JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

KrigSamfunn

Sommaren med tagale drosjesjåførar

Eit heitt tema den siste veka har vore tilstanden og tilgangen til bomberom. Men så overskygga eksplosjonen av Kakhovka-demninga alt anna.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Folk samlar seg kring eit bomberom i påvente av eit russisk droneåtak på den ukrainske hovudstaden 28. mai.

Folk samlar seg kring eit bomberom i påvente av eit russisk droneåtak på den ukrainske hovudstaden 28. mai.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

Folk samlar seg kring eit bomberom i påvente av eit russisk droneåtak på den ukrainske hovudstaden 28. mai.

Folk samlar seg kring eit bomberom i påvente av eit russisk droneåtak på den ukrainske hovudstaden 28. mai.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

11676
20230609

Andrej Kurkov

Ukrainsk forfattar som skriv på russisk, fødd i Leningrad i 1961

Har skrive ei rekkje romanar og barnebøker og er omsett til meir enn 30 språk.

No i vår er han i USA og underviser ved Stanford.

Skriv fast frå Ukraina for Dag og Tid

11676
20230609

Andrej Kurkov

Ukrainsk forfattar som skriv på russisk, fødd i Leningrad i 1961

Har skrive ei rekkje romanar og barnebøker og er omsett til meir enn 30 språk.

No i vår er han i USA og underviser ved Stanford.

Skriv fast frå Ukraina for Dag og Tid

No ser heile Ukraina på at landsbyar og øyer i Sør-Ukraina ligg under vatn. Samstundes kan også bomberom på høgre breidda av Dnepr bli sette under vatn.

Men enno blir tilfluktsrom i heile Ukraina kontrollerte. I mai vart heile landet utsett for harde missilåtak igjen, etter 15 månader med samanhengande russisk aggresjon, og 1. juni, som tilfeldigvis er den internasjonale barnedagen, vart ei ung kvinne og barnet hennar drepne i Kyiv – ved inngangen til eit stengt bomberom.

Det vart gjeve ordre om grundige undersøkingar, og resultatet er ikkje oppmuntrande. Trass i at det vart løyvt rikeleg med pengar til bygging og reparasjon av bomberom, synte det seg at mange er i dårleg stand eller stengde eller begge delar.

Dei to siste dødsfalla i Kyiv har ført til kraftig kritikk av borgarmeisteren i byen, Vitalij Klitsjko, også frå administrasjonen til Zelenskyj. Men kritikken har òg slege attende, ettersom ansvaret for bomberom er delt mellom den sivile administrasjonen og byens militæradministrasjon, som får leiarane sine utpeikte direkte av presidentkontoret.

Bomberom under skular og andre utdanningsinstitusjonar blir ekstra nøye undersøkte. Ifølgje regelverket skal desse bomberomma gjere det råd å halde fram med undervisninga under luftåtak. For eit år sidan, i Uzjhorod, var det i bomberommet til Statsuniversitetet opptaksprøvane vart haldne. Men det er altså ikkje alle utdanningsinstitusjonane som er så nøye med bomberomma. Påtalemakta trugar no med å bruke lovverket mot leiarane for skular og andre utdanningsinstitusjonar for å tvinge dei til å rydde opp i kjellarane.

I Tsjernihiv gav retten ordre til ein rektor i Kozeletsky-distriktet om å reparere bomberommet på skulen. Dommaren tok ikkje omsyn til at rektoren sa det mangla pengar til reparasjonen. Det blir utført mange tryggingstiltak for folk utan at det finst pengar til arbeidet.

I over eit år har ein «fornyingsarmé» arbeidd i Tsjernihiv. Han består av offisielt arbeidslause som blir oppmuntra til å ta del i arbeidet med å reparere bomberom og andre anlegg i byen og regionen. Nett no er det om lag 3000 arbeidslause som hjelper til på dette viset.

Tsjernihiv-regionen, som grensar til Belarus og Russland, er stor og sparsamt folkesett. Der er få vegar og mange myrer og vassdrag. Nokre av landsbyane er svært vanskelege å nå fram til. Da russiske styrkar tok ein del av regionen i fjor, var dei ikkje i stand til å sikre seg fotfeste der på grunn av naturtilhøva, og dei kom seg heller ikkje derifrå.

Dei siste månadene har russarane jamleg bomba grensebyar og landsbyar med rakettar, dronar og artilleri, men har ikkje gjort nye freistnader på å erobre territorium. Dette er truleg årsaka til at nasjonalparken Mezinsky, som dekkjer over 300 kvadratkilometer og ligg berre ein times køyretur frå den russiske grensa, har opna hotella sine og byrja invitere naturelskarar og entusiastiske fugletittarar til å kome og nyte sommaren der.

Nasjonalparken skryter av å ha to museum, og for folk som er opptekne av arkeologi, er det over 50 arkeologiske funnstader her, inkludert spor etter ei 20.000 år gamal busetting frå den eldre steinalderen.

Krigen har gjort det naudsynt å endre reglane for besøk i nasjonalparken. Ein kan ikkje lenger bruke kajakk eller båt på elver og sjøar, men ein kan køyre jeep på ein særskilt tilrettelagt skogsbilveg. SUV-elskarar kan teste køyreferdigheitene sine og eigenskapane til bilen.

Den 1000 år gamle byen Tsjernihiv freistar òg å leve eit vanleg liv. Butikkar, kafear og teater er opne, men turistar frå andre delar av Ukraina har ikkje hastverk med å kome på besøk. I den nasjonale ukrainske konkurransen for unge pianistar som blir halden i Tsjernihiv annakvart år, var det denne gongen deltakarar frå berre to andre regionar – frontregionane Kharkiv og Mykolajev.

Anastasia Grusjko, ein elev frå musikkhøgskulen i Kharkiv, vann konkurransen, og sa at den største utfordringa var dei hyppige luftvernsirenene som gjorde det vanskeleg å førebu seg. Ho hadde likevel to grunnar til å kjenne seg glad: Det var ingen sirener under framføringa, og ho fekk oppfylt draumen om å spele med eit symfoniorkester.

Grensa med Russland i Tsjernihiv-regionen kan verkeleg kallast frontlinja. Det bur få menneske her no. Dei spreidde landsbyane ligg for det meste i ruinar. Men på grensa mot Belarus er det stilt og roleg, ettersom grensa går gjennom ufarbare sumpar og skogar. Lokalbefolkninga kjenner sjølvsagt alle hemmelege tråkk og stiar, men for framande er dette terrenget livsfarleg. Under andre verdskrigen døydde tusenvis av tyske soldatar i desse sumpane.

No er kontrollpostane på grensa til Belarus stengde, og offisiell handel med Russlands allierte er forbode, men lokale smuglarar driv stillferdig på med sitt. Smuglinga her er annleis enn den som går føre seg langs dei vestlege grensene til Ukraina, der sigarettar er den vanlegaste ulovlege handelsvara. Etter ferske opplysningar å dømme er det viktigaste smuglargodset frå Belarus myggmiddel. Før det russiske militæret dukka opp, var hovudfienden til innbyggjarane i Tsjernihiv nettopp mygg.

Nyleg freista lokale smuglarar å smugle ein slump myggmiddel i bil frå Belarus til Tsjernihiv-regionen via Polen. Dei ukrainske tollarane fann nesten tre og eit halvt tonn. Lasta vart konfiskert, men eg håpar at stoffet til slutt hamnar i Tsjernihiv – den mest myggplaga regionen i Ukraina.

Dess mindre innbyggjarane i Tsjernihiv treng å bry seg med mygg, dess raskare vil dei få orden på bomberomma.

For nokre dagar sidan vart Kyiv råka av straumbrot, men denne gongen tok innbyggjarane hendinga med godlynne – det var sterk vind som fekk tre til å falle over kraftlinene. Slutten av mai og byrjinga av juni er tida for torevêr i Ukraina. Denne gongen gjekk nokre av innbyggjarane i Kyiv utomhus for å stå i styrtregnet: Endeleg kunne dei gle seg over at noko kjent og naturleg fall ned frå himmelen – ikkje rakettar og dronar.

Etter eit torevêr klarnar himmelen vanlegvis fort, og sommarsola byrjar skine. Det er slik sommaren gjerne startar i Ukraina. Bussar som fører til Moldova og Polen, har dukka opp på vegane. Dei går mellom ukrainske byar og flyplassane i naboland. Ukrainarane er ivrige etter å feriere i Hellas og Tyrkia, der vatnet er varmt og det ikkje er skyting.

Rett nok er det langt færre ukrainske feriegjester i utlandet i år enn i 2021, men ukrainske kundar er blitt meir kravstore. Mange ukrainarar som planlegg å dra til Tyrkia, ber reisebyrået om å søkje etter hotell der dei ikkje vil møte på russarar. I fjor sommar var det mange konfliktar og til og med slåsting mellom ukrainske og russiske turistar i Tyrkia. Russarane likar å prale med patriotismen sin når dei er på ferie. Dei ber gjerne T-skjorter med «Z» eller andre russiske symbol for å syne at dei støttar aggresjonen i Ukraina og president Putin. Ukrainarar ber òg T-skjorter med nasjonale symbol og fargar – den tregreina gaffelen og ofte sportsklede med fargane til det ukrainske flagget, gult og blått.

I Tyrkia har det alt dukka opp ei liste over hotellkjeder som garanterer ein «russarfri» ferie. Desse er helst dyrare femstjerners, som hotellkjedene Tui Blue, Tui Magic Life og TT Hotels. Dei har alle kunngjort at dei ikkje lenger tek imot bestillingar frå russiske turistar. Lista over «russarfrie» hotell blir stadig lengre.

På grunn av krigen og den forverra økonomiske situasjonen i Russland har talet på russiske turistar i utlandet òg minska. No reklamerer ein gjerne for meir lokale turistmål: reiser til Sibir, Bajkal og Austen. Russarar som bur i Det fjerne austen, føretrekkjer å feriere i nærliggande Kina, der initiativrike kinesarar har skapt heile feriebyar for russiske turistar.

Denne sommaren er det lite truleg at svartehavskysten og russiske Nord-Kaukasus kjem til å skryte av at feriegjestene strøymer til. Det einaste russiske cruiseskipet på Svartehavet, «Prins Vladimir», har avlyst svartehavscruisa som var planlagde for denne sommaren, med dei tradisjonelle starthamnene Sevastopol og Jalta. No vil det berre segle mellom byen Sotsji, der sommarpalasset til Putin ligg, og Abkhazia-regionen, som vart erobra frå Georgia i 2008.

Fleirtalet av russiske turistar som ønsker å slappe av ved Svartehavet, kjem til å dra til Georgia, der det er både tryggare og billegare. Ironisk nok er dei fleste i Georgia glade for tilstrøyminga av russiske turistar og russiske «mobiliseringsflyktningar». For folk i Georgia gjev dette først og fremst eit høve til å tene pengar.

I dei okkuperte delane av Ukraina, i Mariupol, Novoazovsk og andre kystbyar ved Azovhavet, deler dei fastbuande strendene med dei russiske militære, men vil helst slappe av vekke frå hotell og feriekompleks der russiske soldatar og offiserar no er innlosjerte, og som gjerne er mål for ukrainske rakettar.

Stort sett har livet i dei okkuperte territoria blitt svært roleg – og i ein viss forstand stille. Etter mange åtak på kollaboratørar og russiske militære av ukrainske partisanar, har mange russiske etterretningsoffiserar kome til desse områda. Dei freistar identifisere innbyggjarar med pro-ukrainske haldningar.

Først konsentrerte dei seg om drosjesjåførar, og gav dei ordre om å prate med passasjerane på ein måte som fekk dei til å røpe kva politisk ståstad dei hadde. Så var det meininga at drosjesjåførane skulle angje dei passasjerane som er misnøgde med okkupasjonen. I dei okkuperte områda går drosjeturane no føre seg i togn.

Tilsette i dei russiske spesialtenestene er òg særleg merksame på dei innbyggjarane i dei okkuperte områda som ikkje ønsker russisk statsborgarskap. Det er så mange av dei at Putin har signert eit spesialdekret som tillèt å deportere ukrainarar frå dei okkuperte områda dersom dei ikkje vil ha russisk statsborgarskap.

Det må likevel seiast at mange har tatt imot russisk pass. For menn er den viktigaste ulempa ved å akseptere russisk statsborgarskap at dei kan bli innrullerte i det russiske militæret og sende til fronten. Dette har gått føre seg i over eit år no, og blant dei fanga russiske soldatane er det eit aukande tal på folk frå aust og sør i Ukraina.

Russland har det ikkje travelt med å få dei attende i byte mot ukrainske krigsfangar, og ukrainarane i russiske militæruniformer ønsker eigentleg ikkje å returnere til det okkuperte territoriet for så å måtte dra attende til fronten.

Ukrainsk lov vedgår at desse borgarane illegalt og ofte under press har motteke russisk pass i dei okkuperte områda. Men som borgarar av Ukraina, tekne med våpen i hand, er dei forrædarar mot heimlandet sitt. Difor vil dei anten bli tiltalte for forræderi i Ukraina eller utveksla med fanga ukrainske soldatar – ein tap-tap-situasjon for dei det gjeld.

På den andre sida kunne Ukraina nytte dei uheldige mennene til å danne ein spesiell «fornyingsarmé» som reparerer og byggjer nye bomberom over heile landet. Når alt kjem til alt, vart heile Kyiv sentrum, som vart øydelagt under andre verdskrigen, bygt opp att av tyske soldatar som var tekne til fange.

Andrej Kurkov

Omsett av Lasse H. Takle

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

No ser heile Ukraina på at landsbyar og øyer i Sør-Ukraina ligg under vatn. Samstundes kan også bomberom på høgre breidda av Dnepr bli sette under vatn.

Men enno blir tilfluktsrom i heile Ukraina kontrollerte. I mai vart heile landet utsett for harde missilåtak igjen, etter 15 månader med samanhengande russisk aggresjon, og 1. juni, som tilfeldigvis er den internasjonale barnedagen, vart ei ung kvinne og barnet hennar drepne i Kyiv – ved inngangen til eit stengt bomberom.

Det vart gjeve ordre om grundige undersøkingar, og resultatet er ikkje oppmuntrande. Trass i at det vart løyvt rikeleg med pengar til bygging og reparasjon av bomberom, synte det seg at mange er i dårleg stand eller stengde eller begge delar.

Dei to siste dødsfalla i Kyiv har ført til kraftig kritikk av borgarmeisteren i byen, Vitalij Klitsjko, også frå administrasjonen til Zelenskyj. Men kritikken har òg slege attende, ettersom ansvaret for bomberom er delt mellom den sivile administrasjonen og byens militæradministrasjon, som får leiarane sine utpeikte direkte av presidentkontoret.

Bomberom under skular og andre utdanningsinstitusjonar blir ekstra nøye undersøkte. Ifølgje regelverket skal desse bomberomma gjere det råd å halde fram med undervisninga under luftåtak. For eit år sidan, i Uzjhorod, var det i bomberommet til Statsuniversitetet opptaksprøvane vart haldne. Men det er altså ikkje alle utdanningsinstitusjonane som er så nøye med bomberomma. Påtalemakta trugar no med å bruke lovverket mot leiarane for skular og andre utdanningsinstitusjonar for å tvinge dei til å rydde opp i kjellarane.

I Tsjernihiv gav retten ordre til ein rektor i Kozeletsky-distriktet om å reparere bomberommet på skulen. Dommaren tok ikkje omsyn til at rektoren sa det mangla pengar til reparasjonen. Det blir utført mange tryggingstiltak for folk utan at det finst pengar til arbeidet.

I over eit år har ein «fornyingsarmé» arbeidd i Tsjernihiv. Han består av offisielt arbeidslause som blir oppmuntra til å ta del i arbeidet med å reparere bomberom og andre anlegg i byen og regionen. Nett no er det om lag 3000 arbeidslause som hjelper til på dette viset.

Tsjernihiv-regionen, som grensar til Belarus og Russland, er stor og sparsamt folkesett. Der er få vegar og mange myrer og vassdrag. Nokre av landsbyane er svært vanskelege å nå fram til. Da russiske styrkar tok ein del av regionen i fjor, var dei ikkje i stand til å sikre seg fotfeste der på grunn av naturtilhøva, og dei kom seg heller ikkje derifrå.

Dei siste månadene har russarane jamleg bomba grensebyar og landsbyar med rakettar, dronar og artilleri, men har ikkje gjort nye freistnader på å erobre territorium. Dette er truleg årsaka til at nasjonalparken Mezinsky, som dekkjer over 300 kvadratkilometer og ligg berre ein times køyretur frå den russiske grensa, har opna hotella sine og byrja invitere naturelskarar og entusiastiske fugletittarar til å kome og nyte sommaren der.

Nasjonalparken skryter av å ha to museum, og for folk som er opptekne av arkeologi, er det over 50 arkeologiske funnstader her, inkludert spor etter ei 20.000 år gamal busetting frå den eldre steinalderen.

Krigen har gjort det naudsynt å endre reglane for besøk i nasjonalparken. Ein kan ikkje lenger bruke kajakk eller båt på elver og sjøar, men ein kan køyre jeep på ein særskilt tilrettelagt skogsbilveg. SUV-elskarar kan teste køyreferdigheitene sine og eigenskapane til bilen.

Den 1000 år gamle byen Tsjernihiv freistar òg å leve eit vanleg liv. Butikkar, kafear og teater er opne, men turistar frå andre delar av Ukraina har ikkje hastverk med å kome på besøk. I den nasjonale ukrainske konkurransen for unge pianistar som blir halden i Tsjernihiv annakvart år, var det denne gongen deltakarar frå berre to andre regionar – frontregionane Kharkiv og Mykolajev.

Anastasia Grusjko, ein elev frå musikkhøgskulen i Kharkiv, vann konkurransen, og sa at den største utfordringa var dei hyppige luftvernsirenene som gjorde det vanskeleg å førebu seg. Ho hadde likevel to grunnar til å kjenne seg glad: Det var ingen sirener under framføringa, og ho fekk oppfylt draumen om å spele med eit symfoniorkester.

Grensa med Russland i Tsjernihiv-regionen kan verkeleg kallast frontlinja. Det bur få menneske her no. Dei spreidde landsbyane ligg for det meste i ruinar. Men på grensa mot Belarus er det stilt og roleg, ettersom grensa går gjennom ufarbare sumpar og skogar. Lokalbefolkninga kjenner sjølvsagt alle hemmelege tråkk og stiar, men for framande er dette terrenget livsfarleg. Under andre verdskrigen døydde tusenvis av tyske soldatar i desse sumpane.

No er kontrollpostane på grensa til Belarus stengde, og offisiell handel med Russlands allierte er forbode, men lokale smuglarar driv stillferdig på med sitt. Smuglinga her er annleis enn den som går føre seg langs dei vestlege grensene til Ukraina, der sigarettar er den vanlegaste ulovlege handelsvara. Etter ferske opplysningar å dømme er det viktigaste smuglargodset frå Belarus myggmiddel. Før det russiske militæret dukka opp, var hovudfienden til innbyggjarane i Tsjernihiv nettopp mygg.

Nyleg freista lokale smuglarar å smugle ein slump myggmiddel i bil frå Belarus til Tsjernihiv-regionen via Polen. Dei ukrainske tollarane fann nesten tre og eit halvt tonn. Lasta vart konfiskert, men eg håpar at stoffet til slutt hamnar i Tsjernihiv – den mest myggplaga regionen i Ukraina.

Dess mindre innbyggjarane i Tsjernihiv treng å bry seg med mygg, dess raskare vil dei få orden på bomberomma.

For nokre dagar sidan vart Kyiv råka av straumbrot, men denne gongen tok innbyggjarane hendinga med godlynne – det var sterk vind som fekk tre til å falle over kraftlinene. Slutten av mai og byrjinga av juni er tida for torevêr i Ukraina. Denne gongen gjekk nokre av innbyggjarane i Kyiv utomhus for å stå i styrtregnet: Endeleg kunne dei gle seg over at noko kjent og naturleg fall ned frå himmelen – ikkje rakettar og dronar.

Etter eit torevêr klarnar himmelen vanlegvis fort, og sommarsola byrjar skine. Det er slik sommaren gjerne startar i Ukraina. Bussar som fører til Moldova og Polen, har dukka opp på vegane. Dei går mellom ukrainske byar og flyplassane i naboland. Ukrainarane er ivrige etter å feriere i Hellas og Tyrkia, der vatnet er varmt og det ikkje er skyting.

Rett nok er det langt færre ukrainske feriegjester i utlandet i år enn i 2021, men ukrainske kundar er blitt meir kravstore. Mange ukrainarar som planlegg å dra til Tyrkia, ber reisebyrået om å søkje etter hotell der dei ikkje vil møte på russarar. I fjor sommar var det mange konfliktar og til og med slåsting mellom ukrainske og russiske turistar i Tyrkia. Russarane likar å prale med patriotismen sin når dei er på ferie. Dei ber gjerne T-skjorter med «Z» eller andre russiske symbol for å syne at dei støttar aggresjonen i Ukraina og president Putin. Ukrainarar ber òg T-skjorter med nasjonale symbol og fargar – den tregreina gaffelen og ofte sportsklede med fargane til det ukrainske flagget, gult og blått.

I Tyrkia har det alt dukka opp ei liste over hotellkjeder som garanterer ein «russarfri» ferie. Desse er helst dyrare femstjerners, som hotellkjedene Tui Blue, Tui Magic Life og TT Hotels. Dei har alle kunngjort at dei ikkje lenger tek imot bestillingar frå russiske turistar. Lista over «russarfrie» hotell blir stadig lengre.

På grunn av krigen og den forverra økonomiske situasjonen i Russland har talet på russiske turistar i utlandet òg minska. No reklamerer ein gjerne for meir lokale turistmål: reiser til Sibir, Bajkal og Austen. Russarar som bur i Det fjerne austen, føretrekkjer å feriere i nærliggande Kina, der initiativrike kinesarar har skapt heile feriebyar for russiske turistar.

Denne sommaren er det lite truleg at svartehavskysten og russiske Nord-Kaukasus kjem til å skryte av at feriegjestene strøymer til. Det einaste russiske cruiseskipet på Svartehavet, «Prins Vladimir», har avlyst svartehavscruisa som var planlagde for denne sommaren, med dei tradisjonelle starthamnene Sevastopol og Jalta. No vil det berre segle mellom byen Sotsji, der sommarpalasset til Putin ligg, og Abkhazia-regionen, som vart erobra frå Georgia i 2008.

Fleirtalet av russiske turistar som ønsker å slappe av ved Svartehavet, kjem til å dra til Georgia, der det er både tryggare og billegare. Ironisk nok er dei fleste i Georgia glade for tilstrøyminga av russiske turistar og russiske «mobiliseringsflyktningar». For folk i Georgia gjev dette først og fremst eit høve til å tene pengar.

I dei okkuperte delane av Ukraina, i Mariupol, Novoazovsk og andre kystbyar ved Azovhavet, deler dei fastbuande strendene med dei russiske militære, men vil helst slappe av vekke frå hotell og feriekompleks der russiske soldatar og offiserar no er innlosjerte, og som gjerne er mål for ukrainske rakettar.

Stort sett har livet i dei okkuperte territoria blitt svært roleg – og i ein viss forstand stille. Etter mange åtak på kollaboratørar og russiske militære av ukrainske partisanar, har mange russiske etterretningsoffiserar kome til desse områda. Dei freistar identifisere innbyggjarar med pro-ukrainske haldningar.

Først konsentrerte dei seg om drosjesjåførar, og gav dei ordre om å prate med passasjerane på ein måte som fekk dei til å røpe kva politisk ståstad dei hadde. Så var det meininga at drosjesjåførane skulle angje dei passasjerane som er misnøgde med okkupasjonen. I dei okkuperte områda går drosjeturane no føre seg i togn.

Tilsette i dei russiske spesialtenestene er òg særleg merksame på dei innbyggjarane i dei okkuperte områda som ikkje ønsker russisk statsborgarskap. Det er så mange av dei at Putin har signert eit spesialdekret som tillèt å deportere ukrainarar frå dei okkuperte områda dersom dei ikkje vil ha russisk statsborgarskap.

Det må likevel seiast at mange har tatt imot russisk pass. For menn er den viktigaste ulempa ved å akseptere russisk statsborgarskap at dei kan bli innrullerte i det russiske militæret og sende til fronten. Dette har gått føre seg i over eit år no, og blant dei fanga russiske soldatane er det eit aukande tal på folk frå aust og sør i Ukraina.

Russland har det ikkje travelt med å få dei attende i byte mot ukrainske krigsfangar, og ukrainarane i russiske militæruniformer ønsker eigentleg ikkje å returnere til det okkuperte territoriet for så å måtte dra attende til fronten.

Ukrainsk lov vedgår at desse borgarane illegalt og ofte under press har motteke russisk pass i dei okkuperte områda. Men som borgarar av Ukraina, tekne med våpen i hand, er dei forrædarar mot heimlandet sitt. Difor vil dei anten bli tiltalte for forræderi i Ukraina eller utveksla med fanga ukrainske soldatar – ein tap-tap-situasjon for dei det gjeld.

På den andre sida kunne Ukraina nytte dei uheldige mennene til å danne ein spesiell «fornyingsarmé» som reparerer og byggjer nye bomberom over heile landet. Når alt kjem til alt, vart heile Kyiv sentrum, som vart øydelagt under andre verdskrigen, bygt opp att av tyske soldatar som var tekne til fange.

Andrej Kurkov

Omsett av Lasse H. Takle

Fleire artiklar

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.

Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.

Kjelde: Vitaly V. Kuzmin / Wikimedia Commons

TeknologiFeature
Per Thorvaldsen

Elektromagnetisk krigføring

Militære styrkar brukar radio, radarar og infraraude detektorar for å koordinera operasjonar og finna fienden.

Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.

Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.

Foto: Jan-Petter Dahl, TV 2 / TV 2 / NTB

Ordskifte
Olaug Bollestad

Blottet for etiske refleksjoner

Fjerner Arbeiderpartiet nemndene, fjerner de rettsvernet for det ufødte livet frem til svangerskapet er nesten halvgått.

Teikning: May Linn Clement

KunngjeringarKultur
Frank Tønnesen

Votten

Like ved der huset til Olav og Margit så vidt kan skimtast bak ein haug, heng ein blaut vott i toppen av ei brøytestikke. Ein liten gut står på tå og prøver å rekke opp.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis