Frå stein til kjøt
Kva er det ved Ovids Pygmalion-soge som er så kunstnarleg kveikjande?
Pygmalion meislar ut kvinnestatuen han blir hugteken av. Utsnitt frå ein fransk gobeleng frå kring 1680.
Pygmalion meislar ut kvinnestatuen han blir hugteken av. Utsnitt frå ein fransk gobeleng frå kring 1680.
Den romerske diktaren Ovids (43 f.Kr.–17 e.Kr.) epos Metamorfosane utgjer det største reservoaret me har av gresk-romerske mytar. Soga hans om Pygmalion har alltid øvd ei spesiell tiltrekkingskraft på kunstnarar: Denne kypriotiske kongen og bilethoggaren var så kresen på damefronten at han ikkje kunne finna noka kvinne som fall i smak. Vegen ut or uføret blei å gripa til meiselen og hogga ut draumekvinna si i stein. Kjærleiksgudinna Afrodite gav så liv til statuen og skapte slik Galateia, som Pygmalion ekta.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.