JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

BokMeldingar

Steinbra

Leander Djønnes roman er original, skakande og oppslukande.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Romandebutanten Leander Djønne er biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger.

Romandebutanten Leander Djønne er biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger.

Foto: Baard Henriksen

Romandebutanten Leander Djønne er biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger.

Romandebutanten Leander Djønne er biletkunstnar, lærar og gardbrukar frå Hardanger.

Foto: Baard Henriksen

3558
20221028
3558
20221028

Roman

Leander Djønne:

Oskespiralen

Oktober

Eg trur det er rett å seie at stein er hovudpersonen i denne debutromanen av Leander Djønne. Som i stein, berg, fjell, ur. I det første kapittelet blir fjellet personifisert, der det ikkje «bryr seg» om dei ofselege vindkasta, og der det heiter: «Steinen hadde aldri kjent seg framandgjord. Aldri tenkt på seg sjølv som noko anna.» Lesaren blir kasta med hovudet først inn i fjellveggen, på suggererande vis, i eit mytisk og dragande språk.

Underleg og trivielt

Det handlar om Faren, Mora, Sonen og Broren, som har budd på ein gard ved fjorden der det er blitt brote stein gjennom alle tider. Alt i andre kapittelet dreg Faren Mora etter håret langs ura og senkar henne i fjorden. Så ho blir lesaren kjent med først som død, der ho seglar gjennom ei lysverd ned til fjordbotnen.

Alt er så underleg at når vi kjem til side 19 og blir introduserte for Sonen på ei fengselscelle, må vi lese om igjen, for dette verka då veldig trivielt? Kor er ura? Er cella eit bilde på noko anna? Men der sit Sonen altså, og no skal han bli lauslaten. Han kjem ut i eit nærmast obstfeldersk Oslo der det er vanskeleg å fote seg for folk med nervane ute av lage. Det ber utfor.

Sympatisk symbolikk

I denne eigenarta romanen hoppar vi kapittelvis mellom personane, og mellom tider. Mora og tvillingane Sonen og Broren har levd og vakse opp med den fordrukne og valdelege Faren. Medan Sonen er fylt av hemntankar, har Broren «gjort seg fri» ved å velje predikantlivet, på sida av å leie eit gallupinstitutt. Faren er heime på garden og bryt stein, som han no dreg inn og fyller huset med, som eit bilde på eigen psyke.

Og det er dette: Romanen er uendeleg symboltung. Det står svart på kvitt, om Faren som murar seg inne: «Det var murar opp langs alle veggane i huset no. Alt ljos utestengt.» Når Sonen i hovudstaden ser eit bygg som er halvveges rive, heiter det: «Og han gret for kvar etasje. Gret for knekte bjelkelag og knuste veggar. Gret for brotne golv. Gret for knuste vindauge og den sprengde grunnmuren.»

Men sidan symbolikken er så freidig lagt opp i dagen, fungerer han som ein sympatisk kontrakt mellom forfattar og lesar, som i «godtar du dette, tar eg deg med på ei oppriktig reise». Eg kjenner meg frå første side vennleg stemt for å ta forfattaren i handa. Universet er ope, språket er meisla. Og under dette raset av ei forteljing ligg ei stygg og trist menneskeleg historie.

God teiknar

Ein stad står det, med hint til Tarjei Vesaas’ Det store spelet: «Steinane vitna stumt om naturens langsame dramatikk, det store spelet ingen er løyst frå.» Men tankane går først og fremst til ein annan roman av Vesaas, Fars reise (1930), der demninga som står i fare for å breste, er eit bilde på psyken til faren til hovudpersonen Klas. I Fars reise er gjennomgangsuttrykket «kjenn dirren». Det er òg overførbart på Djønnes roman, her dirrar det heile vegen så det ristar i sjela og i språkkjensla.

Debutanten viser seg i tillegg stø på å teikne ut personlegdommar med få grep. Kona til Broren blir introdusert som ei som alltid tar dyna om natta og pressar mannen ut i kanten av senga. Det viser seg at ho ikkje er annleis i vaken tilstand. Og måten Djønne skildrar Broren på, der han går rundt og trur han har fridd seg frå alt som rir han, men er meir ufri enn nokon, er meisterleg.

Merkeleg nok er denne steintunge boka ein pageturner.

Ingvild Bræin

Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Roman

Leander Djønne:

Oskespiralen

Oktober

Eg trur det er rett å seie at stein er hovudpersonen i denne debutromanen av Leander Djønne. Som i stein, berg, fjell, ur. I det første kapittelet blir fjellet personifisert, der det ikkje «bryr seg» om dei ofselege vindkasta, og der det heiter: «Steinen hadde aldri kjent seg framandgjord. Aldri tenkt på seg sjølv som noko anna.» Lesaren blir kasta med hovudet først inn i fjellveggen, på suggererande vis, i eit mytisk og dragande språk.

Underleg og trivielt

Det handlar om Faren, Mora, Sonen og Broren, som har budd på ein gard ved fjorden der det er blitt brote stein gjennom alle tider. Alt i andre kapittelet dreg Faren Mora etter håret langs ura og senkar henne i fjorden. Så ho blir lesaren kjent med først som død, der ho seglar gjennom ei lysverd ned til fjordbotnen.

Alt er så underleg at når vi kjem til side 19 og blir introduserte for Sonen på ei fengselscelle, må vi lese om igjen, for dette verka då veldig trivielt? Kor er ura? Er cella eit bilde på noko anna? Men der sit Sonen altså, og no skal han bli lauslaten. Han kjem ut i eit nærmast obstfeldersk Oslo der det er vanskeleg å fote seg for folk med nervane ute av lage. Det ber utfor.

Sympatisk symbolikk

I denne eigenarta romanen hoppar vi kapittelvis mellom personane, og mellom tider. Mora og tvillingane Sonen og Broren har levd og vakse opp med den fordrukne og valdelege Faren. Medan Sonen er fylt av hemntankar, har Broren «gjort seg fri» ved å velje predikantlivet, på sida av å leie eit gallupinstitutt. Faren er heime på garden og bryt stein, som han no dreg inn og fyller huset med, som eit bilde på eigen psyke.

Og det er dette: Romanen er uendeleg symboltung. Det står svart på kvitt, om Faren som murar seg inne: «Det var murar opp langs alle veggane i huset no. Alt ljos utestengt.» Når Sonen i hovudstaden ser eit bygg som er halvveges rive, heiter det: «Og han gret for kvar etasje. Gret for knekte bjelkelag og knuste veggar. Gret for brotne golv. Gret for knuste vindauge og den sprengde grunnmuren.»

Men sidan symbolikken er så freidig lagt opp i dagen, fungerer han som ein sympatisk kontrakt mellom forfattar og lesar, som i «godtar du dette, tar eg deg med på ei oppriktig reise». Eg kjenner meg frå første side vennleg stemt for å ta forfattaren i handa. Universet er ope, språket er meisla. Og under dette raset av ei forteljing ligg ei stygg og trist menneskeleg historie.

God teiknar

Ein stad står det, med hint til Tarjei Vesaas’ Det store spelet: «Steinane vitna stumt om naturens langsame dramatikk, det store spelet ingen er løyst frå.» Men tankane går først og fremst til ein annan roman av Vesaas, Fars reise (1930), der demninga som står i fare for å breste, er eit bilde på psyken til faren til hovudpersonen Klas. I Fars reise er gjennomgangsuttrykket «kjenn dirren». Det er òg overførbart på Djønnes roman, her dirrar det heile vegen så det ristar i sjela og i språkkjensla.

Debutanten viser seg i tillegg stø på å teikne ut personlegdommar med få grep. Kona til Broren blir introdusert som ei som alltid tar dyna om natta og pressar mannen ut i kanten av senga. Det viser seg at ho ikkje er annleis i vaken tilstand. Og måten Djønne skildrar Broren på, der han går rundt og trur han har fridd seg frå alt som rir han, men er meir ufri enn nokon, er meisterleg.

Merkeleg nok er denne steintunge boka ein pageturner.

Ingvild Bræin

Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.

Romanen er uendeleg symboltung.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim
Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis