Skogen for berre tre
Det finst både nye og gamle takter på a-has nye True North.
Magne Furuhomen, Morten Harket og Paal Waaktaar-Savoy drog til Bodø og spelte inn musikk saman med Arktisk Filharmoni.
Foto: Stian Andersen
Pop
a-ha:
True
North
Sony
Eg var vel ikkje akkurat budd på å verte overraska i møte med dei tolv nye komposisjonane på a-has ferske plate True North, men det vart eg då eg først lytta til «Hunter In The Hills», det andre sporet på utgivinga. Her gjer bandet verkeleg elegant bruk av orkestrale element, kombinert med smart pianospel, i ein popsong som både er lett på foten og stilig. Vi skriv 2022, og Morten Harket (63), Paul Waaktaar-Savoy (61) og Magne Furuholmen (60 om nokre dagar) er rett og slett i stand til å lage ein song som for min del går inn på lista over a-ha-favorittar.
Arktisk i Bodø
Sju år etter Cast in Steel er altså a-ha tilbake med nytt studioalbum, lansert med kinofilm og greier, og vitale «Hunter In The Hills» er ikkje det einaste dømet på at det var eit smart trekk å reise til Bodø og spele inn musikk saman med Arktisk Filharmoni. Fleire av songane på True North vert løfta fleire hakk av orkestrale grep, anten det no tilfører songane eit majestetisk sveip eller stilige kammerpopinnslag. (Arrangementa er skrivne av Kjetil Bjerkestrand.)
Då eg skreiv om fjorårets dokumentarfilm a-ha: The Movie nemnde eg kor påfallande pragmatiske dei tre i bandet verka då dei snakka om det mangeårige, kreative samarbeidet. Det er kanskje ikkje så rart, for a-ha er sjølvsagt også eit varemerke og big business. True North viser tydeleg at trioen – og sentrale folk som er med dei her, som Erik Ljunggren – veit godt korleis ein klassisk a-ha-song skal verte skrudd saman, slik at folk får det dei vil ha.
Opptrakka spor
Dermed er det lett å gå i spor som kjennest litt opptrakka, for dei som kjenner katalogen til bandet. Tittelsporet er komisk likt det på Stay On These Roads (1988), og eg er viljug til å vedde på at kvar a-ha-lyttar – alle! – straks vil høyre det. Så kan ein sjølvsagt seie at det er ein medviten referanse, nett slik årstidsmelankolien i «Summer Rain» har nokre av dei same stemningane som flotte Summer Moved On (2000), utan å kunne nærme seg å ha dei same kvalitetane (trass i tøffe tangentar som sender tankane til originalversjonen av James Bond-hiten «The Living Daylights» (1987)).
Fleire av songane på True North har både musikk og tekst av Furuholmen, og det er interessant å sjå korleis han og Waaktaar-Savoy ber vidare på ulike sider av det som er «typisk a-ha». For denne lyttaren fungerer det ikkje så godt når ein skal komme med kommentarar til vår eiga samtid i dette poputtrykket, som med «Forest For The Trees», som handlar om kor lett det er å gå seg vill i informasjonsstraumen og ikkje klare å skilje mellom det vesentlege og det uvesentlege, det sanne og det usanne – kort sagt livet i fake news-alderen.
Då høyrer a-ha betre heime i ein song som «Bluest Of Blue», med fin koring, som held seg i det mellommenneskelege feltet, og er utstyrt med ein fargesterk, biletrik tekst av biletkunstnaren Furuholmen.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Pop
a-ha:
True
North
Sony
Eg var vel ikkje akkurat budd på å verte overraska i møte med dei tolv nye komposisjonane på a-has ferske plate True North, men det vart eg då eg først lytta til «Hunter In The Hills», det andre sporet på utgivinga. Her gjer bandet verkeleg elegant bruk av orkestrale element, kombinert med smart pianospel, i ein popsong som både er lett på foten og stilig. Vi skriv 2022, og Morten Harket (63), Paul Waaktaar-Savoy (61) og Magne Furuholmen (60 om nokre dagar) er rett og slett i stand til å lage ein song som for min del går inn på lista over a-ha-favorittar.
Arktisk i Bodø
Sju år etter Cast in Steel er altså a-ha tilbake med nytt studioalbum, lansert med kinofilm og greier, og vitale «Hunter In The Hills» er ikkje det einaste dømet på at det var eit smart trekk å reise til Bodø og spele inn musikk saman med Arktisk Filharmoni. Fleire av songane på True North vert løfta fleire hakk av orkestrale grep, anten det no tilfører songane eit majestetisk sveip eller stilige kammerpopinnslag. (Arrangementa er skrivne av Kjetil Bjerkestrand.)
Då eg skreiv om fjorårets dokumentarfilm a-ha: The Movie nemnde eg kor påfallande pragmatiske dei tre i bandet verka då dei snakka om det mangeårige, kreative samarbeidet. Det er kanskje ikkje så rart, for a-ha er sjølvsagt også eit varemerke og big business. True North viser tydeleg at trioen – og sentrale folk som er med dei her, som Erik Ljunggren – veit godt korleis ein klassisk a-ha-song skal verte skrudd saman, slik at folk får det dei vil ha.
Opptrakka spor
Dermed er det lett å gå i spor som kjennest litt opptrakka, for dei som kjenner katalogen til bandet. Tittelsporet er komisk likt det på Stay On These Roads (1988), og eg er viljug til å vedde på at kvar a-ha-lyttar – alle! – straks vil høyre det. Så kan ein sjølvsagt seie at det er ein medviten referanse, nett slik årstidsmelankolien i «Summer Rain» har nokre av dei same stemningane som flotte Summer Moved On (2000), utan å kunne nærme seg å ha dei same kvalitetane (trass i tøffe tangentar som sender tankane til originalversjonen av James Bond-hiten «The Living Daylights» (1987)).
Fleire av songane på True North har både musikk og tekst av Furuholmen, og det er interessant å sjå korleis han og Waaktaar-Savoy ber vidare på ulike sider av det som er «typisk a-ha». For denne lyttaren fungerer det ikkje så godt når ein skal komme med kommentarar til vår eiga samtid i dette poputtrykket, som med «Forest For The Trees», som handlar om kor lett det er å gå seg vill i informasjonsstraumen og ikkje klare å skilje mellom det vesentlege og det uvesentlege, det sanne og det usanne – kort sagt livet i fake news-alderen.
Då høyrer a-ha betre heime i ein song som «Bluest Of Blue», med fin koring, som held seg i det mellommenneskelege feltet, og er utstyrt med ein fargesterk, biletrik tekst av biletkunstnaren Furuholmen.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Dei siste par åra har den norske bonden fått kjenne konsekvensane av å produsere i eit system der utgiftene er styrte av marknaden, medan inntektene er styrte av politikarane, skriv Siri Helle.
Foto: Heiko Junge / NTB
Effektivisering er ikkje berginga
Korleis gje bønder rettferdig inntekt når dei framleis skal vere sjølvstendig næringsdrivande?
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.