JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Etter ein idé av Henrik Ibsen

Ekspressiv Ibsen-variasjon kjem som blanding av stumfilm og musikkvideo.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Per Christian Ellefsen i rolla som Vilhelm Foldal. I bakgrunnen Kai Remlov, som spelar John Gabriel Borkman.

Per Christian Ellefsen i rolla som Vilhelm Foldal. I bakgrunnen Kai Remlov, som spelar John Gabriel Borkman.

Foto: Erika Hebbert

Per Christian Ellefsen i rolla som Vilhelm Foldal. I bakgrunnen Kai Remlov, som spelar John Gabriel Borkman.

Per Christian Ellefsen i rolla som Vilhelm Foldal. I bakgrunnen Kai Remlov, som spelar John Gabriel Borkman.

Foto: Erika Hebbert

3024
20220930
3024
20220930

Nationaltheatret

Henrik Ibsen:

John Gabriel Borkman

Bearbeidd av Lucia Bihler og Hege Randi Tørressen
Regi: Lucia Bihler
Scenograf: Pia Maria Mackert
Musikk og lyd: Jacob Suske
Videodesign: Torbjørn Ljunggren

John Gabriel Borkman er eit av dei både mest vemodige og mest melodramatiske Ibsen-stykka. Det handlar om aldrande menneske som er skuffa over livet sitt, og som prøver desperat å suge næring frå generasjonen under. Dei vil ha trøyst og triumf i støtte frå ungdomen. Slikt er alltid patetisk, og John Gabriel Borkman er såleis eit stykke ein kan både le og gråte av, samstundes.

Nationaltheatret har herja mykje med dette stykket i seinare år. Dei siste oppsetjingane har ikkje spela særleg på det kjenslemessige, iallfall ikkje det sentimentale. Det gjer heller ikkje den versjonen som no har hatt premiere. Han er spektakulær, langt på veg elegant og spanande å sjå på. Likevel er det ikkje heilt lett å skjøne kva framsyninga ynskjer å seie.

Pantomimisk

Når vi kjem inn i salen, er det første vi ser, to storskjermar der vi får lese eit resymé av handlinga i stykket. Så langt skjøner vi, her lyt vi vite på førehand kva stykket handlar om. Det plar elles ikkje vere naudsynt når det gjeld Ibsen. Scenebiletet syner i utgangspunktet ein mørklagd villa med tårn og eit daudt tre framfor.

Skodespelarane agerer i og utanfor huset, og vi får sjå det dei gjer, på storskjermane når dei er innandørs. Snart ser det ut til at heile framsyninga skal spelast pantomimisk, utan ord, med all tekst som stumfilmplakatar på skjermane. Det vert nærast som ein slags moderne ballett bygd på eit Ibsen-stykke, men visuelt og liknande ein gotisk skrekkfilm.

Dei to rivaliserande tvillingsøstrene Gunhild og Ella, spela av Trine Wiggen og Petronella Barker, ser ut som hekser i ein Disney-film, og sonen/nevøen Erhart (Olav Waastad) som ein kombinasjon av Prince og Meat Loaf. Det fysiske uttrykket er så absolutt imponerande og fengslande frå alle dei opptredande, men mange innspel ser ut til å vere meint komiske, og dei vert merkeleg masete, ikkje morosame.

Skifte i uttrykk

Først i siste fase av handlinga går brått det heile over i tilnærma «vanleg» teater med tilnærma realistisk dialog, sjølv om nokre av replikkane går i loop, som hakk i plata. Det er også først her tittelpersonen, John Gabriel Borkman (Kai Remlov), får kome forståeleg til orde. Likevel er det ikkje så mykje som kjem fram av tapt kjærleik og tapte draumar, slik sett kan ein undre seg over kvifor ein har valt dette skiftet i uttrykk. Mykje kan tyde på at det heile hadde verka reinare og djupare om ein hadde ført pantomime- og stumfilmkonseptet heilt til endes.

Skodespelarane skal ha den honnøren dei fortener. Men ikkje til forkleining for nokon, Per Christian Ellefsen som Vilhelm Foldal syner atter ein gong korleis ein god skodespelar kan gjere mykje ut av lite.

Bent Kvalvik

Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Nationaltheatret

Henrik Ibsen:

John Gabriel Borkman

Bearbeidd av Lucia Bihler og Hege Randi Tørressen
Regi: Lucia Bihler
Scenograf: Pia Maria Mackert
Musikk og lyd: Jacob Suske
Videodesign: Torbjørn Ljunggren

John Gabriel Borkman er eit av dei både mest vemodige og mest melodramatiske Ibsen-stykka. Det handlar om aldrande menneske som er skuffa over livet sitt, og som prøver desperat å suge næring frå generasjonen under. Dei vil ha trøyst og triumf i støtte frå ungdomen. Slikt er alltid patetisk, og John Gabriel Borkman er såleis eit stykke ein kan både le og gråte av, samstundes.

Nationaltheatret har herja mykje med dette stykket i seinare år. Dei siste oppsetjingane har ikkje spela særleg på det kjenslemessige, iallfall ikkje det sentimentale. Det gjer heller ikkje den versjonen som no har hatt premiere. Han er spektakulær, langt på veg elegant og spanande å sjå på. Likevel er det ikkje heilt lett å skjøne kva framsyninga ynskjer å seie.

Pantomimisk

Når vi kjem inn i salen, er det første vi ser, to storskjermar der vi får lese eit resymé av handlinga i stykket. Så langt skjøner vi, her lyt vi vite på førehand kva stykket handlar om. Det plar elles ikkje vere naudsynt når det gjeld Ibsen. Scenebiletet syner i utgangspunktet ein mørklagd villa med tårn og eit daudt tre framfor.

Skodespelarane agerer i og utanfor huset, og vi får sjå det dei gjer, på storskjermane når dei er innandørs. Snart ser det ut til at heile framsyninga skal spelast pantomimisk, utan ord, med all tekst som stumfilmplakatar på skjermane. Det vert nærast som ein slags moderne ballett bygd på eit Ibsen-stykke, men visuelt og liknande ein gotisk skrekkfilm.

Dei to rivaliserande tvillingsøstrene Gunhild og Ella, spela av Trine Wiggen og Petronella Barker, ser ut som hekser i ein Disney-film, og sonen/nevøen Erhart (Olav Waastad) som ein kombinasjon av Prince og Meat Loaf. Det fysiske uttrykket er så absolutt imponerande og fengslande frå alle dei opptredande, men mange innspel ser ut til å vere meint komiske, og dei vert merkeleg masete, ikkje morosame.

Skifte i uttrykk

Først i siste fase av handlinga går brått det heile over i tilnærma «vanleg» teater med tilnærma realistisk dialog, sjølv om nokre av replikkane går i loop, som hakk i plata. Det er også først her tittelpersonen, John Gabriel Borkman (Kai Remlov), får kome forståeleg til orde. Likevel er det ikkje så mykje som kjem fram av tapt kjærleik og tapte draumar, slik sett kan ein undre seg over kvifor ein har valt dette skiftet i uttrykk. Mykje kan tyde på at det heile hadde verka reinare og djupare om ein hadde ført pantomime- og stumfilmkonseptet heilt til endes.

Skodespelarane skal ha den honnøren dei fortener. Men ikkje til forkleining for nokon, Per Christian Ellefsen som Vilhelm Foldal syner atter ein gong korleis ein god skodespelar kan gjere mykje ut av lite.

Bent Kvalvik

Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis