidsfeltet patofysiologiske mekanismer og samfunnsmessige virkninger av long covid. Der etablerte og ledet jeg en internasjonal ekspertgruppe med noen av verdens fremste fagfolk på feltet og fikk verdifull kunnskap og erfaring. Men FHI har aldri vært interessert i å lytte til mine innspill. Aavitsland er rett og slett ikke i posisjon til å uttale seg om hva jeg mener.

Selv med økende immunitet i befolkningen viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn. Det er uklart om belastningene vil bli mindre eller større på sikt, eller om de med tiden kan true bærekraften. Dersom rapportene om økt risiko for utvikling av Alzheimers demens etter covid-19 viser seg å slå ut i vesentlig flere demenssyke om ti, tjue og tretti år, midt under eldrebølgen, kan vi for eksempel få problemer med å holde hjulene i gang, både i økonomien og i omsorgssektoren.

I møte med en utfordring av denne dimensjonen har fagmiljøene ansvar for å samle inn og analysere data, med mål å avdekke eventuelle alarmerende trender tidlig, så vi kan sette inn tiltak i forkant. Det krever dialog og samarbeid. Å angripe en enkelt kollega eller fornekte vitenskapen vil ikke løse de helsefaglige utfordringene samfunnet står overfor.

Gunhild Alvik Nyborg er lege og sosialøkonom.