Eg skal ikkje påstå å kjenne Tormod Hauglands forfattarskap frå A til Å, men eit stykke ut i alfabetet er eg alltids, og når eg les den nye romanen hans, Om søvn og mørke, ser eg at han har gjort eit grep ved å bli sitt eige råstoff på ein måte eg ikkje har sett før. Eller før; i den førre romanen hans, Om dyr og syn (2017), var det ei liknande iscenesetjing av eige liv, slik moten har blitt etter Knausgård og alle dei andre som går i hans spor.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199/mnd.