JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MusikkMeldingar

Det tomme rommet

Fleire bør oppdage H. Hawkline.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Huw Gwynfryn Evans spelar i Oslo 11. april.

Huw Gwynfryn Evans spelar i Oslo 11. april.

Pressefoto

Huw Gwynfryn Evans spelar i Oslo 11. april.

Huw Gwynfryn Evans spelar i Oslo 11. april.

Pressefoto

3312
20230303
3312
20230303

Rock

H. Hawkline:

Milk For Flowers

Heavenly / Border

«Empty Room», det avsluttande sporet på H. Hawklines nye album, er ein av desse songane ein straks tenkjer kjem til å verte ståande. Når ein har høyrt gjennom heile Milk For Flowers, er det som om songen er eit perfekt punktum, men likevel summar vidare i deg etterpå, som i ein ettertanke. Kanskje er dette fordi han tek opp noko det er vanskeleg å skildre i ord og tone, nemleg ei grunnleggjande menneskeleg erfaring: tapet av ein forelder.

Framifrå popvokalist

«My dad, he don’t sleep anymore», heiter det i siste line, i ein komposisjon der kvart element høyrer heime – pianoet (Paul Jones), steelgitaren (Harry Bohay) og klarinetten (Stephen Black).

Og så er det røysta, for H. Hawkline er ein framifrå popvokalist, som kjem særleg tett på her, kanskje fordi han syng om noko han har erfart. Det tomme rommet i songen er både ein fysisk plass og ein tilstand, noko taust, uunngåeleg og overveldande ein ikkje heilt kjenner rekkjevidda av før ein står midt i det.

Eg høyrde walisaren H. Hawkline på konsert i fjor sommar. Det skjedde i Austin, i klubben Mohawk, der han ein junikveld varma opp for Aldous Harding (som han seinare på kvelden dukka opp i bandet til).

Huw Gwynfryn Evans (f. 1985), som han eigentleg heiter, kom ut på scenen og framførte songane sine mutters åleine, med ein gitar, og elles kun akkompagnert av ein teip han spelte av. Dette snurrige, litt karaokeaktige grepet var mitt første møte med artisten, som stort sett spelte materiale frå I Romanticize (2017), eit markant album eg har lytta ein del til i månadene etterpå.

Mellom høgdepunkta den kvelden var «Means That Much» og «Last Thing On Your Mind», songar frå førre album som viser Hawklines kvalitetar både som låtskrivar og artist.

Originale tekstar

Tekstane er originale, dei tek stadig nye, uventa retningar og reflekterer at vi har med ein uvanleg kreativ og frittenkjande ordsmed å gjere.

Akkordprogresjonen kan vere smått uortodoks, og også instrumenteringa, ikkje minst gitarspelet, men samstundes sit fleire av låtane straks, med nynnbare, catchy refreng. Ikkje minst er Hawkline utstyrt med ei nydeleg poprøyst, noko som også kom godt fram på scenen i Austin.

Den poetiske teften har han ikkje mista med årets utgiving. «Found her face about a lover too soon, folded like a rabbit in the road», heiter det typisk snedig i «I Need Him».

Kontant og medrivande

Cate Le Bon, som Evans har spelt mykje med, og som han også var saman med, er ein viktig musikalsk medspelar på Milk For Flowers, og har produsert albumet. Songane er kontante og medrivande, men kjem likevel denne gongen frå ein annan plass enn sist. Der I Romanticize er kunstpop med skråblikk, har årets utgiving noko hudlaust over seg, og songane er umiskjenneleg prega av hendingar som har tilstøytt Evans sjølv i hans eige liv – ikkje minst nett «Empty Room», der vokalen har ein ny, ukunstla intensitet.

Eg vil tilrå lesaren å gjere seg kjend med begge dei to siste platene til H. Hawkline, som er ein av desse artistane som fort kan hamne under radaren.

Milk For Flowers kjem ut 10. mars. H. Hawkline varmar opp for Aldous Harding på Sentrum Scene i Oslo 11. april.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Rock

H. Hawkline:

Milk For Flowers

Heavenly / Border

«Empty Room», det avsluttande sporet på H. Hawklines nye album, er ein av desse songane ein straks tenkjer kjem til å verte ståande. Når ein har høyrt gjennom heile Milk For Flowers, er det som om songen er eit perfekt punktum, men likevel summar vidare i deg etterpå, som i ein ettertanke. Kanskje er dette fordi han tek opp noko det er vanskeleg å skildre i ord og tone, nemleg ei grunnleggjande menneskeleg erfaring: tapet av ein forelder.

Framifrå popvokalist

«My dad, he don’t sleep anymore», heiter det i siste line, i ein komposisjon der kvart element høyrer heime – pianoet (Paul Jones), steelgitaren (Harry Bohay) og klarinetten (Stephen Black).

Og så er det røysta, for H. Hawkline er ein framifrå popvokalist, som kjem særleg tett på her, kanskje fordi han syng om noko han har erfart. Det tomme rommet i songen er både ein fysisk plass og ein tilstand, noko taust, uunngåeleg og overveldande ein ikkje heilt kjenner rekkjevidda av før ein står midt i det.

Eg høyrde walisaren H. Hawkline på konsert i fjor sommar. Det skjedde i Austin, i klubben Mohawk, der han ein junikveld varma opp for Aldous Harding (som han seinare på kvelden dukka opp i bandet til).

Huw Gwynfryn Evans (f. 1985), som han eigentleg heiter, kom ut på scenen og framførte songane sine mutters åleine, med ein gitar, og elles kun akkompagnert av ein teip han spelte av. Dette snurrige, litt karaokeaktige grepet var mitt første møte med artisten, som stort sett spelte materiale frå I Romanticize (2017), eit markant album eg har lytta ein del til i månadene etterpå.

Mellom høgdepunkta den kvelden var «Means That Much» og «Last Thing On Your Mind», songar frå førre album som viser Hawklines kvalitetar både som låtskrivar og artist.

Originale tekstar

Tekstane er originale, dei tek stadig nye, uventa retningar og reflekterer at vi har med ein uvanleg kreativ og frittenkjande ordsmed å gjere.

Akkordprogresjonen kan vere smått uortodoks, og også instrumenteringa, ikkje minst gitarspelet, men samstundes sit fleire av låtane straks, med nynnbare, catchy refreng. Ikkje minst er Hawkline utstyrt med ei nydeleg poprøyst, noko som også kom godt fram på scenen i Austin.

Den poetiske teften har han ikkje mista med årets utgiving. «Found her face about a lover too soon, folded like a rabbit in the road», heiter det typisk snedig i «I Need Him».

Kontant og medrivande

Cate Le Bon, som Evans har spelt mykje med, og som han også var saman med, er ein viktig musikalsk medspelar på Milk For Flowers, og har produsert albumet. Songane er kontante og medrivande, men kjem likevel denne gongen frå ein annan plass enn sist. Der I Romanticize er kunstpop med skråblikk, har årets utgiving noko hudlaust over seg, og songane er umiskjenneleg prega av hendingar som har tilstøytt Evans sjølv i hans eige liv – ikkje minst nett «Empty Room», der vokalen har ein ny, ukunstla intensitet.

Eg vil tilrå lesaren å gjere seg kjend med begge dei to siste platene til H. Hawkline, som er ein av desse artistane som fort kan hamne under radaren.

Milk For Flowers kjem ut 10. mars. H. Hawkline varmar opp for Aldous Harding på Sentrum Scene i Oslo 11. april.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim
Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis