Appropriasjonen
Kor godt fungerer J.S. Bachs tre gambesonatar på bratsj?
Cembalisten Masato Suzuki og bratsjisten Antoine Tamestit.
Foto: Norbert Prümen
Cembalisten Masato Suzuki og bratsjisten Antoine Tamestit.
Foto: Norbert Prümen
Johann Sebastian Bach (1685–1750) skreiv få, men utsøkte stykke for viola da gamba, det barokke, celloliknande strykeinstrumentet med seks eller sju strenger me gjerne kallar «gambe». Kva gambestykke er mest kjende hjå Bach? I kyrkjemusikken er det vel ariane i dei to pasjonane, og i orkestermusikken den sjette «Brandenburgkonserten», der høvesvis to bratsjar og gambar spelar toppstemmene, noko som skaper ein liksom ravgul klangfarge. Men det er i kammermusikken me finn dei viktigaste verka, nemleg dei tre sonatane for gambe og cembalo obligato. Obligato tyder her at cembaloen ikkje improviserer akkordar med høgrehanda, slik det er vanleg i barokkmusikk (såkalla basso continuo), men spelar ei utskriven melodiline. Dette gjer stykka til triosonatar, sjølv om berre to instrument er med.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.