JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Gabriels metode

Peter Gabriel går på scenen Bergen i kveld med eit knippe nye songar på repertoaret.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Peter Gabriel har med seg Manu Katché på trommer, Tony Levin på bass og David Rhodes på gitar på turneen.

Peter Gabriel har med seg Manu Katché på trommer, Tony Levin på bass og David Rhodes på gitar på turneen.

Foto: York Tillyer / Real World Records

Peter Gabriel har med seg Manu Katché på trommer, Tony Levin på bass og David Rhodes på gitar på turneen.

Peter Gabriel har med seg Manu Katché på trommer, Tony Levin på bass og David Rhodes på gitar på turneen.

Foto: York Tillyer / Real World Records

3921
20230602
3921
20230602

Rock

Peter Gabriel:

Diverse singlar

Real World Records

Når 73-åringen Peter Gabriel går på scenen i Bergen i kveld – den einaste konserten i Noreg på årets turné – er det ikkje berre ein lang nostalgiparade frå ein rik karriere publikum kan vente seg. Halvparten av dei vel 20 songane han spelar, er nemleg nye av året, og av desse igjen er ikkje halvparten utgitt enno. Repertoaret er dermed i seg sjølv ei markering – frå ein artist som kunne gjort det lett for seg sjølv, og slege seg til ro med ei langt meir tilbakeskodande haldning til møtet med nye og (særleg) gamle lyttarar. Tøft!

Finst det andre artistar som tenkjer så gjennomgåande konseptuelt på alt dei føretek seg? Ikkje berre i tilnærminga til den overordna tematikken og estetikken i den musikalske produksjonen, men også i distribusjonsmåtane, er det ein slags konsekvens i den gabrielske metoden. Så langt i år har han sleppt fem nye songar, kvar gong det er fullmåne, noko som tyder at vi kan vente oss ein ny låt i morgon. Før året er omme skal albumet i/o vere ein realitet, den første plata med nytt materiale sidan Up (2002).

Gjennomtenkt

Konturane på det nye albumet tek dermed form, og dei nye songane må seiast å vere «typisk Gabriel», noko som vel neppe overraskar trufaste lyttarar, for låtskrivaren hadde faktisk mengder med musikk som aldri fekk plass på Up for vel tjue år sidan. Heile prosessen ber altså preg av at vi har å gjere med ein artist som tek seg tid og dessutan har ei perfeksjonistisk og gjennomtenkt haldning til det å gi ut musikk.

Dermed vart eg ikkje overraska då det viste seg at eg alt hadde høyrt «Playing For Time», den finaste av dei fem låtane han har kome med i år, før. Gabriel framførte nemleg songen då eg var på konsert i London for ti år sidan. Då hadde han enno ikkje ein tekst på plass, orda berre likna ord i framføringa – også eit dristig val. Likevel var det tydeleg at det dreidde seg om ein klassisk Gabriel-ballade av typen «Father, Son» (2000) eller «Washing of the Water» (1992). Sidan 2013 har songen funne sin identitet, og «Playing For Time» har erstatta det «nonsensiske» med krystallisert livsvisdom.

Den første singelen, «Panopticom», som kom på nyåret, er i mine øyre den svakaste av dei nye songane, og han verkar noko tyngd av bodskapen, synest eg – somme gonger er det som om Gabriel vert for fiks, og resultatet vert litt baktungt, til same tid overtydeleg og snirklete. Tja, tenkte eg. Men så har det gått slag i slag etter dette, med den eine oppturen etter den andre.

Idérikdom

Eggande, kryptiske «The Court» er både skarpare og opnare, medan tittelsporet «i/o» høyrer til mellom Gabriel-komposisjonane med tydelegast allsongpotensial. Endå sterkare er siste song ut så langt, «Four Kinds of Horses», som kom i mai, der ein for alvor høyrer at Brian Eno har funne vegen inn i studio. Låten har vorte tolka som ein kritikk av fundamentalisme og terrorisme, via ein suggestiv referanse til ein buddhistisk parabel.

Songane til Gabriel har alltid vore komplekse, kjenneteikna av ein idérikdom kombinert med eit auge for dei mest presserande spørsmåla i samtida. For lesarar som vil gå djupare inn i dette, vil eg tilrå Susanne Christensens fine, ferske essay om artisten på nettsidene til litteraturtidsskriftet Vagant.

Eg høyrde Gabriel først på konsert i Oslo Spektrum våren for 30 år sidan, året etter at han gav ut Us (1992). Dei sentrale musikarane som er med på i/o og kjem til Koengen i morgon, og var med han i London for ti år sidan, er dei same som den gongen, i april 1993: Manu Katché på trommer, Tony Levin på bass og David Rhodes på gitar.

Soliditet, kombinert med ei nyfiken haldning til det notidige – slik var, og er, Gabriels metode. Eg ser fram mot kveldens konsert med store forventningar.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Rock

Peter Gabriel:

Diverse singlar

Real World Records

Når 73-åringen Peter Gabriel går på scenen i Bergen i kveld – den einaste konserten i Noreg på årets turné – er det ikkje berre ein lang nostalgiparade frå ein rik karriere publikum kan vente seg. Halvparten av dei vel 20 songane han spelar, er nemleg nye av året, og av desse igjen er ikkje halvparten utgitt enno. Repertoaret er dermed i seg sjølv ei markering – frå ein artist som kunne gjort det lett for seg sjølv, og slege seg til ro med ei langt meir tilbakeskodande haldning til møtet med nye og (særleg) gamle lyttarar. Tøft!

Finst det andre artistar som tenkjer så gjennomgåande konseptuelt på alt dei føretek seg? Ikkje berre i tilnærminga til den overordna tematikken og estetikken i den musikalske produksjonen, men også i distribusjonsmåtane, er det ein slags konsekvens i den gabrielske metoden. Så langt i år har han sleppt fem nye songar, kvar gong det er fullmåne, noko som tyder at vi kan vente oss ein ny låt i morgon. Før året er omme skal albumet i/o vere ein realitet, den første plata med nytt materiale sidan Up (2002).

Gjennomtenkt

Konturane på det nye albumet tek dermed form, og dei nye songane må seiast å vere «typisk Gabriel», noko som vel neppe overraskar trufaste lyttarar, for låtskrivaren hadde faktisk mengder med musikk som aldri fekk plass på Up for vel tjue år sidan. Heile prosessen ber altså preg av at vi har å gjere med ein artist som tek seg tid og dessutan har ei perfeksjonistisk og gjennomtenkt haldning til det å gi ut musikk.

Dermed vart eg ikkje overraska då det viste seg at eg alt hadde høyrt «Playing For Time», den finaste av dei fem låtane han har kome med i år, før. Gabriel framførte nemleg songen då eg var på konsert i London for ti år sidan. Då hadde han enno ikkje ein tekst på plass, orda berre likna ord i framføringa – også eit dristig val. Likevel var det tydeleg at det dreidde seg om ein klassisk Gabriel-ballade av typen «Father, Son» (2000) eller «Washing of the Water» (1992). Sidan 2013 har songen funne sin identitet, og «Playing For Time» har erstatta det «nonsensiske» med krystallisert livsvisdom.

Den første singelen, «Panopticom», som kom på nyåret, er i mine øyre den svakaste av dei nye songane, og han verkar noko tyngd av bodskapen, synest eg – somme gonger er det som om Gabriel vert for fiks, og resultatet vert litt baktungt, til same tid overtydeleg og snirklete. Tja, tenkte eg. Men så har det gått slag i slag etter dette, med den eine oppturen etter den andre.

Idérikdom

Eggande, kryptiske «The Court» er både skarpare og opnare, medan tittelsporet «i/o» høyrer til mellom Gabriel-komposisjonane med tydelegast allsongpotensial. Endå sterkare er siste song ut så langt, «Four Kinds of Horses», som kom i mai, der ein for alvor høyrer at Brian Eno har funne vegen inn i studio. Låten har vorte tolka som ein kritikk av fundamentalisme og terrorisme, via ein suggestiv referanse til ein buddhistisk parabel.

Songane til Gabriel har alltid vore komplekse, kjenneteikna av ein idérikdom kombinert med eit auge for dei mest presserande spørsmåla i samtida. For lesarar som vil gå djupare inn i dette, vil eg tilrå Susanne Christensens fine, ferske essay om artisten på nettsidene til litteraturtidsskriftet Vagant.

Eg høyrde Gabriel først på konsert i Oslo Spektrum våren for 30 år sidan, året etter at han gav ut Us (1992). Dei sentrale musikarane som er med på i/o og kjem til Koengen i morgon, og var med han i London for ti år sidan, er dei same som den gongen, i april 1993: Manu Katché på trommer, Tony Levin på bass og David Rhodes på gitar.

Soliditet, kombinert med ei nyfiken haldning til det notidige – slik var, og er, Gabriels metode. Eg ser fram mot kveldens konsert med store forventningar.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim
Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis