Arkivet: Jack McDuff
Det hender jo at ein rett og slett må finne vegen til lyden av eit Hammond-orgel, ingenting anna kan passe, og då går det ikkje heilt gale om det er opptaka på Live at Parnell’s ein snublar over, gjort i løpet av den veka virtuosen på instrumentet Jack McDuff heldt til i Seattle-klubben Parnell’s, saman med Danny Wollinski (saksofon), Henry Johnson (gitar) og Garrick King (trommer).
Klubbar kjem og går i Seattle, og Parnell’s hadde si tid på Pioneer Square, med plass til litt meir enn eit hundretals gjestar, lite nok til at plassen fekk tilnamnet Roys stove etter eigaren Roy Parnell (som gjekk bort i 2006). Og dette er meir enn bakgrunnshistorikk, for lyden av Live at Parnell’s er ikkje berre lyden av eit strålande band, men også av eit rom som ikkje er for stort – og som opnar for ein bestemt type kommunikasjon mellom musikarar og publikum, som vi tek best vare på om vi passar på at slike stader faktisk ikkje forsvinn. Så er også det sagt.
Eg kjem i skikkeleg godt humør av denne plata, ikkje minst når Wollinski får stige fram på scenekanten med saksofonen sin på Ellington-klassikaren «Satin Doll», eller når gjengen gir seg i kast med Dizzy Gillespies «A Night in Tunisia».
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det hender jo at ein rett og slett må finne vegen til lyden av eit Hammond-orgel, ingenting anna kan passe, og då går det ikkje heilt gale om det er opptaka på Live at Parnell’s ein snublar over, gjort i løpet av den veka virtuosen på instrumentet Jack McDuff heldt til i Seattle-klubben Parnell’s, saman med Danny Wollinski (saksofon), Henry Johnson (gitar) og Garrick King (trommer).
Klubbar kjem og går i Seattle, og Parnell’s hadde si tid på Pioneer Square, med plass til litt meir enn eit hundretals gjestar, lite nok til at plassen fekk tilnamnet Roys stove etter eigaren Roy Parnell (som gjekk bort i 2006). Og dette er meir enn bakgrunnshistorikk, for lyden av Live at Parnell’s er ikkje berre lyden av eit strålande band, men også av eit rom som ikkje er for stort – og som opnar for ein bestemt type kommunikasjon mellom musikarar og publikum, som vi tek best vare på om vi passar på at slike stader faktisk ikkje forsvinn. Så er også det sagt.
Eg kjem i skikkeleg godt humør av denne plata, ikkje minst når Wollinski får stige fram på scenekanten med saksofonen sin på Ellington-klassikaren «Satin Doll», eller når gjengen gir seg i kast med Dizzy Gillespies «A Night in Tunisia».
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel