Gjennombrot og samanbrot
Marte M. Solem skriv med stor presisjon om ein tilstand der alt raknar.
Marte Magnusdotter Solem har vakse opp i Oslo og er utdanna skodespelar ved Statens teaterhøgskole. Ho har gått på Aschehougs forfattarskule.
Foto: Oda Berby
Roman
Marte Magnusdotter Solem:
Noe av betydning
Aschehoug
Når ein sjølv meiner ein står framfor eit gjennombrot, kan det vere lurt å vente med å kunngjere det til det er bekrefta. Det får Sara i Marte M. Solems Noe av betydning merke. Det hindrar ikkje hovudpersonen i å gjenta feilen.
Den indre spagaten
Sara har laga nokre kortfilmar tidlegare, ein av dei med stor suksess, no ser ho fram til den første spelefilmen sin. Ho har eit team rundt seg som står klare, og vener og familie har store forventningar, sidan ho på førehand har varsla at det er i boks. Når støtta frå Filminstituttet likevel ikkje kjem, raknar prosjektet, og tilbake står ei betutta Sara. Utover i romanen raknar ho sjølv meir og meir.
Sara har sonen Brage på 11 år. Barnefaren Fredrik lever med ny kone og barn. Sara underviser studentar i film, i eit vikariat, men heime blir det stadig meir skrantent i kjøleskåpet, det går i nudlar og knekkebrød med kaviar.
Marte M. Solem viser oss eit menneske som står i spagaten mellom å ha tru på seg sjølv som kunstnar og å måtte ty til andre jobbar for å overleve. Ikkje eit ukjent fenomen i historia. Men korleis dette kan verke på innsida, blir tydeleg på ein både smertefull og komisk måte i denne romanen. Sara opplever at alle rundt henne trekker seg unna, men lesaren ser at det like mykje er Sara som med sin klagande, krevjande måte skyv andre vekk. På same tid teiknar forfattaren opp eit film- og kunstnarmiljø som er rimeleg overflatisk – det handlar om fasade og posisjonar – så det er ikkje så lett å bli rekna med heller, utan jamn og pågåande suksess.
Hormonelt perspektiv
Den premenstruelle tilstanden er ein premiss for måten historia er fortalt på. Filmen til Sara skulle handle om nettopp dette: korleis den månadlege hormonfestivalen artar seg for enkelte kvinner, kor nærtakande og overkjensleg ein kan bli, at dette ikkje er noko ein kan styre. Filmen skulle ta dette på alvor. Når ikkje filmen blir noko av, og lesaren merkar at det i staden er romanen som er skriven ut frå eit nærtakande, skrudd verdsbilde, kjennest det litterært elegant.
Sara toler ikkje at folk seier det ikkje passar når ho ringer på døra, ho blir sjalu på ungar som skrik i bakgrunnen i telefonen og krev merksemd, ho prøver å snakke vennleg, men det blir syrleg. Når ho møter eit smil, er det alltid vendt til ein ved sida av ho, og kvifor får ho berre ein tommel opp i kommentarfelta, mens andre får hjarte? Her er mykje å bruke krefter på. I desperasjonen etter å kunne melde om eigen stabilitet, seier ho også høgt til andre at ho har fått fast undervisningsjobb, noko ho feilaktig tar på forskot, for andre gong.
Absolutt håplaus
Sjølv om Saras sosiale, relasjonelle og yrkesmessige undergang er hjarteskjerande, er han også komisk, sidan feilskjera ingen ende vil ta. Dei er i tillegg akkompagnerte av ein aldri kvilande fysisk humor: Våte blad set seg fast under skoa når ho skal gå frå ein pinleg situasjon. Ho set mat i halsen midt i ein anstrengd samtale. Når ho skal nappe blad av ein blome, riv ho opp heile planten, og jord fyk overalt.
Eg kjenner stor godhug for katastrofen Sara, og for evna forfattaren har til å teikne dette raset så tydeleg og presist.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Marte Magnusdotter Solem:
Noe av betydning
Aschehoug
Når ein sjølv meiner ein står framfor eit gjennombrot, kan det vere lurt å vente med å kunngjere det til det er bekrefta. Det får Sara i Marte M. Solems Noe av betydning merke. Det hindrar ikkje hovudpersonen i å gjenta feilen.
Den indre spagaten
Sara har laga nokre kortfilmar tidlegare, ein av dei med stor suksess, no ser ho fram til den første spelefilmen sin. Ho har eit team rundt seg som står klare, og vener og familie har store forventningar, sidan ho på førehand har varsla at det er i boks. Når støtta frå Filminstituttet likevel ikkje kjem, raknar prosjektet, og tilbake står ei betutta Sara. Utover i romanen raknar ho sjølv meir og meir.
Sara har sonen Brage på 11 år. Barnefaren Fredrik lever med ny kone og barn. Sara underviser studentar i film, i eit vikariat, men heime blir det stadig meir skrantent i kjøleskåpet, det går i nudlar og knekkebrød med kaviar.
Marte M. Solem viser oss eit menneske som står i spagaten mellom å ha tru på seg sjølv som kunstnar og å måtte ty til andre jobbar for å overleve. Ikkje eit ukjent fenomen i historia. Men korleis dette kan verke på innsida, blir tydeleg på ein både smertefull og komisk måte i denne romanen. Sara opplever at alle rundt henne trekker seg unna, men lesaren ser at det like mykje er Sara som med sin klagande, krevjande måte skyv andre vekk. På same tid teiknar forfattaren opp eit film- og kunstnarmiljø som er rimeleg overflatisk – det handlar om fasade og posisjonar – så det er ikkje så lett å bli rekna med heller, utan jamn og pågåande suksess.
Hormonelt perspektiv
Den premenstruelle tilstanden er ein premiss for måten historia er fortalt på. Filmen til Sara skulle handle om nettopp dette: korleis den månadlege hormonfestivalen artar seg for enkelte kvinner, kor nærtakande og overkjensleg ein kan bli, at dette ikkje er noko ein kan styre. Filmen skulle ta dette på alvor. Når ikkje filmen blir noko av, og lesaren merkar at det i staden er romanen som er skriven ut frå eit nærtakande, skrudd verdsbilde, kjennest det litterært elegant.
Sara toler ikkje at folk seier det ikkje passar når ho ringer på døra, ho blir sjalu på ungar som skrik i bakgrunnen i telefonen og krev merksemd, ho prøver å snakke vennleg, men det blir syrleg. Når ho møter eit smil, er det alltid vendt til ein ved sida av ho, og kvifor får ho berre ein tommel opp i kommentarfelta, mens andre får hjarte? Her er mykje å bruke krefter på. I desperasjonen etter å kunne melde om eigen stabilitet, seier ho også høgt til andre at ho har fått fast undervisningsjobb, noko ho feilaktig tar på forskot, for andre gong.
Absolutt håplaus
Sjølv om Saras sosiale, relasjonelle og yrkesmessige undergang er hjarteskjerande, er han også komisk, sidan feilskjera ingen ende vil ta. Dei er i tillegg akkompagnerte av ein aldri kvilande fysisk humor: Våte blad set seg fast under skoa når ho skal gå frå ein pinleg situasjon. Ho set mat i halsen midt i ein anstrengd samtale. Når ho skal nappe blad av ein blome, riv ho opp heile planten, og jord fyk overalt.
Eg kjenner stor godhug for katastrofen Sara, og for evna forfattaren har til å teikne dette raset så tydeleg og presist.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Når ho skal nappe blad av ein blome, riv ho opp heile planten, og jord fyk overalt.
Fleire artiklar
Dei siste par åra har den norske bonden fått kjenne konsekvensane av å produsere i eit system der utgiftene er styrte av marknaden, medan inntektene er styrte av politikarane, skriv Siri Helle.
Foto: Heiko Junge / NTB
Effektivisering er ikkje berginga
Korleis gje bønder rettferdig inntekt når dei framleis skal vere sjølvstendig næringsdrivande?
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.