Diktet: Astrid Tollefsen
Foto: Gyldendal
Sist veke var eg på «Klubb poesi» under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, ein dagleg programpost med opplesingar leia av poeten Fredrik Hagen. Kvar dag opna han med å løfta fram eit dikt av ein «gløymd» norsk poet. Han las diktet i eiga engelsk omsetting slik at dei internasjonale gjestane òg kunne forstå. Det var eit særs godt grep å føre fortidas stemmer saman med samtidig poesi.
Ein av poetane han trekte fram, var Astrid Tollefsen (1897–1973), som i dag mest er kjend for å ha hatt eit turbulent forhold til Gunvor Hofmo. Store norske leksikon har ein nokså nedvurderande omtale av forfattarskapen, signert Øystein Rottem, og dette synet er framleis rådande. Hofmo sjølv, som meinte Tollefsen var noko usjølvstendig, la i eit brev til redaktør Sigmund Moren til: «Men hun har jo sitt område hvor hun ikke tar fra meg, og det er gatelyrikken. Der er hun god.»
Eg veit ikkje om diktet «Juniregn i Ålborg» frå den tredje diktsamlinga hennar Før brevet lukkes (1949) kan reknast til gatelyrikken, men her er i alle høve portrom, mur og steinheller. Kan hende er det Aalborg kloster som får henne til å reflektere over tida og menneska som har vandra over dei same hellene. Klosteret vart bygd i 1431 av Heilagandeordenen for å ta vare på sjuke og svake og er ein av dei eldste og best bevarte bygningane frå mellomalderen på Jylland. Under andre verdskrigen, berre få år før Tollefsen vitja klosteret, var det årestad for den danske motstandsrørsla mot naziokkupasjonen.
No renn juniregnet over murane, og rust og grønske gjer spor av fortida mindre synlege. Men så kjem diktaren med sitt no og får den flyktige sommarnatta til å famne litt meir og lodde litt djupare i tidas fylde.
Cathrine Strøm
Juniregn i Ålborg
Stenheller mørke av regn,
murens grønske og portklokkens glemte rop.
Så lenge siden,
og mange øyne jeg ikke har kjent,
har sett den gamle mur
og hellene mørke av regn.
Men det er nå, og mine skritt.
Så dypt i jord er mange gjemt,
som ikke husker klokkens rop,
klinken som var kald mot hånden,
og regnets duft.
Og det er nå:
murens grønske og et lindetre,
portens rustne klokke
og det varme juniregn,
og jeg som går for første gang
i smugets klosterfred.
Astrid Tollefsen
Frå Før brevet lukkes (1949)
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Sist veke var eg på «Klubb poesi» under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, ein dagleg programpost med opplesingar leia av poeten Fredrik Hagen. Kvar dag opna han med å løfta fram eit dikt av ein «gløymd» norsk poet. Han las diktet i eiga engelsk omsetting slik at dei internasjonale gjestane òg kunne forstå. Det var eit særs godt grep å føre fortidas stemmer saman med samtidig poesi.
Ein av poetane han trekte fram, var Astrid Tollefsen (1897–1973), som i dag mest er kjend for å ha hatt eit turbulent forhold til Gunvor Hofmo. Store norske leksikon har ein nokså nedvurderande omtale av forfattarskapen, signert Øystein Rottem, og dette synet er framleis rådande. Hofmo sjølv, som meinte Tollefsen var noko usjølvstendig, la i eit brev til redaktør Sigmund Moren til: «Men hun har jo sitt område hvor hun ikke tar fra meg, og det er gatelyrikken. Der er hun god.»
Eg veit ikkje om diktet «Juniregn i Ålborg» frå den tredje diktsamlinga hennar Før brevet lukkes (1949) kan reknast til gatelyrikken, men her er i alle høve portrom, mur og steinheller. Kan hende er det Aalborg kloster som får henne til å reflektere over tida og menneska som har vandra over dei same hellene. Klosteret vart bygd i 1431 av Heilagandeordenen for å ta vare på sjuke og svake og er ein av dei eldste og best bevarte bygningane frå mellomalderen på Jylland. Under andre verdskrigen, berre få år før Tollefsen vitja klosteret, var det årestad for den danske motstandsrørsla mot naziokkupasjonen.
No renn juniregnet over murane, og rust og grønske gjer spor av fortida mindre synlege. Men så kjem diktaren med sitt no og får den flyktige sommarnatta til å famne litt meir og lodde litt djupare i tidas fylde.
Cathrine Strøm
Juniregn i Ålborg
Stenheller mørke av regn,
murens grønske og portklokkens glemte rop.
Så lenge siden,
og mange øyne jeg ikke har kjent,
har sett den gamle mur
og hellene mørke av regn.
Men det er nå, og mine skritt.
Så dypt i jord er mange gjemt,
som ikke husker klokkens rop,
klinken som var kald mot hånden,
og regnets duft.
Og det er nå:
murens grønske og et lindetre,
portens rustne klokke
og det varme juniregn,
og jeg som går for første gang
i smugets klosterfred.
Astrid Tollefsen
Frå Før brevet lukkes (1949)
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.
Edvard Munch: «Dagen derpå» (1894).
Nasjonalmuseet
Bakrus
Verst er plagene utpå morgonkvisten når promillen ligg kring null.