Psykedelisk familiedrama – full guffe!
Ein brannfakkel av eit stykke glimrar satirisk og peikar mot ei uklår framtid.
Marika Enstad turnerer replikkane med brutal eleganse og er eit fyrverkeri i rolla som mor, skriv Bent Kvalvik. Lasse Lindtner spelar far.
Foto: Øyvind Eide
Nationaltheatret /Torshovteateret:
Taylor Mac:
Hen
Omsett av Knut Nærum
Regi: Cathrine Telle
Scenografi/kostyme: Katja Ebbel
Komponist: Stein Johan Grieg Halvorsen
Den amerikanske allkunstnaren Taylor Mac fekk Den internasjonale Ibsen-prisen for to år sidan. Han er både dramatikar, skodespelar, dragartist, komponist og sikkert endå meir. At han fekk prisen, vart grunngjeve med at denne mannen står som ein lynskarp og glitrande fornyar av vår tids teateruttrykk.
Skodespelet Hen frå 2014, som etter ærefull internasjonal suksess no omsider har hatt noregspremiere, kan trygt gå som ei god kvittering for prisen. Som faste teatergjengangar er det mange av oss som kan bli slitne av trendar og gjentakingar, framsyningar som så gjerne vil vere originale, men eigentleg berre er moteriktige. Difor er det mest som vi hoppar i stolane når det brått kjem noko som faktisk er originalt. Ei slik framsyning er Hen.
Snudd på hovudet
I utgangspunktet er sjølvsagt ikkje familiedramaet noko originalt val som skodespelemne. Mest alle dei viktigaste stykka i verdsdramatikken er jo nett det. Men Taylor Macs familiedrama er nærast som ein cocktail av Lang dags ferd mot natt og Mot i brøstet, og kombinasjonen er mildast tala eksplosiv.
Vi kjem inn i ein heim som ser ut som eit søppelrom. Her møter vi ei utmaia mellomaldrande mor, ein slagramma, terrorisert far som er blitt sminka med klovnefjes og kledd i dameklede, ei(n) transseksuell – eller kva heiter det? – dotter/son og ein traumatisert son som kjem heim frå vond og fælsleg krigsteneste.
I eit familieunivers som opphavleg har vore klassisk, borgarleg, med autoritær far/ektemann og omsorgsfull mor/hustru og lydige born, er alt snudd på hovudet. Kvinna er vorten metodisk antihusleg, antiomsorgsfull, antimoderleg, mannen eit nærast umælande kryp, og generasjonen under har reagert på sitt vis. Den heimvende sonen er den som gjer opprør mot opprøret og går i knasande nærkamp med mor si.
Brutal eleganse
I dette ubehagelege konfliktområdet vert dramaet fort til ein galgenhumoristisk replikkomedie der dramatikaren, nett ved å snu tradisjonsmønster på hovudet, får levert ei perlerad av rammande, ironiske kommentarar til vår usikre kulturelle samtid, der vi både kjenner oss kua av krenkingstyranniet og nærast kan kome i limbo med omsyn til identitetsmedvitet.
Marika Enstad som mora turnerer replikkane med brutal eleganse og er eit fyrverkeri i rolla. Sigurd Myhre som den opponerande sonen gjer òg ein eldglødande prestasjon. Lasse Lindtner spelar den slagramma faren og Jaden Healey den kjønnstvitydige Max, båe med intenst, overtydande nærvær.
I det heile har Cathrine Telles eruptive regiløysing ein puls som gjer at det heile går stupfort av garde i to og ein halv time – i eit stykke der det faktisk ikkje er så mykje ytre handling.
Med dette er det ei glede å kunne konstatere ein fykande start på ein ny teatersesong.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nationaltheatret /Torshovteateret:
Taylor Mac:
Hen
Omsett av Knut Nærum
Regi: Cathrine Telle
Scenografi/kostyme: Katja Ebbel
Komponist: Stein Johan Grieg Halvorsen
Den amerikanske allkunstnaren Taylor Mac fekk Den internasjonale Ibsen-prisen for to år sidan. Han er både dramatikar, skodespelar, dragartist, komponist og sikkert endå meir. At han fekk prisen, vart grunngjeve med at denne mannen står som ein lynskarp og glitrande fornyar av vår tids teateruttrykk.
Skodespelet Hen frå 2014, som etter ærefull internasjonal suksess no omsider har hatt noregspremiere, kan trygt gå som ei god kvittering for prisen. Som faste teatergjengangar er det mange av oss som kan bli slitne av trendar og gjentakingar, framsyningar som så gjerne vil vere originale, men eigentleg berre er moteriktige. Difor er det mest som vi hoppar i stolane når det brått kjem noko som faktisk er originalt. Ei slik framsyning er Hen.
Snudd på hovudet
I utgangspunktet er sjølvsagt ikkje familiedramaet noko originalt val som skodespelemne. Mest alle dei viktigaste stykka i verdsdramatikken er jo nett det. Men Taylor Macs familiedrama er nærast som ein cocktail av Lang dags ferd mot natt og Mot i brøstet, og kombinasjonen er mildast tala eksplosiv.
Vi kjem inn i ein heim som ser ut som eit søppelrom. Her møter vi ei utmaia mellomaldrande mor, ein slagramma, terrorisert far som er blitt sminka med klovnefjes og kledd i dameklede, ei(n) transseksuell – eller kva heiter det? – dotter/son og ein traumatisert son som kjem heim frå vond og fælsleg krigsteneste.
I eit familieunivers som opphavleg har vore klassisk, borgarleg, med autoritær far/ektemann og omsorgsfull mor/hustru og lydige born, er alt snudd på hovudet. Kvinna er vorten metodisk antihusleg, antiomsorgsfull, antimoderleg, mannen eit nærast umælande kryp, og generasjonen under har reagert på sitt vis. Den heimvende sonen er den som gjer opprør mot opprøret og går i knasande nærkamp med mor si.
Brutal eleganse
I dette ubehagelege konfliktområdet vert dramaet fort til ein galgenhumoristisk replikkomedie der dramatikaren, nett ved å snu tradisjonsmønster på hovudet, får levert ei perlerad av rammande, ironiske kommentarar til vår usikre kulturelle samtid, der vi både kjenner oss kua av krenkingstyranniet og nærast kan kome i limbo med omsyn til identitetsmedvitet.
Marika Enstad som mora turnerer replikkane med brutal eleganse og er eit fyrverkeri i rolla. Sigurd Myhre som den opponerande sonen gjer òg ein eldglødande prestasjon. Lasse Lindtner spelar den slagramma faren og Jaden Healey den kjønnstvitydige Max, båe med intenst, overtydande nærvær.
I det heile har Cathrine Telles eruptive regiløysing ein puls som gjer at det heile går stupfort av garde i to og ein halv time – i eit stykke der det faktisk ikkje er så mykje ytre handling.
Med dette er det ei glede å kunne konstatere ein fykande start på ein ny teatersesong.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Selv med økende immunitet i befolkningen, viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn, skriver Gunhild Alvik Nyborg.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Svar til Preben Aavitsland
Å gjennomgående underkjenne seriøse, konsistente forskningsresultater er vitenskapsfornektelse.
Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.
Foto: Albert Madsen
Kapital, kjærleik og Scandinavian Star
Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
«Kald kveld» (1975), 51 x 64 cm. I dei seinare måleria lausriv Schultz seg frå dei strenge komposisjonsprinsippa og fører ein ny vitalitet inn i kunsten sin.
Verdien av det vakre
Telemark Kunstmuseum har løfta fram ein mellomkrigskunstnar som har vore gløymd altfor lenge. Fargekunstnaren Alexander Schultz (1901–1981) toler godt dagens lys.
Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.
Foto: Amir Cohen / Reuters / NTB
Iransk kanondiplomati
Det iranske åtaket mot Israel bognar av strategiske bodskapar. Og mottakarane er mange.