Bak artistnamnet Cat Power skjuler Chan Marshall seg.
Foto: Inez & Vinoodh
Ingen syng Dylan som Cat Power
Idet flokkar med trufaste Dylan-lyttarar denne fredagen samlar seg rundt den dagsferske boksen i Bootleg-serien, konsertopptaket The Complete Budokan 1978, med ein miks av plikt og utforskarglød, er det freistande å stadfeste at det ikkje er mannen sjølv som står bak den beste Dylan-utgivinga denne hausten, men snarare Cat Power, som i desse dagar er aktuell med livealbumet Cat Power Sings Dylan: The 1966 Royal Albert Hall Concert.
Huw Gwynfryn Evans spelar i Oslo 11. april.
Pressefoto
Det tomme rommet
«Empty Room», det avsluttande sporet på H. Hawklines nye album, er ein av desse songane ein straks tenkjer kjem til å verte ståande. Når ein har høyrt gjennom heile Milk For Flowers, er det som om songen er eit perfekt punktum, men likevel summar vidare i deg etterpå, som i ein ettertanke. Kanskje er dette fordi han tek opp noko det er vanskeleg å skildre i ord og tone, nemleg ei grunnleggjande menneskeleg erfaring: tapet av ein forelder.
Daniel Radcliffe i rolla som «Weird Al» Yankovic i filmen som er regissert av Eric Appel.
Foto frå filmen
Forunderleg parodipolka
Ei snurrig djupne oppstår i sidestillinga av lettbeinte, parodiske coverlåtar og tilsikta overdriven dramatisk filmmusikk.
Caitlin Rose er nokre hakk nærare popen og rocken på det ferske albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Foto: Laura E. Partina
Hjartet til sola
Det lovar ikkje godt når du finn ei ripe i spådomsglaset, slik tilfellet er i Caitlin Roses «Black Obsidian», ein av dei finaste songane på haustens nye album, Cazimi. Biletbruken er forfriskande original: «Kjærleiken vår er ein spegel», heiter det i teksten, «kjærleiken vår er svart obsidian».
Det nye albumet til Beth Orton er i sal frå neste fredag.
Pressefoto
Ortons triumf
Beth Orton står fram som ein revitalisert artist på ei plate som høyrer til mellom årets aller beste.
The Sadies viser musikalsk breidde på det nye albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Pressefoto
Før og etter rulleteksten
Den nye plata til The Sadies, Colder Streams, skulle vise seg å verte den siste Dallas Good var med på.
Laura Veirs har alltid vore ein sterk låtskrivar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Lauraveirs.com
Den gråtande syklisten
Eg veit det er dårleg timing, men det er likevel ein haustsong eg har på hjernen for tida: I «Autumn Song», som opnar årets sommaralbum frå Laura Veirs, Found Light, erklærer ho like godt sommaren for over i første verseline. Tida er inne for å lage ei liste, syng Veirs, ei oversikt over måtar å vere fri på, måtar å sleppe taket på – over alt ein veit no, som ein ikkje visste før.
Regina Spektor vaks opp i Moskva og lærte å spele klassisk piano.
Foto: Shervin Lainez
Heimen, før og etter
Det er på veg heim ein sein kveld, forbi barane og dei nattopne kioskane, at forteljaren i «Becoming All Alone», opningssongen på Regina Spektors nye album, får ein førespurnad frå ingen ringare enn Gud, som vil ta ein øl og slå av ein prat. «And we didn’t even have to pay», heiter det vidare, «because God is God and he’s revered».
Arcade Fire under ein konsert i Budapest 17. juni 2018.
Foto: Balazs Mohai / MTI / Ap / NTB
Heretter heiter det vi
Det flimrar frå fjernsynsskjermen i ei elles nattemørk stove i opningssporet på den nye plata frå Arcade Fire, ein låt som sirklar inn det som vert kalla angstens tidsalder – ei tid der ingen søv, og pillane ikkje hjelper, som det heiter i «Age of Anxiety». Men songen utstrålar alt anna enn resignasjon. Snarare fyller han rommet med den pulserande energien rockebandet har gjort til sitt varemerke, og reindyrkar på We, vårens nye utgiving.
Vi hadde ikkje andre ambisjonar enn å spele nokre tøysete songar, sa Hester Chambers til New York Times nyleg, her i fanget til kollega Rhian Teasdale.
Foto: Hollie Fernando / Domino Music
Gi meg eit boblebad, folkens
«I checked my phone/ and now I’m inside it», heiter det i ein av låtane på debutalbumet Wet Leg, frå duoen med same namn. «Oh No» skildrar ganske så presist korleis timane kan gå opp i luft med telefonen i hendene: «Oh no/ Suck the life from my eyes/ it feels nice/ I’m scrolling.»
Bak artistnamnet Cat Power skjuler Chan Marshall seg.
Foto: Inez & Vinoodh
Ingen syng Dylan som Cat Power
Idet flokkar med trufaste Dylan-lyttarar denne fredagen samlar seg rundt den dagsferske boksen i Bootleg-serien, konsertopptaket The Complete Budokan 1978, med ein miks av plikt og utforskarglød, er det freistande å stadfeste at det ikkje er mannen sjølv som står bak den beste Dylan-utgivinga denne hausten, men snarare Cat Power, som i desse dagar er aktuell med livealbumet Cat Power Sings Dylan: The 1966 Royal Albert Hall Concert.
Huw Gwynfryn Evans spelar i Oslo 11. april.
Pressefoto
Det tomme rommet
«Empty Room», det avsluttande sporet på H. Hawklines nye album, er ein av desse songane ein straks tenkjer kjem til å verte ståande. Når ein har høyrt gjennom heile Milk For Flowers, er det som om songen er eit perfekt punktum, men likevel summar vidare i deg etterpå, som i ein ettertanke. Kanskje er dette fordi han tek opp noko det er vanskeleg å skildre i ord og tone, nemleg ei grunnleggjande menneskeleg erfaring: tapet av ein forelder.
Daniel Radcliffe i rolla som «Weird Al» Yankovic i filmen som er regissert av Eric Appel.
Foto frå filmen
Forunderleg parodipolka
Ei snurrig djupne oppstår i sidestillinga av lettbeinte, parodiske coverlåtar og tilsikta overdriven dramatisk filmmusikk.
Caitlin Rose er nokre hakk nærare popen og rocken på det ferske albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Foto: Laura E. Partina
Hjartet til sola
Det lovar ikkje godt når du finn ei ripe i spådomsglaset, slik tilfellet er i Caitlin Roses «Black Obsidian», ein av dei finaste songane på haustens nye album, Cazimi. Biletbruken er forfriskande original: «Kjærleiken vår er ein spegel», heiter det i teksten, «kjærleiken vår er svart obsidian».
Det nye albumet til Beth Orton er i sal frå neste fredag.
Pressefoto
Ortons triumf
Beth Orton står fram som ein revitalisert artist på ei plate som høyrer til mellom årets aller beste.
The Sadies viser musikalsk breidde på det nye albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Pressefoto
Før og etter rulleteksten
Den nye plata til The Sadies, Colder Streams, skulle vise seg å verte den siste Dallas Good var med på.
Laura Veirs har alltid vore ein sterk låtskrivar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Lauraveirs.com
Den gråtande syklisten
Eg veit det er dårleg timing, men det er likevel ein haustsong eg har på hjernen for tida: I «Autumn Song», som opnar årets sommaralbum frå Laura Veirs, Found Light, erklærer ho like godt sommaren for over i første verseline. Tida er inne for å lage ei liste, syng Veirs, ei oversikt over måtar å vere fri på, måtar å sleppe taket på – over alt ein veit no, som ein ikkje visste før.
Regina Spektor vaks opp i Moskva og lærte å spele klassisk piano.
Foto: Shervin Lainez
Heimen, før og etter
Det er på veg heim ein sein kveld, forbi barane og dei nattopne kioskane, at forteljaren i «Becoming All Alone», opningssongen på Regina Spektors nye album, får ein førespurnad frå ingen ringare enn Gud, som vil ta ein øl og slå av ein prat. «And we didn’t even have to pay», heiter det vidare, «because God is God and he’s revered».
Arcade Fire under ein konsert i Budapest 17. juni 2018.
Foto: Balazs Mohai / MTI / Ap / NTB
Heretter heiter det vi
Det flimrar frå fjernsynsskjermen i ei elles nattemørk stove i opningssporet på den nye plata frå Arcade Fire, ein låt som sirklar inn det som vert kalla angstens tidsalder – ei tid der ingen søv, og pillane ikkje hjelper, som det heiter i «Age of Anxiety». Men songen utstrålar alt anna enn resignasjon. Snarare fyller han rommet med den pulserande energien rockebandet har gjort til sitt varemerke, og reindyrkar på We, vårens nye utgiving.
Vi hadde ikkje andre ambisjonar enn å spele nokre tøysete songar, sa Hester Chambers til New York Times nyleg, her i fanget til kollega Rhian Teasdale.
Foto: Hollie Fernando / Domino Music
Gi meg eit boblebad, folkens
«I checked my phone/ and now I’m inside it», heiter det i ein av låtane på debutalbumet Wet Leg, frå duoen med same namn. «Oh No» skildrar ganske så presist korleis timane kan gå opp i luft med telefonen i hendene: «Oh no/ Suck the life from my eyes/ it feels nice/ I’m scrolling.»