Diktet
Foto: Privat
Frå Aude så rørsle kan synast
Pust i natta står ut
frå lydane av regnet
sansane vende ut
mot det rolege mørkeret
den nyfødde inst i senga
far hans på hi sida
små rørsler gjennom natta
når vi vaknar ligg vi
nærare kvarandre
jordhellinga bort frå sommaren
kvar art har levd
eit høgt tal rotasjonar kring sola
krope saman med andre av sin art
forma av skiftingane i naturen
sting som huda veks over
Av Juliane Rui
Frå Aude så rørsle kan synast
Pust i natta står ut
frå lydane av regnet
sansane vende ut
mot det rolege mørkeret
den nyfødde inst i senga
far hans på hi sida
små rørsler gjennom natta
når vi vaknar ligg vi
nærare kvarandre
jordhellinga bort frå sommaren
kvar art har levd
eit høgt tal rotasjonar kring sola
krope saman med andre av sin art
forma av skiftingane i naturen
sting som huda veks over
Av Juliane Rui
På lågmælt vis har Juliane Rui (f. 1982) skapt seg ein plass i bokheimen med sine fire diktsamlingar frå og med den særeigne debuten, Den hesten er av snø, i 2011. Ho har fått fleire stipend for diktinga si her til lands, og ho har òg fått merksemd i grannelandet. I vinter blei den seinaste samlinga hennar, Snurr mi eng, omsett til svensk av John Swedenmark, ein av dei fremste kjennarane av nordisk poesi i Sverige. Eit utval blei trykt i tidsskriftet 20TAL sitt temanummer Klimatvisioner.
Swedenmark var allereie «fortrollad» av samlinga då redaktørane ringde og ønskte seg dikt som handla om menneska sin sameksistens med naturen, utan å vere dystopiske.
Dikta i den førre samlinga til Rui, Aude så rørsle kan synast (2017), som diktet denne veka er henta frå, er heller ikkje dystopiske, men dei er klart økologisk medvitne. Dei er prega av ein sanseleg nærleik til naturen og alt levande.
Dikta er som små feltnotat frå audmjuke og varsamt nyfikne møte mellom eg-et («eg er òg eit landdyr») og andre artar – frå stranda kvalar, hjort og hegrar til veslefingersmå organismar. Små endringar og rørsler kjem i forgrunnen: slikt ein får auge på når ein lever tett på naturen, og når ein sjølv nyss har sett liv til verda.
Ein kan kjenne uro, men insistere og håpe på at vi alle snart vil innsjå skjebnefellesskapen mellom artane.
Når Møllebyen litteraturfestival blir arrangert i Moss siste helga i august, er det Juliane Rui som opnar programmet, før poesistjerner som mellom andre svenske Ann Jäderlund, belarussiske Dmitrij Strotsev og amerikanske CAConrad entrar scena. Tema for festivalen er «Det radikale håpet», og Rui skal kan hende lese frå «Jorden skriver», eit tingingsverk som kjem ut på H//O//F i 2023. Men allereie til hausten kjem ei ny bok, Oumuamua, oppkalla etter det første objektet frå eit anna solsystem som er blitt oppdaga i vårt eige. Ein openberr poesigenerator.
Cathrine Strøm
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
På lågmælt vis har Juliane Rui (f. 1982) skapt seg ein plass i bokheimen med sine fire diktsamlingar frå og med den særeigne debuten, Den hesten er av snø, i 2011. Ho har fått fleire stipend for diktinga si her til lands, og ho har òg fått merksemd i grannelandet. I vinter blei den seinaste samlinga hennar, Snurr mi eng, omsett til svensk av John Swedenmark, ein av dei fremste kjennarane av nordisk poesi i Sverige. Eit utval blei trykt i tidsskriftet 20TAL sitt temanummer Klimatvisioner.
Swedenmark var allereie «fortrollad» av samlinga då redaktørane ringde og ønskte seg dikt som handla om menneska sin sameksistens med naturen, utan å vere dystopiske.
Dikta i den førre samlinga til Rui, Aude så rørsle kan synast (2017), som diktet denne veka er henta frå, er heller ikkje dystopiske, men dei er klart økologisk medvitne. Dei er prega av ein sanseleg nærleik til naturen og alt levande.
Dikta er som små feltnotat frå audmjuke og varsamt nyfikne møte mellom eg-et («eg er òg eit landdyr») og andre artar – frå stranda kvalar, hjort og hegrar til veslefingersmå organismar. Små endringar og rørsler kjem i forgrunnen: slikt ein får auge på når ein lever tett på naturen, og når ein sjølv nyss har sett liv til verda.
Ein kan kjenne uro, men insistere og håpe på at vi alle snart vil innsjå skjebnefellesskapen mellom artane.
Når Møllebyen litteraturfestival blir arrangert i Moss siste helga i august, er det Juliane Rui som opnar programmet, før poesistjerner som mellom andre svenske Ann Jäderlund, belarussiske Dmitrij Strotsev og amerikanske CAConrad entrar scena. Tema for festivalen er «Det radikale håpet», og Rui skal kan hende lese frå «Jorden skriver», eit tingingsverk som kjem ut på H//O//F i 2023. Men allereie til hausten kjem ei ny bok, Oumuamua, oppkalla etter det første objektet frå eit anna solsystem som er blitt oppdaga i vårt eige. Ein openberr poesigenerator.
Cathrine Strøm
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel