Diktet: Mona Høvring
Foto: Berit Roald / NTB
Å, Mona Høvring! Vekas dikt er henta frå den fjerde diktsamlinga hennar, Å paradis frå 2008. Tittelen er det ein i retorikken kallar ein apostrofe, ei påkalling av noko fråverande, som eit «Foraar» (hjå Wergeland). Både det poetiske og det religiøse språket har denne evna til å overskride avstand og fornuft, og dette peikar på noko sentralt i poesien til Høvring: Ho skriv dikt som speler på språklege likskapar og samband mellom sanseleg og åndeleg begjær.
Samstundes som ein i apostrofen vender seg mot noko uoppnåeleg og difor ofte bort frå verda, er diktet denne veka ein salme som vil nytte språket til å halde fast: Bli her.
Høvring er godt kjend med religiøst tankesett og språkbruk frå ein oppvekst i eit frievangelisk miljø på Karmøy, der påkallingar og dommedagspreiker var daglegdagse. I ljos av dette er det ikkje underleg at «sommer i hagen» utan vidare blir følgd av «det føres krig et sted». Men det viser òg til eit anna sentralt motiv hjå Høvring: Den skjøre balansen mellom det lette og vakre, og det skremmande og vonde som pregar livet, især til unge kvinner.
I Samlede dikt 1998–2022 som kom ut i høve Høvrings 60-årsdag denne hausten, har ein gjort det geniale grepet at seinaste utgjeving står først, slik at ein les seg bakover mot byrjinga. Og i byrjinga var som kjent ordet. Hjå Høvring er ordet (eller mirakelet) «menneske». Mennesket, heilt stille.
Det aller siste diktet i Samlede dikt, det vil seie i debutsamlinga, som jo er første gong vi får høyre stemma til poeten, går slik: «Og i glipa, der dag skil natt,/ der himmelen deler havet/ vakna eg i silhuett// Eg stod i ulveham/ Eg hadde nyklipte tenner/ Eg var forferdeleg vakker// Eg ulte ikkje/ Eg var uhyggeleg stille»
Cathrine Strøm
Bli her salme
Det er sommer i hagen,
det føres krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.
Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.
Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir ingen kvile.
Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.
Mona Høvring
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Å, Mona Høvring! Vekas dikt er henta frå den fjerde diktsamlinga hennar, Å paradis frå 2008. Tittelen er det ein i retorikken kallar ein apostrofe, ei påkalling av noko fråverande, som eit «Foraar» (hjå Wergeland). Både det poetiske og det religiøse språket har denne evna til å overskride avstand og fornuft, og dette peikar på noko sentralt i poesien til Høvring: Ho skriv dikt som speler på språklege likskapar og samband mellom sanseleg og åndeleg begjær.
Samstundes som ein i apostrofen vender seg mot noko uoppnåeleg og difor ofte bort frå verda, er diktet denne veka ein salme som vil nytte språket til å halde fast: Bli her.
Høvring er godt kjend med religiøst tankesett og språkbruk frå ein oppvekst i eit frievangelisk miljø på Karmøy, der påkallingar og dommedagspreiker var daglegdagse. I ljos av dette er det ikkje underleg at «sommer i hagen» utan vidare blir følgd av «det føres krig et sted». Men det viser òg til eit anna sentralt motiv hjå Høvring: Den skjøre balansen mellom det lette og vakre, og det skremmande og vonde som pregar livet, især til unge kvinner.
I Samlede dikt 1998–2022 som kom ut i høve Høvrings 60-årsdag denne hausten, har ein gjort det geniale grepet at seinaste utgjeving står først, slik at ein les seg bakover mot byrjinga. Og i byrjinga var som kjent ordet. Hjå Høvring er ordet (eller mirakelet) «menneske». Mennesket, heilt stille.
Det aller siste diktet i Samlede dikt, det vil seie i debutsamlinga, som jo er første gong vi får høyre stemma til poeten, går slik: «Og i glipa, der dag skil natt,/ der himmelen deler havet/ vakna eg i silhuett// Eg stod i ulveham/ Eg hadde nyklipte tenner/ Eg var forferdeleg vakker// Eg ulte ikkje/ Eg var uhyggeleg stille»
Cathrine Strøm
Bli her salme
Det er sommer i hagen,
det føres krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.
Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.
Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir ingen kvile.
Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.
Mona Høvring
Fleire artiklar
Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.
Kjelde: Vitaly V. Kuzmin / Wikimedia Commons
Elektromagnetisk krigføring
Militære styrkar brukar radio, radarar og infraraude detektorar for å koordinera operasjonar og finna fienden.
Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.
Foto: Jan-Petter Dahl, TV 2 / TV 2 / NTB
Blottet for etiske refleksjoner
Fjerner Arbeiderpartiet nemndene, fjerner de rettsvernet for det ufødte livet frem til svangerskapet er nesten halvgått.
Teikning: May Linn Clement
Votten
Like ved der huset til Olav og Margit så vidt kan skimtast bak ein haug, heng ein blaut vott i toppen av ei brøytestikke. Ein liten gut står på tå og prøver å rekke opp.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.
Foto: Albert Madsen
Kapital, kjærleik og Scandinavian Star
Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.