JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Havet, gravplassen og skjenkjestova

Lankum gjer sin eigen bekmørke vri på folktradisjonen.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Brørne Ian og Daragh Lynch (t.v.) har fått med seg Radie Peat og Cormac MacDiarmada i Dublin-bandet sitt.

Brørne Ian og Daragh Lynch (t.v.) har fått med seg Radie Peat og Cormac MacDiarmada i Dublin-bandet sitt.

Foto: Sorcha Frances Ryder

Brørne Ian og Daragh Lynch (t.v.) har fått med seg Radie Peat og Cormac MacDiarmada i Dublin-bandet sitt.

Brørne Ian og Daragh Lynch (t.v.) har fått med seg Radie Peat og Cormac MacDiarmada i Dublin-bandet sitt.

Foto: Sorcha Frances Ryder

3345
20230324
3345
20230324

Folk

Lankum:

False Lankum

Playground

Vi har ikkje komme meir enn tre–fire verseliner inn i False Lankum, vårens nye plate frå Dublin-bandet Lankum, før vi er framme ved den første gravsteinen, i «Go Dig My Grave». Han er i marmor og tilhøyrer ei jente som i djup kjærleikssorg ikkje har sett nokon annan utveg enn å gjere ende på livet. Som sitt siste ønske bestemmer ho si eiga gravskrift og ber om ei snøkvit due «to tell this world that I died for love».

For lyttarar som graviterer mot musikk som trekkjer vekslar på den mørkare delen av folktradisjonen, bør Lankum passe godt, for denne opninga er ein god indikasjon på kva landskap vi er på veg inn i. Brørne Ian og Daragh Lynch dreiv opphavleg med ganske så hardbarka punk, men då dei fekk med seg Cormac MacDiarmada og Radie Peat for å lage musikk, var det for å gjere sin eigen vri på folken (først under bandnamnet Lynched i 2014, då dei gav ut Cold Old Fire).

Morbiditet

The Livelong Day kom ut i 2019, heitte bandet Lankum, og det var til jubel frå mellom andre The Guardian, som likte måten dei arrangerte gamle travarar på – som drikkevisa «The Wild Rover», kjend frå versjonar av til dømes The Dubliners og The Pogues – og gjorde dei til noko heilt nytt, langt råare og spissare.

Med False Lankum held dette arbeidet fram, og musikken framstår som skarpare enn nokosinne. Før du har gjort deg ferdig med dei tolv songane, har mangt skjedd ute på det store, mørke havet, og det har vore naudsynt å finne vegen til gravplassen meir enn ein gong til.

Det går ei åre av morbiditet gjennom songane Lankum likar å løfte fram. I «The New York Trader» får vi høyre om ein skipskaptein som ikkje har dei beste planane for mannskapet sitt, for å seie det mildt. Som om ikkje det var nok, har han også nokre skikkeleg stygge synder på samvitet – stygge nok til at det til slutt ber rett i sjøen med han. Så stilnar havet, og det ber vidare til «Amerikay».

«Lord Abore and Mary Flynn» er endå dystrare og styrkjer inntrykket av at Lankum ikkje bør sikte seg inn mot sensitivitetslyttarane mellom oss, for folktradisjonen er som kjent ikkje mindre brutal enn dei gamle folkeeventyra, med mange av dei same slitesterke tropane.

Groteske lagnader

Balladeriet som pendlar mellom havet, gravplassen og skjenkjestova, har ofte vore muntert instrumentert, slik ein kan tralle med til dei urovekkjande hendingane som vert skildra. Heilt slik er det ikkje med Lankum, og det gjer False Lankum særleg interessant å lytte til. Det er ikkje fritt for at det går kaldt nedover ryggen når strofe etter strofe meislar ut dei mest groteske lagnader.

At havet lokkar og byr på ein utveg, er knapt til mykje trøyst heller, og i botnen av glaset ventar berre nok ei eksistensiell krise. «Oh where is the weekend now», heiter det i «Monday Morning», som skildrar «the wrong end of the week for a smile». «The sun it turns to laugh at you and the planet that you’re on», heiter det passeleg oppbyggjeleg i fabelaktige, avsluttande «Turn».

Så er heller ikkje desse songane laga for å fortelje oss kor snille vi menneske er med kvarandre, og kor godt alt går til slutt, om vi berre oppfører oss. Til det formålet får vi finne andre songar.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Folk

Lankum:

False Lankum

Playground

Vi har ikkje komme meir enn tre–fire verseliner inn i False Lankum, vårens nye plate frå Dublin-bandet Lankum, før vi er framme ved den første gravsteinen, i «Go Dig My Grave». Han er i marmor og tilhøyrer ei jente som i djup kjærleikssorg ikkje har sett nokon annan utveg enn å gjere ende på livet. Som sitt siste ønske bestemmer ho si eiga gravskrift og ber om ei snøkvit due «to tell this world that I died for love».

For lyttarar som graviterer mot musikk som trekkjer vekslar på den mørkare delen av folktradisjonen, bør Lankum passe godt, for denne opninga er ein god indikasjon på kva landskap vi er på veg inn i. Brørne Ian og Daragh Lynch dreiv opphavleg med ganske så hardbarka punk, men då dei fekk med seg Cormac MacDiarmada og Radie Peat for å lage musikk, var det for å gjere sin eigen vri på folken (først under bandnamnet Lynched i 2014, då dei gav ut Cold Old Fire).

Morbiditet

The Livelong Day kom ut i 2019, heitte bandet Lankum, og det var til jubel frå mellom andre The Guardian, som likte måten dei arrangerte gamle travarar på – som drikkevisa «The Wild Rover», kjend frå versjonar av til dømes The Dubliners og The Pogues – og gjorde dei til noko heilt nytt, langt råare og spissare.

Med False Lankum held dette arbeidet fram, og musikken framstår som skarpare enn nokosinne. Før du har gjort deg ferdig med dei tolv songane, har mangt skjedd ute på det store, mørke havet, og det har vore naudsynt å finne vegen til gravplassen meir enn ein gong til.

Det går ei åre av morbiditet gjennom songane Lankum likar å løfte fram. I «The New York Trader» får vi høyre om ein skipskaptein som ikkje har dei beste planane for mannskapet sitt, for å seie det mildt. Som om ikkje det var nok, har han også nokre skikkeleg stygge synder på samvitet – stygge nok til at det til slutt ber rett i sjøen med han. Så stilnar havet, og det ber vidare til «Amerikay».

«Lord Abore and Mary Flynn» er endå dystrare og styrkjer inntrykket av at Lankum ikkje bør sikte seg inn mot sensitivitetslyttarane mellom oss, for folktradisjonen er som kjent ikkje mindre brutal enn dei gamle folkeeventyra, med mange av dei same slitesterke tropane.

Groteske lagnader

Balladeriet som pendlar mellom havet, gravplassen og skjenkjestova, har ofte vore muntert instrumentert, slik ein kan tralle med til dei urovekkjande hendingane som vert skildra. Heilt slik er det ikkje med Lankum, og det gjer False Lankum særleg interessant å lytte til. Det er ikkje fritt for at det går kaldt nedover ryggen når strofe etter strofe meislar ut dei mest groteske lagnader.

At havet lokkar og byr på ein utveg, er knapt til mykje trøyst heller, og i botnen av glaset ventar berre nok ei eksistensiell krise. «Oh where is the weekend now», heiter det i «Monday Morning», som skildrar «the wrong end of the week for a smile». «The sun it turns to laugh at you and the planet that you’re on», heiter det passeleg oppbyggjeleg i fabelaktige, avsluttande «Turn».

Så er heller ikkje desse songane laga for å fortelje oss kor snille vi menneske er med kvarandre, og kor godt alt går til slutt, om vi berre oppfører oss. Til det formålet får vi finne andre songar.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Sju menn fortel sju historier knytte saman av musikk og ein fellesskap om det å ikkje høyre til.

Sju menn fortel sju historier knytte saman av musikk og ein fellesskap om det å ikkje høyre til.

Foto: Den Nationale Scene

TeaterMeldingar

«Som få evnar Frode Grytten å skildre menn som av ymse grunnar fell utanfor.»

Jan H. Landro
Sju menn fortel sju historier knytte saman av musikk og ein fellesskap om det å ikkje høyre til.

Sju menn fortel sju historier knytte saman av musikk og ein fellesskap om det å ikkje høyre til.

Foto: Den Nationale Scene

TeaterMeldingar

«Som få evnar Frode Grytten å skildre menn som av ymse grunnar fell utanfor.»

Jan H. Landro
Det er nærare eitt år sidan klima- og miljøminister Espen Barth Eide fekk rapporten frå leiaren i Genteknologiutvalet, Anna Wargelius, men er vi noko nærare å skjøne kva han handlar om?

Det er nærare eitt år sidan klima- og miljøminister Espen Barth Eide fekk rapporten frå leiaren i Genteknologiutvalet, Anna Wargelius, men er vi noko nærare å skjøne kva han handlar om?

Foto: Javad Parsa / NTB

KommentarSamfunn
Siri Helle

«Visste du at vi held på å tillate bruk og omsetning av genmodifiserte organismar i Noreg?»

Barnelege og stipendiat Joel Selvakumar er kritisk til fleire artiklar Dag og Tid har publisert om seinfølger av covid-19.

Barnelege og stipendiat Joel Selvakumar er kritisk til fleire artiklar Dag og Tid har publisert om seinfølger av covid-19.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Ordskifte
JoelSelvakumar

Einsidig om seinfølger

Risikoen for seinfølger etter covid-19 har falle dramatisk, og det er ikkje grunn til å tru at han aukar med gjentatte infeksjonar

Katja Oskamp er fødd i Leipzig og voks opp i Berlin. Ho studerte teatervitskap og arbeidde som teaterregissør før ho vart forfattar.

Katja Oskamp er fødd i Leipzig og voks opp i Berlin. Ho studerte teatervitskap og arbeidde som teaterregissør før ho vart forfattar.

Foto: Paula Winkler

BokMeldingar
Hilde Vesaas

«Oskamps aksept og varme smittar, og vi les med interesse om inngrodde neglar og hammartær.»

FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld fotografert saman med Kongos statsminister Patrice Lumumba.

FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld fotografert saman med Kongos statsminister Patrice Lumumba.

Foto: Scanpix / NTB

KommentarSamfunn

Den handleføre mystikaren

Dag Hammarskjöld var den andre generalsekretæren i FN, frå 1953 til sin død, etterfølgjaren til Trygve Lie. Filmen som går om livet hans no, der Mikael Persbrandt spelar Hammarskjöld, vekkjer han til live på ein både kjenslevar og realistisk måte.

Bernt Hagtvet
FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld fotografert saman med Kongos statsminister Patrice Lumumba.

FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld fotografert saman med Kongos statsminister Patrice Lumumba.

Foto: Scanpix / NTB

KommentarSamfunn

Den handleføre mystikaren

Dag Hammarskjöld var den andre generalsekretæren i FN, frå 1953 til sin død, etterfølgjaren til Trygve Lie. Filmen som går om livet hans no, der Mikael Persbrandt spelar Hammarskjöld, vekkjer han til live på ein både kjenslevar og realistisk måte.

Bernt Hagtvet

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis