Eg vert ikkje trøytt av Dusty in Memphis (1969), ei av dei fremste favorittplatene mine, laga av Dusty Springfield (1939–1999) i tida ho spelte inn musikk for selskapet Atlantic. Perioden er no dokumentert på ferske The Complete Atlantic Singles 1968–1971, der albumet får godt med plass.

Samleutgivinga byr på totalt 24 spor og tydeleggjer den fornyinga av uttrykket den godt etablerte stjerna Springfield ønskte seg då ho forlét Philips i 1968 med eit sterkt ønske om å samarbeide med produsenten Jerry Wexler.

The Memphis Boys, husbandet i American Sound Studio i Memphis, spelar ei viktig rolle, det same gjer The Sweet Inspirations, gruppa Emily «Cissy» Houston (mor til Whitney) stifta i 1959. Miksen av desse elementa lét Springfield stå fram som ein ny og annleis soulartist – hakket råare, vil kanskje somme seie.

Eg høyrer til generasjonen som først møtte Springfield gjennom Pet Shop Boys-hiten «What Have I Done to Deserve This?» (1987), og deretter i studietida fann vegen til gamle plater gjennom lydsporet til Quentin Tarantinos Pulp Fiction (1994), der «Son of a Preacher Man», opphavleg på Dusty in Memphis, var med, i den for mange ugløymelege scena der Vincent Vega (John Travolta) kjem heim til Mia Wallace (Uma Thurman) og i smått rusa tilstand miksar seg ein drink etter husvertens instruksjonar.

The Complete Atlantic Singles 1968–1971 er klassisk popmusikk, som løftar dagen din eit hakk, slik klassisk popmusikk kan.

Øyvind Vågnes