Ganske bra
Red Hot Chili Peppers’ 13. album er fullt av audmjuk og funky poprock med leiken og detaljert produksjon.
Red Hot Chili Peppers på den tyske musikkfestivalen Rock am Ring i 2016.
Foto: Sven Mandel / Wikipedia
Rock
Red Hot Chili Peppers:
Unlimited Love
Warner Music
Då eg såg fjorårets trommedokumentarfilm Count Me In, slo det meg at Red Hot Chili Peppers-trommeslagaren Chad Smith byrjar å bli vaksen, og det høyrest ut som heile bandet har stappa livserfaring inn i det nye albumet sitt. Dei har halde koken sidan 1983, og albumet som kjem ut i dag, 1. april, er ingen spøk.
Unlimited Love er studioalbum nummer 13 og kombinerer storbandsfunkrocken frå gjennombrotsplata Mothers Milk (1989) med popsensitiviteten til Californication (1999) og den leikne villskapen som pregar One Hot Minute (1994) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Opningssporet «Black Summer» er sårt, hardtslåande, mjukt, venleg, tungt og lett (ei kjensle som blir understreka av skogsbassinga og karatedansinga i musikkvideoen), og same adjektivkolleksjon kan brukast om den koselege og funky andre singellåten, «Poster Child», krydra med orgel, mystiske scratchelydar og kreative kor.
Produksjonen er detaljert: På «Aquatic Mouth Dance» viser bandet kor godt dei «kan» funk, og låten blir løfta forbi det stereotypiske med langstrekte blåsarimprovisasjonar i harmonisk dissonerande stereoseparasjon som minner om Ornette Coleman Double Quartets «Free Jazz».
Tekstane er fulle av snurrige poetiske ordspel framførte på audmjukt vis. Eg merkar at eg set pris på den lette og lite spektakulære, men underleg seriøse presentasjonen av enkle motiv i kombinasjon med subtile, sprø påfunn som dominerer albumet.
Unlimited Love er lite påtrengande, men oser av ein audmjuk sjølvtillit. Red Hot Chili Peppers byrjar vel å bli vaksne – dei har trass alt halde det gåande i 39 år i år og vore gjennom litt av kvart i rockelivet. Eg seier som stemma på slutten av spor tre: «Det var ganske bra.»
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Red Hot Chili Peppers:
Unlimited Love
Warner Music
Då eg såg fjorårets trommedokumentarfilm Count Me In, slo det meg at Red Hot Chili Peppers-trommeslagaren Chad Smith byrjar å bli vaksen, og det høyrest ut som heile bandet har stappa livserfaring inn i det nye albumet sitt. Dei har halde koken sidan 1983, og albumet som kjem ut i dag, 1. april, er ingen spøk.
Unlimited Love er studioalbum nummer 13 og kombinerer storbandsfunkrocken frå gjennombrotsplata Mothers Milk (1989) med popsensitiviteten til Californication (1999) og den leikne villskapen som pregar One Hot Minute (1994) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Opningssporet «Black Summer» er sårt, hardtslåande, mjukt, venleg, tungt og lett (ei kjensle som blir understreka av skogsbassinga og karatedansinga i musikkvideoen), og same adjektivkolleksjon kan brukast om den koselege og funky andre singellåten, «Poster Child», krydra med orgel, mystiske scratchelydar og kreative kor.
Produksjonen er detaljert: På «Aquatic Mouth Dance» viser bandet kor godt dei «kan» funk, og låten blir løfta forbi det stereotypiske med langstrekte blåsarimprovisasjonar i harmonisk dissonerande stereoseparasjon som minner om Ornette Coleman Double Quartets «Free Jazz».
Tekstane er fulle av snurrige poetiske ordspel framførte på audmjukt vis. Eg merkar at eg set pris på den lette og lite spektakulære, men underleg seriøse presentasjonen av enkle motiv i kombinasjon med subtile, sprø påfunn som dominerer albumet.
Unlimited Love er lite påtrengande, men oser av ein audmjuk sjølvtillit. Red Hot Chili Peppers byrjar vel å bli vaksne – dei har trass alt halde det gåande i 39 år i år og vore gjennom litt av kvart i rockelivet. Eg seier som stemma på slutten av spor tre: «Det var ganske bra.»
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Med jamne mellomrom legg Riksrevisjonen, her representert ved riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fram undersøkingar med nokså hard kritikk av korleis vedteken politikk vert gjennomført av forvaltinga.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Eit spørsmål om kontroll
I rapport etter rapport kritiserer Riksrevisjonen statlege institusjonar for feil og manglar. Men kva kjem det eigentleg ut av kritikken?
Odd Nordstoga slo gjennom som soloartist i 2004. No har han skrive sjølvbiografi.
Foto: Samlaget
Ein av oss
Odd Nordstoga skriv tankefullt om livet, ut frå rolla som folkekjær artist.
Stian Jenssen (t.v.) var alt på plass i Nato då Jens Stoltenberg tok til i jobben som generalsekretær i 2014. Dei neste ti åra skulle dei arbeide tett i lag. Her er dei fotograferte i Kongressen i Washington i januar i år.
Foto: Mandel Ngan / AFP / NTB
Nato-toppen som sa det han tenkte
Stian Jenssen fekk kritikk då han som stabssjef i Nato skisserte ei fredsløysing der Ukraina gjev opp territorium i byte mot Nato-medlemskap. – På eit tidspunkt må ein ta innover seg situasjonen på bakken, seier han.
President Joe Biden og visepresident Kamala Harris i august 2023. Den økonomiske politikken deira bidrog til å få ned arbeidsløysa, men inflasjonen som tok av i 2022, gjorde større inntrykk.
Foto: Evan Vucci / AP / NTB
Harris blir heimsøkt av inflasjonen
Kanskje vart presidentvalet i USA 2024 avgjort ved bensinpumpene og i matbutikkane.
Noreg er på tredjeplass i kokainbruk i Europa.
Foto: Beate Oma Dahle / NTB
– Meiningslaust å straffe sjuke
Ronny Rene Raveen, tidlegare politimann og rusmisbrukar, vil ha avkriminalisering av rusmisbrukarar og unge opp til 25 år.