Radioen
Radioen fekk sitt gjennombrot i mellomkrigstida. Mange hadde med seg radio for å høyre resultata i hopprenna i Holmenkollen i OL i 1952.
Foto: Aktuell / NTB
Radioen slo igjennom i mellomkrigstida. Og ein del hadde radio då krigen kom. Då vart radioane tvangsinnsamla for å sikre informasjonsmonopolet til det nye regimet og stengje ute farleg og skadeleg informasjon.
Nokre greidde å gøyme unna radioen sin og hadde såleis ulovleg tilgang på informasjon frå London, som så kunne tilflyte den norske motstandsrørsla og andre som kunne ha nytte av å vite.
Etter krigen vart så radioane tilgjengelege igjen. Då fekk vi radio. Det fanst fleire stasjonar, men vi høyrde berre på NRK. Viktigaste programmet var vêrmeldinga.
Vi dreiv gard og var avhengige av vêrgudane og deira lune, spesielt om sommaren.
Vi hadde to store arbeidsøkter: høyonna og den seige kampen mot ugraset. Å få lurt tørrhøyet i hus mellom regnbyene var årets viktigaste oppgåve. Det handla om vinterfôret til husdyra, som vi levde av.
Og kampen mot ugraset vart mykje tyngre om det var regn og gråvêr. Når vi hadde rive opp det fordervelege ugraset og lagt det att til ein stille død, kunne ei regnbye gje styggedommen nye livsvoner og livskraft. Så var det å gå på med greva igjen. For vêrmeldinga var viktig for oss alle.
Ein granne, ein tilårskomen bonde, hadde ikkje radio. Han ringde oss for å få vêrmeldinga når han trong henne. Så kjøpte han radio og høyrde dei vêrmeldingane som var.
Ein dag eg var hos han og køyrde høy, kunne han fortelje meg at han var uroleg for bøndene i Vesterålen. Der hadde det regna ustoppeleg i to veker, og dei fekk ikkje inn høyet sitt. Han følgde vêrmeldingane for heile landet med tanke på korleis høyberginga gjekk her og der.
Høyberginga var årets viktigaste hending. Men radioen gav mykje meir. Vi fekk sportsresultata same dagen hendinga var. Vi måtte ikkje vente til avisene neste dag.
Ønskekonserten sende variert musikk over landet kvar måndag.
Søndagskvelden var familiekvelden, med opplesing av klassisk litteratur. Edvard Drabløs las om Egil Skallagrimson. Ole Grepp las om Raskolnikov. Og ein sørlending las om major von Knarren.
Husandaktar var ein skikk blant kristne lekfolk. No vart dei utkonkurrerte av radioandakten kvar morgon, med herleg song, langt vakrare enn husandaktane kunne greie. Og høgmessa kom inn i heimane. Det var ikkje nødvendig å gå til kyrkje alltid.
Radioen var nok den største utvidinga av livsrommet sidan lesekunsten.
Fjernsynet, med all respekt, var nok berre ein kopi.
Andreas Skartveit
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Radioen slo igjennom i mellomkrigstida. Og ein del hadde radio då krigen kom. Då vart radioane tvangsinnsamla for å sikre informasjonsmonopolet til det nye regimet og stengje ute farleg og skadeleg informasjon.
Nokre greidde å gøyme unna radioen sin og hadde såleis ulovleg tilgang på informasjon frå London, som så kunne tilflyte den norske motstandsrørsla og andre som kunne ha nytte av å vite.
Etter krigen vart så radioane tilgjengelege igjen. Då fekk vi radio. Det fanst fleire stasjonar, men vi høyrde berre på NRK. Viktigaste programmet var vêrmeldinga.
Vi dreiv gard og var avhengige av vêrgudane og deira lune, spesielt om sommaren.
Vi hadde to store arbeidsøkter: høyonna og den seige kampen mot ugraset. Å få lurt tørrhøyet i hus mellom regnbyene var årets viktigaste oppgåve. Det handla om vinterfôret til husdyra, som vi levde av.
Og kampen mot ugraset vart mykje tyngre om det var regn og gråvêr. Når vi hadde rive opp det fordervelege ugraset og lagt det att til ein stille død, kunne ei regnbye gje styggedommen nye livsvoner og livskraft. Så var det å gå på med greva igjen. For vêrmeldinga var viktig for oss alle.
Ein granne, ein tilårskomen bonde, hadde ikkje radio. Han ringde oss for å få vêrmeldinga når han trong henne. Så kjøpte han radio og høyrde dei vêrmeldingane som var.
Ein dag eg var hos han og køyrde høy, kunne han fortelje meg at han var uroleg for bøndene i Vesterålen. Der hadde det regna ustoppeleg i to veker, og dei fekk ikkje inn høyet sitt. Han følgde vêrmeldingane for heile landet med tanke på korleis høyberginga gjekk her og der.
Høyberginga var årets viktigaste hending. Men radioen gav mykje meir. Vi fekk sportsresultata same dagen hendinga var. Vi måtte ikkje vente til avisene neste dag.
Ønskekonserten sende variert musikk over landet kvar måndag.
Søndagskvelden var familiekvelden, med opplesing av klassisk litteratur. Edvard Drabløs las om Egil Skallagrimson. Ole Grepp las om Raskolnikov. Og ein sørlending las om major von Knarren.
Husandaktar var ein skikk blant kristne lekfolk. No vart dei utkonkurrerte av radioandakten kvar morgon, med herleg song, langt vakrare enn husandaktane kunne greie. Og høgmessa kom inn i heimane. Det var ikkje nødvendig å gå til kyrkje alltid.
Radioen var nok den største utvidinga av livsrommet sidan lesekunsten.
Fjernsynet, med all respekt, var nok berre ein kopi.
Andreas Skartveit
Fleire artiklar
Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.
Kjelde: Vitaly V. Kuzmin / Wikimedia Commons
Elektromagnetisk krigføring
Militære styrkar brukar radio, radarar og infraraude detektorar for å koordinera operasjonar og finna fienden.
Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.
Foto: Jan-Petter Dahl, TV 2 / TV 2 / NTB
Blottet for etiske refleksjoner
Fjerner Arbeiderpartiet nemndene, fjerner de rettsvernet for det ufødte livet frem til svangerskapet er nesten halvgått.
Teikning: May Linn Clement
Votten
Like ved der huset til Olav og Margit så vidt kan skimtast bak ein haug, heng ein blaut vott i toppen av ei brøytestikke. Ein liten gut står på tå og prøver å rekke opp.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.
Foto: Albert Madsen
Kapital, kjærleik og Scandinavian Star
Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.