Diktet: Mona Høvring
Foto: Berit Roald / NTB
Å, Mona Høvring! Vekas dikt er henta frå den fjerde diktsamlinga hennar, Å paradis frå 2008. Tittelen er det ein i retorikken kallar ein apostrofe, ei påkalling av noko fråverande, som eit «Foraar» (hjå Wergeland). Både det poetiske og det religiøse språket har denne evna til å overskride avstand og fornuft, og dette peikar på noko sentralt i poesien til Høvring: Ho skriv dikt som speler på språklege likskapar og samband mellom sanseleg og åndeleg begjær.
Samstundes som ein i apostrofen vender seg mot noko uoppnåeleg og difor ofte bort frå verda, er diktet denne veka ein salme som vil nytte språket til å halde fast: Bli her.
Høvring er godt kjend med religiøst tankesett og språkbruk frå ein oppvekst i eit frievangelisk miljø på Karmøy, der påkallingar og dommedagspreiker var daglegdagse. I ljos av dette er det ikkje underleg at «sommer i hagen» utan vidare blir følgd av «det føres krig et sted». Men det viser òg til eit anna sentralt motiv hjå Høvring: Den skjøre balansen mellom det lette og vakre, og det skremmande og vonde som pregar livet, især til unge kvinner.
I Samlede dikt 1998–2022 som kom ut i høve Høvrings 60-årsdag denne hausten, har ein gjort det geniale grepet at seinaste utgjeving står først, slik at ein les seg bakover mot byrjinga. Og i byrjinga var som kjent ordet. Hjå Høvring er ordet (eller mirakelet) «menneske». Mennesket, heilt stille.
Det aller siste diktet i Samlede dikt, det vil seie i debutsamlinga, som jo er første gong vi får høyre stemma til poeten, går slik: «Og i glipa, der dag skil natt,/ der himmelen deler havet/ vakna eg i silhuett// Eg stod i ulveham/ Eg hadde nyklipte tenner/ Eg var forferdeleg vakker// Eg ulte ikkje/ Eg var uhyggeleg stille»
Cathrine Strøm
Bli her salme
Det er sommer i hagen,
det føres krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.
Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.
Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir ingen kvile.
Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.
Mona Høvring
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Å, Mona Høvring! Vekas dikt er henta frå den fjerde diktsamlinga hennar, Å paradis frå 2008. Tittelen er det ein i retorikken kallar ein apostrofe, ei påkalling av noko fråverande, som eit «Foraar» (hjå Wergeland). Både det poetiske og det religiøse språket har denne evna til å overskride avstand og fornuft, og dette peikar på noko sentralt i poesien til Høvring: Ho skriv dikt som speler på språklege likskapar og samband mellom sanseleg og åndeleg begjær.
Samstundes som ein i apostrofen vender seg mot noko uoppnåeleg og difor ofte bort frå verda, er diktet denne veka ein salme som vil nytte språket til å halde fast: Bli her.
Høvring er godt kjend med religiøst tankesett og språkbruk frå ein oppvekst i eit frievangelisk miljø på Karmøy, der påkallingar og dommedagspreiker var daglegdagse. I ljos av dette er det ikkje underleg at «sommer i hagen» utan vidare blir følgd av «det føres krig et sted». Men det viser òg til eit anna sentralt motiv hjå Høvring: Den skjøre balansen mellom det lette og vakre, og det skremmande og vonde som pregar livet, især til unge kvinner.
I Samlede dikt 1998–2022 som kom ut i høve Høvrings 60-årsdag denne hausten, har ein gjort det geniale grepet at seinaste utgjeving står først, slik at ein les seg bakover mot byrjinga. Og i byrjinga var som kjent ordet. Hjå Høvring er ordet (eller mirakelet) «menneske». Mennesket, heilt stille.
Det aller siste diktet i Samlede dikt, det vil seie i debutsamlinga, som jo er første gong vi får høyre stemma til poeten, går slik: «Og i glipa, der dag skil natt,/ der himmelen deler havet/ vakna eg i silhuett// Eg stod i ulveham/ Eg hadde nyklipte tenner/ Eg var forferdeleg vakker// Eg ulte ikkje/ Eg var uhyggeleg stille»
Cathrine Strøm
Bli her salme
Det er sommer i hagen,
det føres krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.
Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.
Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir ingen kvile.
Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.
Mona Høvring
Fleire artiklar
Dei siste par åra har den norske bonden fått kjenne konsekvensane av å produsere i eit system der utgiftene er styrte av marknaden, medan inntektene er styrte av politikarane, skriv Siri Helle.
Foto: Heiko Junge / NTB
Effektivisering er ikkje berginga
Korleis gje bønder rettferdig inntekt når dei framleis skal vere sjølvstendig næringsdrivande?
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.