Rom og instrument blir eitt
Erlend Apneseth oppsummerer på eiga hand.
Erlend Apneseth vender attende til formatet han debuterte i for ni år sidan.
Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Samtidsmusikk
Erlend Apneseth:
Nova
Erlend Apneseth, hardingfele. Hubro
Soloplata er spelt inn i Tomba Emanuelle, mausoleet til Emanuel Vigeland, i august 2020 og april 2021. Med denne innspelinga vender han attende til formatet han debuterte med på Grappa for ni år sidan med Blikkspor. Apneseth blei alt tidleg i tenåra ein del av folkemusikkmiljøet i Sunnfjord, men møtet med Nils Økland gjorde at han fekk augo opp for improvisasjonen og dei mange måtane hardingfela kunne spelast på.
Det er spanande å lytta til både Blikkspor og Nova for å få perspektiv på den kunstnarlege reisa Apneseth har vore igjennom i løpet av desse ni åra. Alt i 2013 høyrer ein kimen til den eksperimenterande og improviserande Apneseth anno 2022 (inkludert fascinasjonen for pizzicato), og så er første kuttet på Nova lydarslåtten «Ly» etter Sigurd Eldegard frå Årdal. Det syner at Apneseth langt frå har mista kontakten med tradisjonen, og er tvillaust høgdepunktet på ei plate utan musikalske nedturar.
Elles er plata ein demonstrasjon av at hardingfela er eit uvanleg sterkt soloinstrument. Ho kan fylla dei fleste rom, men mausoleet til Vigeland og hardingfela til Apneseth poengterer dette i overveldande grad. Her skal lydteknikar Fridtjof A. Lindeman ha sin del av æra saman med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde, medprodusentane til Apneseth.
Titlane viser til hendingar og personar som har betydd noko i livet Apneseth. Platetittelen er fleirtydig. Nova er namnet på eit stjernefenomen og eit hushjørne i bestemt form. Låttitlane «Bestemor Bremen», «Palmyra» og «Til eit Astrup-bilete» gjev rom for assosiasjonar, men det er ikkje programmusikk som blir servert på Nova. Langt sterkare band knyter han til musikk frå Midtausten og Aust-Asia med låtar som «Fall» og «Speglingar», men på denne plata, som med dei fleste viktige utgjevingar, er det heilskapen som imponerer mest.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Samtidsmusikk
Erlend Apneseth:
Nova
Erlend Apneseth, hardingfele. Hubro
Soloplata er spelt inn i Tomba Emanuelle, mausoleet til Emanuel Vigeland, i august 2020 og april 2021. Med denne innspelinga vender han attende til formatet han debuterte med på Grappa for ni år sidan med Blikkspor. Apneseth blei alt tidleg i tenåra ein del av folkemusikkmiljøet i Sunnfjord, men møtet med Nils Økland gjorde at han fekk augo opp for improvisasjonen og dei mange måtane hardingfela kunne spelast på.
Det er spanande å lytta til både Blikkspor og Nova for å få perspektiv på den kunstnarlege reisa Apneseth har vore igjennom i løpet av desse ni åra. Alt i 2013 høyrer ein kimen til den eksperimenterande og improviserande Apneseth anno 2022 (inkludert fascinasjonen for pizzicato), og så er første kuttet på Nova lydarslåtten «Ly» etter Sigurd Eldegard frå Årdal. Det syner at Apneseth langt frå har mista kontakten med tradisjonen, og er tvillaust høgdepunktet på ei plate utan musikalske nedturar.
Elles er plata ein demonstrasjon av at hardingfela er eit uvanleg sterkt soloinstrument. Ho kan fylla dei fleste rom, men mausoleet til Vigeland og hardingfela til Apneseth poengterer dette i overveldande grad. Her skal lydteknikar Fridtjof A. Lindeman ha sin del av æra saman med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde, medprodusentane til Apneseth.
Titlane viser til hendingar og personar som har betydd noko i livet Apneseth. Platetittelen er fleirtydig. Nova er namnet på eit stjernefenomen og eit hushjørne i bestemt form. Låttitlane «Bestemor Bremen», «Palmyra» og «Til eit Astrup-bilete» gjev rom for assosiasjonar, men det er ikkje programmusikk som blir servert på Nova. Langt sterkare band knyter han til musikk frå Midtausten og Aust-Asia med låtar som «Fall» og «Speglingar», men på denne plata, som med dei fleste viktige utgjevingar, er det heilskapen som imponerer mest.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Selv med økende immunitet i befolkningen, viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn, skriver Gunhild Alvik Nyborg.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Svar til Preben Aavitsland
Å gjennomgående underkjenne seriøse, konsistente forskningsresultater er vitenskapsfornektelse.
Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.
Foto: Albert Madsen
Kapital, kjærleik og Scandinavian Star
Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
«Kald kveld» (1975), 51 x 64 cm. I dei seinare måleria lausriv Schultz seg frå dei strenge komposisjonsprinsippa og fører ein ny vitalitet inn i kunsten sin.
Verdien av det vakre
Telemark Kunstmuseum har løfta fram ein mellomkrigskunstnar som har vore gløymd altfor lenge. Fargekunstnaren Alexander Schultz (1901–1981) toler godt dagens lys.
Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.
Foto: Amir Cohen / Reuters / NTB
Iransk kanondiplomati
Det iranske åtaket mot Israel bognar av strategiske bodskapar. Og mottakarane er mange.