Politikk skal føres i Stortinget, ikke ved domstolene
Forvaltningsregimet for rovdyr, og spesielt ulv, er svært forskjellig fra andre forvaltningsområder.
Foto: Heiko Junge Foto: Heiko Junge / NTB
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ulv og rovvilt
Etter intervju med undertegnede 6. januar i Dag og Tid om ulvepolitikk, både omkring verserende forføyningssak og høyesterettssak og generelt, har Alette Sandvik, daglig leder i Foreningen Våre Rovdyr, et debattinnlegg i herværende avis. Jeg ønsker å bidra med et – forhåpentlig – oppklarende tilsvar.
Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) har mer enn 100 medlemskommuner over hele landet. USS’ formål, slik det fremgår av vedtektene, er blant annet å: «(...) fremme medlemskommunenes interesser i utmarksspørsmål av enhver karakter». De fleste kommuner i ulvesonen er medlemskommuner i USS. Så er det viktig å poengtere at USS ikke tar stilling til mer eller mindre felling av ulv, men utelukkende er opptatt av at gjeldende politikk, Stortingets vilje, skal skje. I vårt som i andre demokratier, er det folkets vilje både den utøvende makt og den dømmende makt er satt til å forvalte.
Forvaltningsregimet for rovdyr, og spesielt ulv, er svært forskjellig fra andre forvaltningsområder. Det er i uvanlig grad detaljstyrt gjennom stortingsvedtak fordi Stortinget har ansett det nødvendig med styring fra nasjonalforsamlingen for å skape den nødvendige legitimitet til rovviltforvaltningen, som vi alle vet er preget av et vedvarende høyt konfliktnivå.
Konsekvensen av midlertidig forføyning er at ordningen med lisensfelling som et supplement til ordningen med skadefelling settes til side. Dette strider mot de forutsetninger som Stortinget har bygget forvaltningsregimet på, herunder soneforvaltningen og bestandsmålet. Stortinget vedtar landets lover, som igjen er grunnlag for behandling i domstolene dersom det oppstår tvil og uenighet om lovforståelsen og hva som er å forstå som Stortingets vilje. Jeg oppfatter vel at Sandvik i sitt innlegg langt på vei er enig i at systemet fungerer slik, og det hun faktisk angriper, ikke er jussen, men derimot politikken. Det er også en både spesiell og alvorlig anklage mot vår nasjonalforsamling dersom man mener at disse bryter egen vedtatt lov. Ved tvil om hvordan loven er å forstå, er det som kjent Høyesterett som i siste instans fastslår det. Er du misfornøyd med Høyesteretts svar, er det lovgiveren, våre folkevalgte, som er rett adressat.
Høyesterett avklarte i mars 2021 en rekke spørsmål også Sandvik omtaler, og heller enn å bruke spalteplass kan vi gjengi hva vår høyeste rettsinstans har slått fast:
– Naturmangfoldloven er i samsvar med Bernkonvensjonen.
– Den differensierte forvaltning med ulvesone og et fastsatt bestandsmål som skal nås i ulvesonen, er innenfor vårt nasjonale handlingsrom og støter ikke an mot våre forpliktelser etter konvensjonen.
– Ulv i Norge er del av en sørskandinavisk bestand, og Artsdatabankens rødliste og kategorisering av ulv er et nasjonalt miljøverktøy uten direkte betydning for forvaltningen av den norske delbestanden. Ulv i Norge er ikke del av en kritisk truet bestand.
Føringene fra Stortinget er utviklet gjennom tverrpolitiske forlik over flere år. Utgangspunktet er at Norge har en todelt målsetting i rovviltpolitikken om å ta hensyn til både fredet rovvilt og andre interesser. Med grunnlag i stortingsmeldinger og de grundige faglige utredninger som fremgår der, har Stortinget samlet seg om detaljerte føringer for hvorledes rovviltforvaltningen skal foregå. De sentrale føringene fremgår av rovdyrforlikene fra 2004 og 2011 og ulveforliket fra 2016, der Stortinget blant annet har sluttet seg til soneforvaltningen, vedtatt et bestandsmål, og fastslått at rovviltforvaltningen skal forankres lokalt gjennom regionale rovviltnemnder og lisensfelling. I tillegg har Stortinget i Innst. 257 L (2016–2017) gitt detaljerte føringer for tolkningen av begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning». Som Høyesterett i mars 2021 la til grunn, er disse uttalelsene av stor betydning i saken. Alle de sentrale føringene har fått tilslutning fra et enstemmig Storting eller et bredt flertall.
Så kan man være uenig i politikk, at bestandsregulering er en uting, at ulv og annet rovvilt skal ha forrang foran alle andre hensyn og interesser. Det er et legitimt politisk standpunkt på lik linje med de som måtte mene det motsatte, at man ikke vil ha ulv i Norge i det hele tatt. Behandling av politikk hører imidlertid ikke hjemme i rettssystemet men i Stortinget!
Hanne Alstrup Velure er leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ulv og rovvilt
Etter intervju med undertegnede 6. januar i Dag og Tid om ulvepolitikk, både omkring verserende forføyningssak og høyesterettssak og generelt, har Alette Sandvik, daglig leder i Foreningen Våre Rovdyr, et debattinnlegg i herværende avis. Jeg ønsker å bidra med et – forhåpentlig – oppklarende tilsvar.
Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) har mer enn 100 medlemskommuner over hele landet. USS’ formål, slik det fremgår av vedtektene, er blant annet å: «(...) fremme medlemskommunenes interesser i utmarksspørsmål av enhver karakter». De fleste kommuner i ulvesonen er medlemskommuner i USS. Så er det viktig å poengtere at USS ikke tar stilling til mer eller mindre felling av ulv, men utelukkende er opptatt av at gjeldende politikk, Stortingets vilje, skal skje. I vårt som i andre demokratier, er det folkets vilje både den utøvende makt og den dømmende makt er satt til å forvalte.
Forvaltningsregimet for rovdyr, og spesielt ulv, er svært forskjellig fra andre forvaltningsområder. Det er i uvanlig grad detaljstyrt gjennom stortingsvedtak fordi Stortinget har ansett det nødvendig med styring fra nasjonalforsamlingen for å skape den nødvendige legitimitet til rovviltforvaltningen, som vi alle vet er preget av et vedvarende høyt konfliktnivå.
Konsekvensen av midlertidig forføyning er at ordningen med lisensfelling som et supplement til ordningen med skadefelling settes til side. Dette strider mot de forutsetninger som Stortinget har bygget forvaltningsregimet på, herunder soneforvaltningen og bestandsmålet. Stortinget vedtar landets lover, som igjen er grunnlag for behandling i domstolene dersom det oppstår tvil og uenighet om lovforståelsen og hva som er å forstå som Stortingets vilje. Jeg oppfatter vel at Sandvik i sitt innlegg langt på vei er enig i at systemet fungerer slik, og det hun faktisk angriper, ikke er jussen, men derimot politikken. Det er også en både spesiell og alvorlig anklage mot vår nasjonalforsamling dersom man mener at disse bryter egen vedtatt lov. Ved tvil om hvordan loven er å forstå, er det som kjent Høyesterett som i siste instans fastslår det. Er du misfornøyd med Høyesteretts svar, er det lovgiveren, våre folkevalgte, som er rett adressat.
Høyesterett avklarte i mars 2021 en rekke spørsmål også Sandvik omtaler, og heller enn å bruke spalteplass kan vi gjengi hva vår høyeste rettsinstans har slått fast:
– Naturmangfoldloven er i samsvar med Bernkonvensjonen.
– Den differensierte forvaltning med ulvesone og et fastsatt bestandsmål som skal nås i ulvesonen, er innenfor vårt nasjonale handlingsrom og støter ikke an mot våre forpliktelser etter konvensjonen.
– Ulv i Norge er del av en sørskandinavisk bestand, og Artsdatabankens rødliste og kategorisering av ulv er et nasjonalt miljøverktøy uten direkte betydning for forvaltningen av den norske delbestanden. Ulv i Norge er ikke del av en kritisk truet bestand.
Føringene fra Stortinget er utviklet gjennom tverrpolitiske forlik over flere år. Utgangspunktet er at Norge har en todelt målsetting i rovviltpolitikken om å ta hensyn til både fredet rovvilt og andre interesser. Med grunnlag i stortingsmeldinger og de grundige faglige utredninger som fremgår der, har Stortinget samlet seg om detaljerte føringer for hvorledes rovviltforvaltningen skal foregå. De sentrale føringene fremgår av rovdyrforlikene fra 2004 og 2011 og ulveforliket fra 2016, der Stortinget blant annet har sluttet seg til soneforvaltningen, vedtatt et bestandsmål, og fastslått at rovviltforvaltningen skal forankres lokalt gjennom regionale rovviltnemnder og lisensfelling. I tillegg har Stortinget i Innst. 257 L (2016–2017) gitt detaljerte føringer for tolkningen av begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning». Som Høyesterett i mars 2021 la til grunn, er disse uttalelsene av stor betydning i saken. Alle de sentrale føringene har fått tilslutning fra et enstemmig Storting eller et bredt flertall.
Så kan man være uenig i politikk, at bestandsregulering er en uting, at ulv og annet rovvilt skal ha forrang foran alle andre hensyn og interesser. Det er et legitimt politisk standpunkt på lik linje med de som måtte mene det motsatte, at man ikke vil ha ulv i Norge i det hele tatt. Behandling av politikk hører imidlertid ikke hjemme i rettssystemet men i Stortinget!
Hanne Alstrup Velure er leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS.
Fleire artiklar
Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.
Kjelde: Vitaly V. Kuzmin / Wikimedia Commons
Elektromagnetisk krigføring
Militære styrkar brukar radio, radarar og infraraude detektorar for å koordinera operasjonar og finna fienden.
Selv med økende immunitet i befolkningen, viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn, skriver Gunhild Alvik Nyborg.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Svar til Preben Aavitsland
Å gjennomgående underkjenne seriøse, konsistente forskningsresultater er vitenskapsfornektelse.
Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.
Foto: Albert Madsen
Kapital, kjærleik og Scandinavian Star
Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
«Kald kveld» (1975), 51 x 64 cm. I dei seinare måleria lausriv Schultz seg frå dei strenge komposisjonsprinsippa og fører ein ny vitalitet inn i kunsten sin.
Verdien av det vakre
Telemark Kunstmuseum har løfta fram ein mellomkrigskunstnar som har vore gløymd altfor lenge. Fargekunstnaren Alexander Schultz (1901–1981) toler godt dagens lys.