JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Hallo, jorda

Vi visste det, alle vi som stimla saman utanfor konsertsalen Hammersmith Apollo i London førre laurdag kveld: Vi skulle vere vitne til ei eineståande populærmusikalsk hending, ei det kjem til å gå gjetord om i åra som kjem, skriv Øyvind Vågnes.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Kate Bush førebudde «Before the Dawn» i atten månader. Denne veka heldt ho den siste konserten.

Kate Bush førebudde «Before the Dawn» i atten månader. Denne veka heldt ho den siste konserten.

Foto: Ken McKay / AP / NTB

Kate Bush førebudde «Before the Dawn» i atten månader. Denne veka heldt ho den siste konserten.

Kate Bush førebudde «Before the Dawn» i atten månader. Denne veka heldt ho den siste konserten.

Foto: Ken McKay / AP / NTB

12431
20220610
12431
20220610

Konsert

Kate Bush:

Before the Dawn

Hammersmith Apollo i London

Artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 3. oktober 2014

Då Kate Bush la ut billettar til «Before The Dawn» i slutten av mars, vart dei rivne bort på eit kvarter. Konsertrekkja var den første til artisten på trettifem år. På onsdag var det slutt, etter tjue­to kveldar – og ingen vil verte overraska om Bush aldri vert å sjå på ei scene igjen.

Ein Cloud Buster, takk

Ingen trudde at Kate Bush skulle halde ein konsert igjen. Då «Before the Dawn» vart annonsert, reagerte folk med vantru. Og store og små aktørar tok til å pønske på korleis dei kunne tene pengar på spetakkelet.

Vi har rikeleg med tid då vi kjem til Hammersmith-området, og lèt oss lokke inn på den vesle, trendy minimalistiske baren Antipode, av eit skilt på fortauet som lovar «Kate Bush cocktails».

– Har omsetjinga vore bra for september, spør eg bartenderen og bestiller ein Cloud Buster til meg sjølv, og ein Hound of Love til reisefølgjet mitt.

Dei fem drinkane på kartet har alle namn etter kjende Bush-songar.

– Vi har merka det, men så veldig mykje skilnad har det no ikkje vore. Det er ikkje plass til så mange her inne uansett.

Han lener seg framover disken og peikar mot bakveggen i det knøttvesle lokalet.

– Om du borar hol i veggen der og stig inn, så går du rett på Bush og bandet, seier han.

– Har du sjølv vore og høyrt på, spør eg og smattar på miksen av vodka, lime og limonade, inspirert av hiten «Cloudbusting» (1985), songen som så rørande diktar fram ein gut og ein oppfinnar-far som lagar regnskyer med ein maskin dei rettar mot himmelen – og som er basert på eit barndomsminne Peter Reich har skildra i ei bok om seg sjølv og faren, psykoanalytikaren Wilhelm Reich.

Bartenderen ristar på hovudet.

– Då byrjar du å få dårleg tid, seier eg, for det er vel ikkje billettar å få?

– Vi kjenner familien til gitaristen og hadde nok håpa på at det fekk oss inn på ei gjesteliste. At dei kom hit, og så kunne vi slå følgje. Men nei. Dei måtte punge ut, dei også, som alle andre.

1979-turneen

Då Bush la ut på sin første skikkelege turné våren 1979, var ho tjue år gammal, men hadde alt rokke å gi ut dei to første platene, The Kick Inside og Lionheart, året før. Konsertane fekk mykje merksemd for kombinasjonen av poesi, dans, teater, visuelle verkemiddel og musikk – og for den kreative bruken av ny teknologi. Bush var den første sceneartisten som song inn i ein trådlaus mikrofon, slik ho fekk danse medan ho framførde låtane sine.

Ei hending kasta likevel ein mørk skugge over heile Europa-turneen. Scenearbeidaren Bill Duffield, eit knapt år eldre enn Bush, fall etter ein oppvarmingskonsert gjennom ei opning i golvet og seks meter rett ned i betong­en. Han mista livet, og Bush sleit med skuldkjensle. Etter at turneen var ferdig, tenkte mange at ho skulle erobre resten av verda. Men ho hadde investert alle sine kreative krefter i showet, og heile opplevinga hadde slite henne ut. Ikkje minst fann ho ut at ho ville gjere krav på eit privatliv som berre skulle kome til å verte meir tilbaketrekt for kvart år. Ho har knapt gitt intervju opp gjennom åra og late dei få platene tale for seg. Då Graeme Thomson gav ut biografien Under the Ivy for fire år sidan, tok han det for gitt at ho aldri meir kom til å gi ein konsert.

Det er verkeleg meg

Boka til Thomson fortel mykje om kor kompromisslaust Bush har følgt sin eigen kunstnarlege visjon, og ikkje fira på krava, sjølv ikkje når den mektige platebransjen har pressa på for å tene meir pengar.

Alt ved konsertrekkja i London denne hausten vitnar om at viljestyrken og kontrollen er intakt. I atten månader utvikla eit kreativt lag konseptet under hennar leiing, førebudde arrangementet og makta å halde det hemmeleg til Bush sjølv gav grønt lys og pressemeldinga var eit faktum. Etter det har ho ikkje sagt eit pip til eit einaste medium. Det står ofte på ein konsertbillett at ein ikkje skal filme eller ta bilete med kamera eller telefon, men Bush har verkeleg meint det og sett i verk tiltak deretter. Utanom nokre skarve bilete teke av ein godkjend fotograf første kvelden til pressebruk har det utruleg nok ikkje vore eit einaste fotografi eller klipp å sjå på nettet.

Dette medverkar sjølvsagt til at spenninga er enorm i Apollo-teatret dei siste minutta før konsertstart. Og når bandet ruslar på, og ein smilande Bush til sist følgjer etter utpå scena, kjennest det faktisk som eit lite sjokk å sjå henne. Den visuelle kulturen rundt karrieren er prega av gamle og halvgamle fotografi, og her er ho og har brått vorte femti­seks år gammal på nokre sekund. Til liks med heile ensemblet er ho heilmørkt kledd, enkelt og elegant, utan staffasje, og lèt seg hylle av ståande ovasjonar alt før det har kome ein tone frå scena, med utstrekte hender i ei open omfamning som til same tid seier: Ja, folkens – det er verkeleg meg.

Sjølvevaluering

Opningssongen «Lily» avslører at røysta til Kate Bush òg kan vere meir kraftfull og djup enn vi ofte har høyrt henne på plate – ho står fram nærast som ein «soul mama», som om det ho syng, kjem frå botnen av kroppen og berre må ut. Ikkje ein einaste gong i løpet av kvelden kjem det ein urein tone, og det er ikkje anna å seie enn at ho står fram som ein formidabel vokalist. Rundt oss der vi sit, på andre rad, må folk opp og danse for kvar ny song, for den første halvtimen er som ein tett hitparade, med både «Hounds of Love», der koristane bjeffar i koret akkurat slik dei skal, og med fjerdelåten «Running Up That Hill» er det vanskeleg å tenkje seg at stemninga skal kunne bli høgare. For denne lyttaren er det likevel med «Top of the Mountain» at det store løftet verkeleg kjem, ikkje minst takka vere den mjuke, men tydelege bassen til John Giblin, ein mann som har vore viktig i platekarrieren til Bush heilt frå starten av.

Det finst nok konsertgjengarar som kunne ha tenkt seg at Bush spela ein song eller tre frå dei fire første platene sine – kvar blir det av «The Man With The Child In His Eyes», «Wuthering Heights», «Wow», eller «Babooshka»? Interessant nok er heller ikkje ei plate som Sensual World (1988) representert i det heile. Slik vert det umogleg ikkje å lese låtvalet også som artistens eiga evaluering av eigen produksjon, sidan ho denne kvelden, og alle andre kveldar i denne konsertrekkja, samlar alt materialet frå Hounds of Love (1983), The Red Shoes (1993), Aerial (2005), og inkluderer berre éin song frå førre plate, 50 Words For Snow (2011).

Kate Bush fekk spesialdesigna ein bergingsvest til den vesle filmsekvensen ho spela inn i ein vasstank.

Kate Bush fekk spesialdesigna ein bergingsvest til den vesle filmsekvensen ho spela inn i ein vasstank.

Pressefoto

Den niande bølgja

Viktigare er det likevel at Bush med «Before The Dawn» har ønskt å utvikle eit forteljande musikk­teater med sterke bilete og tablå. Ho har tenkt konseptuelt, og ho har tenkt heilskapleg. Etter dei første seks songane følgjer partiet eg har sett fram imot med høgast forventningar. Bush framfører nemleg den vesle suiten titulert «The Ninth Wave» – andresida på LP-plata Hounds of Love, ei plate ho, og mange med henne, held for å vere høgdepunktet i diskografien – i heilskap, i det som i alle fall i produksjonsteknisk forstand er det mest ambisiøse partiet av konserten.

Bush er ein artist som alltid har late eit breitt spekter av kunstuttrykk spele inn i det ho vert inspirert til sjølv å setje saman, og «The Ninth Wave» hentar tittel frå eit målarstykke laga av den russiske romantikaren Ivan Aivasovskij i 1850. Der klamrar nokre menneske seg til restane av eit skipsvrak, medan morgonhimmelen kastar ein tvitydig glød over alt. Songsekvensen frå 1983 med same namn fortel om ei kvinne som ligg i bølgjene og lèt til å drive inn i sin eigen drukningsdød – og som innser at ho er i ein utmatta tilstand der draumar og hallusinasjonar blandar seg med ulike sanseinntrykk.

Kate i redningsvesten

Ingen av dei som fekk med seg ein av desse konsertane, kjem til å gløyme synet av Bush i bergingsvest, fortapt i dei mørke bølgjene, stirande mot stjernene, projisert på ein gigantisk skjerm bakarst på scena – film spela inn i ein vasstank, kan vi lese i det stilige og overraskande openhjarta programmet. «The Ninth Wave» er eit høgdepunkt i karrieren, og framføringa av heile den meir enn tretti år gamle sekvensen er eit dristig, men kunstnarleg sett beundringsverdig og vellukka grep. Eit stort teppe verkar som eit mektig, bølgjande hav, og koristane maske-kler seg som fiskeskjelett og prøver liksom å dra oss ned mot eit djup som synest endelaust. Det er til Bush’ forteneste at ho med «Hello Earth» maktar å få det til å kjennast som om rommet over og under mennesket i bølgjene vert eit einaste, altoppslukande mørker, der havbotnen er like fjern som galaksane i det fjerne. Det er meisterleg gjort.

Og likevel er det her, når showet på mange måtar set inn støyten og overveldar oss i salen, at eg tek meg i å lengte etter å sjå menneska som lagar musikken, og henne som syng. Ein avstand oppstår, som sikkert også er intendert, der Bush svevar over oss i horisonten, langt der oppe, over bølgjene.

Kanskje er det difor at det er «The Morning Fog», som avsluttar «The Ninth Wave», som for denne lyttaren vert det store høgdepunktet denne kvelden? Då all viraken falmar bort, og heile ensemblet smilande spaserer ut på scena og framfører songen i eit varmt, matt lys ikkje ulikt det som gløder i målarstykket til Aivasovskij, råkar det meg hardt i magen, og eg vert rørd, ja, endåtil overvelda, av tonane, av kommunikasjonen mellom scene og sal.

Å fylle scenebiletet

Tankevekkjande, då, at dette skjer i løpet av dei få minutta då Bush og teamet hennar ikkje treng stort meir enn songen dei spaserer rundt i, der framme, for å skape noko stort. Det massive multimediale rammeverket som gjennomsyrer «Before The Dawn» får stilne litt. For Bush hadde ikkje vore den ho er om ho ikkje hadde med seg kremfolk på scenografi, koreografi og lys­design, i tillegg til det plettfrie, smidige bandet som akkompagnerer henne – om ho ikkje hadde hatt eit ønske om å gi oss mykje av alt.

Dette vert særleg tydeleg då Bush og bandet etter ein pause framfører «A Sky of Honey» – ei ny plateside, denne gongen frå Aerial, ein songsekvens som er lausare og lysare enn den vi nett har vore gjennom, men som ber i seg morgongløden «The Ninth Wave» enda i. Nokre små forteljingar er det å spore i syklusen, som strevet til ein målar med å få skikk på eit bilete, men mest dreiar det seg om å fange noko sanseleg, om å plassere lyttaren i ei vedvarande stemning lik ein solrik ettermiddag. Dei stundene Bush inkorporerer og etterapar fuglesong i låtane, er det både vakkert og mildt sagt eksentrisk.

«A Sky of Honey» har ikkje ein like solid plass i produksjonen til Bush som «The Ninth Wave», og eg kjenner mange som kan styre seg, men sjølv har eg alltid vore glad i desse varme songane. Eg slit likevel litt med trongen Bush har til konstant å fylle scenebiletet med rørsle i denne delen av konserten. Ho har late son sin, Bertie, på seksten år, ha ei avgjerande kreativ rolle i utforminga av universet vi møter i «Before The Dawn», og at hans medverknad har vore viktig, er det ikkje tvil om. Visualiseringa av første del av «A Sky of Honey» vert likevel overtydeleg. Bertie vandrar uavlateleg rundt på scenegolvet utkledd som ein slags Van Gogh-figur, utstudert grundande, med penselen i handa. Det flotte, dirrande landskapet i bakteppet kunne ha greidd seg godt. For første gongen denne kvelden plasserer eg blikket resolutt på musikarane rett framføre meg på scena og slappar av med å sjå på at gnistrande musikk vert til, medan Bertie spankulerer rundt på andre enden av scenegolvet, på evig leit etter den rette vinkelen, det rette lyset.

At også Bertie får lov til å syngje ein eigenkomponert song av langt lågare kvalitet enn det andre materialet denne kvelden, får vi heller tole. Det blir for pirk å rekne, for «Before the Dawn» er ei raus gåve frå Kate Bush til ein lyttarskare som berre har hatt fantasiar om å høyre henne på konsert. Då ho framfører «Among Angels» åleine ved pianoet, tenkjer eg at ho berre kunne ha sete slik og halde oss fast med det i vel ein time – og likevel ville ingen ha venta seg meir. I staden prøvde ho seg på noko stort, noko heilt eige, og ingen som fekk med seg «Before the Dawn», ville ha hatt det annleis.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Konsert

Kate Bush:

Before the Dawn

Hammersmith Apollo i London

Artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 3. oktober 2014

Då Kate Bush la ut billettar til «Before The Dawn» i slutten av mars, vart dei rivne bort på eit kvarter. Konsertrekkja var den første til artisten på trettifem år. På onsdag var det slutt, etter tjue­to kveldar – og ingen vil verte overraska om Bush aldri vert å sjå på ei scene igjen.

Ein Cloud Buster, takk

Ingen trudde at Kate Bush skulle halde ein konsert igjen. Då «Before the Dawn» vart annonsert, reagerte folk med vantru. Og store og små aktørar tok til å pønske på korleis dei kunne tene pengar på spetakkelet.

Vi har rikeleg med tid då vi kjem til Hammersmith-området, og lèt oss lokke inn på den vesle, trendy minimalistiske baren Antipode, av eit skilt på fortauet som lovar «Kate Bush cocktails».

– Har omsetjinga vore bra for september, spør eg bartenderen og bestiller ein Cloud Buster til meg sjølv, og ein Hound of Love til reisefølgjet mitt.

Dei fem drinkane på kartet har alle namn etter kjende Bush-songar.

– Vi har merka det, men så veldig mykje skilnad har det no ikkje vore. Det er ikkje plass til så mange her inne uansett.

Han lener seg framover disken og peikar mot bakveggen i det knøttvesle lokalet.

– Om du borar hol i veggen der og stig inn, så går du rett på Bush og bandet, seier han.

– Har du sjølv vore og høyrt på, spør eg og smattar på miksen av vodka, lime og limonade, inspirert av hiten «Cloudbusting» (1985), songen som så rørande diktar fram ein gut og ein oppfinnar-far som lagar regnskyer med ein maskin dei rettar mot himmelen – og som er basert på eit barndomsminne Peter Reich har skildra i ei bok om seg sjølv og faren, psykoanalytikaren Wilhelm Reich.

Bartenderen ristar på hovudet.

– Då byrjar du å få dårleg tid, seier eg, for det er vel ikkje billettar å få?

– Vi kjenner familien til gitaristen og hadde nok håpa på at det fekk oss inn på ei gjesteliste. At dei kom hit, og så kunne vi slå følgje. Men nei. Dei måtte punge ut, dei også, som alle andre.

1979-turneen

Då Bush la ut på sin første skikkelege turné våren 1979, var ho tjue år gammal, men hadde alt rokke å gi ut dei to første platene, The Kick Inside og Lionheart, året før. Konsertane fekk mykje merksemd for kombinasjonen av poesi, dans, teater, visuelle verkemiddel og musikk – og for den kreative bruken av ny teknologi. Bush var den første sceneartisten som song inn i ein trådlaus mikrofon, slik ho fekk danse medan ho framførde låtane sine.

Ei hending kasta likevel ein mørk skugge over heile Europa-turneen. Scenearbeidaren Bill Duffield, eit knapt år eldre enn Bush, fall etter ein oppvarmingskonsert gjennom ei opning i golvet og seks meter rett ned i betong­en. Han mista livet, og Bush sleit med skuldkjensle. Etter at turneen var ferdig, tenkte mange at ho skulle erobre resten av verda. Men ho hadde investert alle sine kreative krefter i showet, og heile opplevinga hadde slite henne ut. Ikkje minst fann ho ut at ho ville gjere krav på eit privatliv som berre skulle kome til å verte meir tilbaketrekt for kvart år. Ho har knapt gitt intervju opp gjennom åra og late dei få platene tale for seg. Då Graeme Thomson gav ut biografien Under the Ivy for fire år sidan, tok han det for gitt at ho aldri meir kom til å gi ein konsert.

Det er verkeleg meg

Boka til Thomson fortel mykje om kor kompromisslaust Bush har følgt sin eigen kunstnarlege visjon, og ikkje fira på krava, sjølv ikkje når den mektige platebransjen har pressa på for å tene meir pengar.

Alt ved konsertrekkja i London denne hausten vitnar om at viljestyrken og kontrollen er intakt. I atten månader utvikla eit kreativt lag konseptet under hennar leiing, førebudde arrangementet og makta å halde det hemmeleg til Bush sjølv gav grønt lys og pressemeldinga var eit faktum. Etter det har ho ikkje sagt eit pip til eit einaste medium. Det står ofte på ein konsertbillett at ein ikkje skal filme eller ta bilete med kamera eller telefon, men Bush har verkeleg meint det og sett i verk tiltak deretter. Utanom nokre skarve bilete teke av ein godkjend fotograf første kvelden til pressebruk har det utruleg nok ikkje vore eit einaste fotografi eller klipp å sjå på nettet.

Dette medverkar sjølvsagt til at spenninga er enorm i Apollo-teatret dei siste minutta før konsertstart. Og når bandet ruslar på, og ein smilande Bush til sist følgjer etter utpå scena, kjennest det faktisk som eit lite sjokk å sjå henne. Den visuelle kulturen rundt karrieren er prega av gamle og halvgamle fotografi, og her er ho og har brått vorte femti­seks år gammal på nokre sekund. Til liks med heile ensemblet er ho heilmørkt kledd, enkelt og elegant, utan staffasje, og lèt seg hylle av ståande ovasjonar alt før det har kome ein tone frå scena, med utstrekte hender i ei open omfamning som til same tid seier: Ja, folkens – det er verkeleg meg.

Sjølvevaluering

Opningssongen «Lily» avslører at røysta til Kate Bush òg kan vere meir kraftfull og djup enn vi ofte har høyrt henne på plate – ho står fram nærast som ein «soul mama», som om det ho syng, kjem frå botnen av kroppen og berre må ut. Ikkje ein einaste gong i løpet av kvelden kjem det ein urein tone, og det er ikkje anna å seie enn at ho står fram som ein formidabel vokalist. Rundt oss der vi sit, på andre rad, må folk opp og danse for kvar ny song, for den første halvtimen er som ein tett hitparade, med både «Hounds of Love», der koristane bjeffar i koret akkurat slik dei skal, og med fjerdelåten «Running Up That Hill» er det vanskeleg å tenkje seg at stemninga skal kunne bli høgare. For denne lyttaren er det likevel med «Top of the Mountain» at det store løftet verkeleg kjem, ikkje minst takka vere den mjuke, men tydelege bassen til John Giblin, ein mann som har vore viktig i platekarrieren til Bush heilt frå starten av.

Det finst nok konsertgjengarar som kunne ha tenkt seg at Bush spela ein song eller tre frå dei fire første platene sine – kvar blir det av «The Man With The Child In His Eyes», «Wuthering Heights», «Wow», eller «Babooshka»? Interessant nok er heller ikkje ei plate som Sensual World (1988) representert i det heile. Slik vert det umogleg ikkje å lese låtvalet også som artistens eiga evaluering av eigen produksjon, sidan ho denne kvelden, og alle andre kveldar i denne konsertrekkja, samlar alt materialet frå Hounds of Love (1983), The Red Shoes (1993), Aerial (2005), og inkluderer berre éin song frå førre plate, 50 Words For Snow (2011).

Kate Bush fekk spesialdesigna ein bergingsvest til den vesle filmsekvensen ho spela inn i ein vasstank.

Kate Bush fekk spesialdesigna ein bergingsvest til den vesle filmsekvensen ho spela inn i ein vasstank.

Pressefoto

Den niande bølgja

Viktigare er det likevel at Bush med «Before The Dawn» har ønskt å utvikle eit forteljande musikk­teater med sterke bilete og tablå. Ho har tenkt konseptuelt, og ho har tenkt heilskapleg. Etter dei første seks songane følgjer partiet eg har sett fram imot med høgast forventningar. Bush framfører nemleg den vesle suiten titulert «The Ninth Wave» – andresida på LP-plata Hounds of Love, ei plate ho, og mange med henne, held for å vere høgdepunktet i diskografien – i heilskap, i det som i alle fall i produksjonsteknisk forstand er det mest ambisiøse partiet av konserten.

Bush er ein artist som alltid har late eit breitt spekter av kunstuttrykk spele inn i det ho vert inspirert til sjølv å setje saman, og «The Ninth Wave» hentar tittel frå eit målarstykke laga av den russiske romantikaren Ivan Aivasovskij i 1850. Der klamrar nokre menneske seg til restane av eit skipsvrak, medan morgonhimmelen kastar ein tvitydig glød over alt. Songsekvensen frå 1983 med same namn fortel om ei kvinne som ligg i bølgjene og lèt til å drive inn i sin eigen drukningsdød – og som innser at ho er i ein utmatta tilstand der draumar og hallusinasjonar blandar seg med ulike sanseinntrykk.

Kate i redningsvesten

Ingen av dei som fekk med seg ein av desse konsertane, kjem til å gløyme synet av Bush i bergingsvest, fortapt i dei mørke bølgjene, stirande mot stjernene, projisert på ein gigantisk skjerm bakarst på scena – film spela inn i ein vasstank, kan vi lese i det stilige og overraskande openhjarta programmet. «The Ninth Wave» er eit høgdepunkt i karrieren, og framføringa av heile den meir enn tretti år gamle sekvensen er eit dristig, men kunstnarleg sett beundringsverdig og vellukka grep. Eit stort teppe verkar som eit mektig, bølgjande hav, og koristane maske-kler seg som fiskeskjelett og prøver liksom å dra oss ned mot eit djup som synest endelaust. Det er til Bush’ forteneste at ho med «Hello Earth» maktar å få det til å kjennast som om rommet over og under mennesket i bølgjene vert eit einaste, altoppslukande mørker, der havbotnen er like fjern som galaksane i det fjerne. Det er meisterleg gjort.

Og likevel er det her, når showet på mange måtar set inn støyten og overveldar oss i salen, at eg tek meg i å lengte etter å sjå menneska som lagar musikken, og henne som syng. Ein avstand oppstår, som sikkert også er intendert, der Bush svevar over oss i horisonten, langt der oppe, over bølgjene.

Kanskje er det difor at det er «The Morning Fog», som avsluttar «The Ninth Wave», som for denne lyttaren vert det store høgdepunktet denne kvelden? Då all viraken falmar bort, og heile ensemblet smilande spaserer ut på scena og framfører songen i eit varmt, matt lys ikkje ulikt det som gløder i målarstykket til Aivasovskij, råkar det meg hardt i magen, og eg vert rørd, ja, endåtil overvelda, av tonane, av kommunikasjonen mellom scene og sal.

Å fylle scenebiletet

Tankevekkjande, då, at dette skjer i løpet av dei få minutta då Bush og teamet hennar ikkje treng stort meir enn songen dei spaserer rundt i, der framme, for å skape noko stort. Det massive multimediale rammeverket som gjennomsyrer «Before The Dawn» får stilne litt. For Bush hadde ikkje vore den ho er om ho ikkje hadde med seg kremfolk på scenografi, koreografi og lys­design, i tillegg til det plettfrie, smidige bandet som akkompagnerer henne – om ho ikkje hadde hatt eit ønske om å gi oss mykje av alt.

Dette vert særleg tydeleg då Bush og bandet etter ein pause framfører «A Sky of Honey» – ei ny plateside, denne gongen frå Aerial, ein songsekvens som er lausare og lysare enn den vi nett har vore gjennom, men som ber i seg morgongløden «The Ninth Wave» enda i. Nokre små forteljingar er det å spore i syklusen, som strevet til ein målar med å få skikk på eit bilete, men mest dreiar det seg om å fange noko sanseleg, om å plassere lyttaren i ei vedvarande stemning lik ein solrik ettermiddag. Dei stundene Bush inkorporerer og etterapar fuglesong i låtane, er det både vakkert og mildt sagt eksentrisk.

«A Sky of Honey» har ikkje ein like solid plass i produksjonen til Bush som «The Ninth Wave», og eg kjenner mange som kan styre seg, men sjølv har eg alltid vore glad i desse varme songane. Eg slit likevel litt med trongen Bush har til konstant å fylle scenebiletet med rørsle i denne delen av konserten. Ho har late son sin, Bertie, på seksten år, ha ei avgjerande kreativ rolle i utforminga av universet vi møter i «Before The Dawn», og at hans medverknad har vore viktig, er det ikkje tvil om. Visualiseringa av første del av «A Sky of Honey» vert likevel overtydeleg. Bertie vandrar uavlateleg rundt på scenegolvet utkledd som ein slags Van Gogh-figur, utstudert grundande, med penselen i handa. Det flotte, dirrande landskapet i bakteppet kunne ha greidd seg godt. For første gongen denne kvelden plasserer eg blikket resolutt på musikarane rett framføre meg på scena og slappar av med å sjå på at gnistrande musikk vert til, medan Bertie spankulerer rundt på andre enden av scenegolvet, på evig leit etter den rette vinkelen, det rette lyset.

At også Bertie får lov til å syngje ein eigenkomponert song av langt lågare kvalitet enn det andre materialet denne kvelden, får vi heller tole. Det blir for pirk å rekne, for «Before the Dawn» er ei raus gåve frå Kate Bush til ein lyttarskare som berre har hatt fantasiar om å høyre henne på konsert. Då ho framfører «Among Angels» åleine ved pianoet, tenkjer eg at ho berre kunne ha sete slik og halde oss fast med det i vel ein time – og likevel ville ingen ha venta seg meir. I staden prøvde ho seg på noko stort, noko heilt eige, og ingen som fekk med seg «Before the Dawn», ville ha hatt det annleis.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.

Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.

Foto: Amir Cohen / Reuters / NTB

UtanriksSamfunn

Iransk kanondiplomati

Det iranske åtaket mot Israel bognar av strategiske bodskapar. Og mottakarane er mange.

Cecilie Hellestveit
Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.

Den israelske militære talspersonen, admiral Daniel Hagar, møter media.

Foto: Amir Cohen / Reuters / NTB

UtanriksSamfunn

Iransk kanondiplomati

Det iranske åtaket mot Israel bognar av strategiske bodskapar. Og mottakarane er mange.

Cecilie Hellestveit
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.

Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.

Foto: Thomas Lohnes / NTB

IntervjuSamfunn
Ida Lødemel Tvedt

Paven midt imot

Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.

Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.

Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.

Foto: Heiko Junge / NTB

LandbrukSamfunn
Per Anders Todal

Jordskjelvet

Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.

Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.

Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.

Foto: Heiko Junge / NTB

IntervjuSamfunn
Sofie May Rånes

Moralske kvalar

Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.

Henrik H. Langeland har skrive både romanar og sakprosa etter debuten i 2003.

Henrik H. Langeland har skrive både romanar og sakprosa etter debuten i 2003.

Foto: Svein Finneide

BokMeldingar

O’hoi!

I sjangeren «skipsreiarroman» har Henrik H. Langeland levert eit svært medrivande bidrag.

Ingvild Bræin
Henrik H. Langeland har skrive både romanar og sakprosa etter debuten i 2003.

Henrik H. Langeland har skrive både romanar og sakprosa etter debuten i 2003.

Foto: Svein Finneide

BokMeldingar

O’hoi!

I sjangeren «skipsreiarroman» har Henrik H. Langeland levert eit svært medrivande bidrag.

Ingvild Bræin

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis