Karantenetankar
Dagen før heile Italia vart stengd, flaug eg frå Roma til Stavanger og måtte rett i karantene i mitt eige husvære i Storgata på Bryne. I skrivande stund har eg vore innestengd ei veke. Helseministeren har gudskjelov sagt at det ikkje er forbode å lufta hunden, og då må me som ikkje har hund, ha lov til å lufta oss sjølve, tenkjer eg, og går mi daglege mil langs Frøylandsvatnet. Der møter eg kjende som òg sit i karantene, me helsar og smiler og har ingen vanskar med å prata på to meters fråstand. Men det er kome noko nytt mellom oss, noko i sjølve tonen – som om me er gladare for å møta kvarandre enn me var før. Ja, sjølv dei mange eg ikkje kjenner, er på ein måte komne nærare. Det gjev kan henda ei ny kjensle av samhald, dette at me står saman i ein kamp mot dette trugande viruset som på få veker har gjort både verda og vårt eige tilvære so annleis. Det me no opplever, vil merkja oss for livet. Brått har me etterkrigsgenerasjonar fått læra kor prekært livet kan vera, kor lite som skal til for at alt kan verta omsnudd.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.