Døden som
praktisk problem
Kremasjon var omstridt. Når vi skulle kallast opp av gravene på den ytste dagen, måtte vi vel vere heile og intakte, og ikkje berre ein neve oske?
Foto: Henry Mühlpfordt
Kremasjon var omstridt. Når vi skulle kallast opp av gravene på den ytste dagen, måtte vi vel vere heile og intakte, og ikkje berre ein neve oske?
Foto: Henry Mühlpfordt
Døden er menneskets trufaste følgjesvein. Han hentar alle og har alltid gjort det. Han har alltid vore eit problem for mennesketanken. Dette livet, er det alt? Er det noko etterpå? Har vi noko som kan kallast sjel? Lever denne eventuelle sjela vidare? Om dette er det tenkt mykje i ulike kulturar. Løysinga har oftast vore å forme tankar om eit liv på den andre sida.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.