JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Frå historiaKunnskap

Kvar går historia?

Karl Marx og flokken hans gjorde historia sjølv til ein slags gud.

Karl Marx og flokken hans gjorde historia sjølv til ein slags gud.

Foto: John Jabez Edwin Mayall, kolorert av Olga Shirnina

Frå historiaKunnskap

Kvar går historia?

Karl Marx og flokken hans gjorde historia sjølv til ein slags gud.

Karl Marx og flokken hans gjorde historia sjølv til ein slags gud.

Foto: John Jabez Edwin Mayall, kolorert av Olga Shirnina

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
3102
20230414
3102
20230414

Historia er ei elv som snor seg gjennom tida, full av hendingar og handlingar.

Menneska har alltid streva med å forstå historia, den verda dei lever i, og det som hender der.

Kva er det som skjer, og kvifor skjer det akkurat slik? Kvifor er historia som ho er?

Eit vanleg svar på slike spørsmål i mange kulturar er å skape gudar, som så blir tildelt ansvaret for historia og det som hender i verda.

Verda, og historia, blir då styrt av gudar.

Desse gudane er mangfaldige og samansette, som skaparane deira er det.

Vår Gud, den israelske stammeguden Jahve, er god og allmektig, men også streng og brutal, etter det Det gamle testamentet veit å fortelje.

At vår allmektige og gode Gud lét så mykje vondt skje i verda, har vore eit tankekors for teologar og prestar i alle tider.

Den tradisjonelle kristne verdsforklaringa har ein mektig gud som styrar og organisator.

Marxismen er ei anna verdsforklaring på våre kantar. Ho er sekulær og utan gudar. I staden har marxistane gjort historia sjølv til ein slags gud.

Ho styrer sjølv sin gang gjennom tida. Ho veit kvar ho skal. Frå ein tarveleg røyndom i ei problematisk samtid snor ho seg gjennom proletaropprør og klassekamp fram til målet sitt: det klasselause samfunnet,
marxismens paradismyte.

Begge desse verdsforståingane, den kristne og den marxistiske, krev fortolkingar og fortolkarar for å bli forstått: prestar, teologar, pavar, kyrkjemøte, politbyrå og partileiingar.

Desse fortolkarane ser seg sjølv som tenarar og hjelparar for historia på den staupete vegen hennar, i teneste for sanninga og framtida.

For å utføre dette eineståande og viktige verket skaffar dei seg den nødvendige makta dei treng for oppdraget.

I samfunn der religionen og gudane står sterkt, er det prestar av ulike slag som sit med den politiske makta, slik kommunistar av ulike slag sit med makta i samfunn som byggjer på marxistisk grunn.

Historieforståinga gjev eigedomsrett til makta.

Desse to styrande maktgruppene har det til felles at all opposisjon blir ulovleg og knust med den brutaliteten makta ser som naudsynt for å halde samfunnet på den rette vegen, den historia skal og må følgje.

Individa er underordna historia og hennar ferd gjennom tida. Historiefortolkarane grip den politiske makta og ryddar vegen for henne.

Vi har i dag fleire samfunn, helst muslimske, som er styrte av ulike presteskap, som styrer med fullmakter dei har skaffa seg frå gudane sine. Og desse presteskapa, som gudane deira, er nådelause mot all opposisjon.

Etter opplysingstida er reli­gionens makt svekt på våre kantar, også prestemakta.

Vi har, og har hatt, fleire samfunn som byggjer på marxistisk grunn. Ingen av dei har nokon gong respektert grunnleggjande menneskerettar. Opposisjon blir knust med nødvendig makt. Mange av desse samfunna har det gått ille.

Det kan sjå ut til at historia, kven ho no er, er lite takksam for hjelpande hender som ut frå eigne tankar vil hjelpe henne mot det dei trur er målet.

Desse hjelparane står ofte att med svidde hender, medan historia uforstyrra snor seg vidare gjennom tida.

Andreas Skartveit

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Historia er ei elv som snor seg gjennom tida, full av hendingar og handlingar.

Menneska har alltid streva med å forstå historia, den verda dei lever i, og det som hender der.

Kva er det som skjer, og kvifor skjer det akkurat slik? Kvifor er historia som ho er?

Eit vanleg svar på slike spørsmål i mange kulturar er å skape gudar, som så blir tildelt ansvaret for historia og det som hender i verda.

Verda, og historia, blir då styrt av gudar.

Desse gudane er mangfaldige og samansette, som skaparane deira er det.

Vår Gud, den israelske stammeguden Jahve, er god og allmektig, men også streng og brutal, etter det Det gamle testamentet veit å fortelje.

At vår allmektige og gode Gud lét så mykje vondt skje i verda, har vore eit tankekors for teologar og prestar i alle tider.

Den tradisjonelle kristne verdsforklaringa har ein mektig gud som styrar og organisator.

Marxismen er ei anna verdsforklaring på våre kantar. Ho er sekulær og utan gudar. I staden har marxistane gjort historia sjølv til ein slags gud.

Ho styrer sjølv sin gang gjennom tida. Ho veit kvar ho skal. Frå ein tarveleg røyndom i ei problematisk samtid snor ho seg gjennom proletaropprør og klassekamp fram til målet sitt: det klasselause samfunnet,
marxismens paradismyte.

Begge desse verdsforståingane, den kristne og den marxistiske, krev fortolkingar og fortolkarar for å bli forstått: prestar, teologar, pavar, kyrkjemøte, politbyrå og partileiingar.

Desse fortolkarane ser seg sjølv som tenarar og hjelparar for historia på den staupete vegen hennar, i teneste for sanninga og framtida.

For å utføre dette eineståande og viktige verket skaffar dei seg den nødvendige makta dei treng for oppdraget.

I samfunn der religionen og gudane står sterkt, er det prestar av ulike slag som sit med den politiske makta, slik kommunistar av ulike slag sit med makta i samfunn som byggjer på marxistisk grunn.

Historieforståinga gjev eigedomsrett til makta.

Desse to styrande maktgruppene har det til felles at all opposisjon blir ulovleg og knust med den brutaliteten makta ser som naudsynt for å halde samfunnet på den rette vegen, den historia skal og må følgje.

Individa er underordna historia og hennar ferd gjennom tida. Historiefortolkarane grip den politiske makta og ryddar vegen for henne.

Vi har i dag fleire samfunn, helst muslimske, som er styrte av ulike presteskap, som styrer med fullmakter dei har skaffa seg frå gudane sine. Og desse presteskapa, som gudane deira, er nådelause mot all opposisjon.

Etter opplysingstida er reli­gionens makt svekt på våre kantar, også prestemakta.

Vi har, og har hatt, fleire samfunn som byggjer på marxistisk grunn. Ingen av dei har nokon gong respektert grunnleggjande menneskerettar. Opposisjon blir knust med nødvendig makt. Mange av desse samfunna har det gått ille.

Det kan sjå ut til at historia, kven ho no er, er lite takksam for hjelpande hender som ut frå eigne tankar vil hjelpe henne mot det dei trur er målet.

Desse hjelparane står ofte att med svidde hender, medan historia uforstyrra snor seg vidare gjennom tida.

Andreas Skartveit

Emneknaggar

Fleire artiklar

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim
Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Å seie opp EØS-avtala ville vere ei stor ulukke for norske verksemder, skriv Jan Erik Grindheim, professor og statsvitar i tankesmia Civita.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Ordskifte

Bør nasjonalegoisme styre vårt forhold til EU?

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier.

Jan Erik Grindheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis