JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Kommentarar

Slepp lærlingane laus

Vi manglar framleis altfor mange læreplassar i Noreg. Det er både skammeleg og dumt.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
5692
20210409
5692
20210409

Kommentar

siri@dagogtid.no

Lat oss unne oss ein aldri så liten foryngingsdrikk. Ein drikk som tek oss attende til den magiske våren då vi enten nettopp hadde fylt eller gjekk og venta på å verte 18 år. Kjenne på den brusande spenninga som ligg i å få førarkort, kjøpe vår fyrste øl og få vår fyrste jobb. Lærlingplass. Etter tolv år skal vi endeleg stenge skuledøra.

Vi er ganske nøgde med oss sjølve så langt. Nøgde med vala vi har tatt. Om vi no valde yrkesfag trass i gode karakterar, eller trass i at vi eigentleg ikkje orka ein einaste skuledag til, eller rett og slett fordi vi alltid hadde drøymt om å verte elektrikar, frisør, helsefagarbeidar eller gartnar, så stod vi ved det valet vi tok.

Vi gjorde ferdig dei to åra på skule, trass i at 42 prosent av lærarar på yrkesfag melder at elevane deira ikkje har utstyret dei treng for å oppnå kompetansemåla i læreplanen. Vi gjekk ut i det store, ukjende næringslivet og skaffa oss praksisplass heilt på eiga hand, for det måtte vi ha heilt frå fyrste året, og det fekk ikkje hjelpe at dei vi jobba med, var dobbelt så gamle som oss og kanskje ikkje ein gong snakka same språk. Vi stod i det.

Tusenvis manglar

Vi skjøna tidleg at vegen vidare måtte vi også legge sjølv. Skulle vi få lærekontrakt, var det ikkje nok å berre krysse av eit val på ein elektronisk søknad, slik dei som skulle på universitetet, kunne gjere. Nei, her var det ut og selje seg sjølv i ung alder, og det har vi gjort, kanskje igjen og igjen, og likevel kjem vi ikkje gjennom nålauget. Det finst rett og slett ikkje lærlingplassar nok.

Slik har ein stad mellom 6000 og 8000 personar det på denne tida kvar einaste vår i Noreg. Mellom 3000 og 4000 av dei er ungdommar i sitt fyrste utdanningsløp, resten er eldre utan såkalla ungdomsrett. Og trass i at vi allereie i 2018 mangla meir enn 500 elektrikarar i Noreg, fortel elektrikarelev Brahir Karir til bladet Yrke at han har søkt over 800 verksemder utan å få eitt napp.

No er vi alle Brahir Karir. Korleis kjenner vi oss, skal tru? Vi veit at alle politikarar, næringslivstoppar, forskarar og statistikarar snakkar varmt om yrkesvalet vårt, fordi det er bruk for oss i framtida. Vi kjem tidleg i jobb og byrjar å betale skatt – bortsett frå at vi ikkje gjer det. Ikkje i praksis. Det var ikkje plass til oss.

Vi les at Kunnskaps­departementet i si nye fullføringsreform for vidaregåande skule skryter av at dei i 2017 innførte krav om å bruke lærlingar i alle offentlege anbod. Likevel har dei ikkje kome lenger enn å foreslå å lovfeste ein rett til «læreplass eller et likeverdig tilbud».

Eit likeverdig tilbod tyder opplæring på ein skule. Vi veit at eit tilpassa opplegg på ein skule aldri kan verte eit likeverdig tilbod – og verst av alt: Vi trur at også politikarane som har laga reforma, veit det. Årsaka til at vi søkte lærlingplass, var jo at vi kjende oss ferdige med å leike.

Eit underpunkt

Vi veit at i lønsforhandlingane som går føre seg for tida, kjem vi til å verte nemnde, men høgst som eit underpunkt. Løna vi kunne fått, er alltid berre ein fast prosentdel av ei tariffløn. Sjeldan eller aldri er lærlingar, eller rekruttering, som vi òg kunne kalle oss, eit eige punkt.

Når det vert snakka om dei tre nye, svære batterifabrikkane som skal byggast kringom i Noreg, vert det snakka om alle dei nye, flotte arbeidsplassane – minst 6000 til saman på dei tre fabrikkane. Det er over 2 prosent av alle arbeidsplassar vi har i industrien i dag, men det vert ikkje snakka om kor dei skal hente alle desse arbeidstakarane. Skal vi importere dei alle frå utlandet, eller er det tørrlagde, gamle oljearbeidarar som skal få stillingane – eller skal vi sleppe nye krefter til? Er det nokon der ute som tek kampen for oss?

Sjølvsagt er vi forbanna. Vi er forbanna fordi vi veit at hadde vi berre fått sjansen til å byrje i lærlingjobb, var sjansen stor for at vi ville fullført med eit fagbrev. Ifylgje statistikken får 86 prosent fagbrev innan fem år – om lag like mange som fullfører studiespesialisering på fem eller seks år, og som nokon gong fullfører ei høgare utdanning.

Krev plass i førarsetet

Mest ynskjer vi oss ein jobb. På plass nummer to ynskjer vi at nokon no set oss fyrst. At vi ikkje berre var eit underkapittel i ei utdanningsreform eller ei lønsforhandling, men fekk vår eiga overskrift. At Noreg slutta å snakke om arbeidsplassar som noko vi må ha flest mogleg av, uansett, og gjekk over til å snakke om kva arbeidsplassar vi treng for å ta vare på den arbeidskrafta vi har – og kan skape.

Då må vi lage eit læreplassystem som mellom anna tek innover seg at for mange små verksemder er det å ha ein heil tilsett for mykje. Kanskje kan eit enkelt tiltak som å gjere det lettare å dele på ein lærling hjelpe i enkelte næringar. I andre, som til dømes det tungt offentleg styrte helsevesenet, må kanskje det offentlege sjølv gå inn og sjå på bemanningssituasjonen: Sjølvsagt er det vanskeleg å administrere opplæring av ein lærling når brorparten av dei faste stillingane ved avdelinga er 21,3, 42,8 eller 7,9 prosent. Kanskje hjelper det lite å krevje at lærlingar skal vere ein del av eit offentleg anbod om ein i det same anbodet kan vekte pris opp til 100 prosent.

Kanskje må vi ta innover oss at rekruttering kostar, men at det å ikkje rekruttere kostar meir. Dei læreviljuge ungdommane vi har vore på ein snarvisitt hjå, kan vere blant dei beste vi har. Det bør vere deira tur å sitte i førarsetet no.

 Siri Helle er journalist og forfattar og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Kommentar

siri@dagogtid.no

Lat oss unne oss ein aldri så liten foryngingsdrikk. Ein drikk som tek oss attende til den magiske våren då vi enten nettopp hadde fylt eller gjekk og venta på å verte 18 år. Kjenne på den brusande spenninga som ligg i å få førarkort, kjøpe vår fyrste øl og få vår fyrste jobb. Lærlingplass. Etter tolv år skal vi endeleg stenge skuledøra.

Vi er ganske nøgde med oss sjølve så langt. Nøgde med vala vi har tatt. Om vi no valde yrkesfag trass i gode karakterar, eller trass i at vi eigentleg ikkje orka ein einaste skuledag til, eller rett og slett fordi vi alltid hadde drøymt om å verte elektrikar, frisør, helsefagarbeidar eller gartnar, så stod vi ved det valet vi tok.

Vi gjorde ferdig dei to åra på skule, trass i at 42 prosent av lærarar på yrkesfag melder at elevane deira ikkje har utstyret dei treng for å oppnå kompetansemåla i læreplanen. Vi gjekk ut i det store, ukjende næringslivet og skaffa oss praksisplass heilt på eiga hand, for det måtte vi ha heilt frå fyrste året, og det fekk ikkje hjelpe at dei vi jobba med, var dobbelt så gamle som oss og kanskje ikkje ein gong snakka same språk. Vi stod i det.

Tusenvis manglar

Vi skjøna tidleg at vegen vidare måtte vi også legge sjølv. Skulle vi få lærekontrakt, var det ikkje nok å berre krysse av eit val på ein elektronisk søknad, slik dei som skulle på universitetet, kunne gjere. Nei, her var det ut og selje seg sjølv i ung alder, og det har vi gjort, kanskje igjen og igjen, og likevel kjem vi ikkje gjennom nålauget. Det finst rett og slett ikkje lærlingplassar nok.

Slik har ein stad mellom 6000 og 8000 personar det på denne tida kvar einaste vår i Noreg. Mellom 3000 og 4000 av dei er ungdommar i sitt fyrste utdanningsløp, resten er eldre utan såkalla ungdomsrett. Og trass i at vi allereie i 2018 mangla meir enn 500 elektrikarar i Noreg, fortel elektrikarelev Brahir Karir til bladet Yrke at han har søkt over 800 verksemder utan å få eitt napp.

No er vi alle Brahir Karir. Korleis kjenner vi oss, skal tru? Vi veit at alle politikarar, næringslivstoppar, forskarar og statistikarar snakkar varmt om yrkesvalet vårt, fordi det er bruk for oss i framtida. Vi kjem tidleg i jobb og byrjar å betale skatt – bortsett frå at vi ikkje gjer det. Ikkje i praksis. Det var ikkje plass til oss.

Vi les at Kunnskaps­departementet i si nye fullføringsreform for vidaregåande skule skryter av at dei i 2017 innførte krav om å bruke lærlingar i alle offentlege anbod. Likevel har dei ikkje kome lenger enn å foreslå å lovfeste ein rett til «læreplass eller et likeverdig tilbud».

Eit likeverdig tilbod tyder opplæring på ein skule. Vi veit at eit tilpassa opplegg på ein skule aldri kan verte eit likeverdig tilbod – og verst av alt: Vi trur at også politikarane som har laga reforma, veit det. Årsaka til at vi søkte lærlingplass, var jo at vi kjende oss ferdige med å leike.

Eit underpunkt

Vi veit at i lønsforhandlingane som går føre seg for tida, kjem vi til å verte nemnde, men høgst som eit underpunkt. Løna vi kunne fått, er alltid berre ein fast prosentdel av ei tariffløn. Sjeldan eller aldri er lærlingar, eller rekruttering, som vi òg kunne kalle oss, eit eige punkt.

Når det vert snakka om dei tre nye, svære batterifabrikkane som skal byggast kringom i Noreg, vert det snakka om alle dei nye, flotte arbeidsplassane – minst 6000 til saman på dei tre fabrikkane. Det er over 2 prosent av alle arbeidsplassar vi har i industrien i dag, men det vert ikkje snakka om kor dei skal hente alle desse arbeidstakarane. Skal vi importere dei alle frå utlandet, eller er det tørrlagde, gamle oljearbeidarar som skal få stillingane – eller skal vi sleppe nye krefter til? Er det nokon der ute som tek kampen for oss?

Sjølvsagt er vi forbanna. Vi er forbanna fordi vi veit at hadde vi berre fått sjansen til å byrje i lærlingjobb, var sjansen stor for at vi ville fullført med eit fagbrev. Ifylgje statistikken får 86 prosent fagbrev innan fem år – om lag like mange som fullfører studiespesialisering på fem eller seks år, og som nokon gong fullfører ei høgare utdanning.

Krev plass i førarsetet

Mest ynskjer vi oss ein jobb. På plass nummer to ynskjer vi at nokon no set oss fyrst. At vi ikkje berre var eit underkapittel i ei utdanningsreform eller ei lønsforhandling, men fekk vår eiga overskrift. At Noreg slutta å snakke om arbeidsplassar som noko vi må ha flest mogleg av, uansett, og gjekk over til å snakke om kva arbeidsplassar vi treng for å ta vare på den arbeidskrafta vi har – og kan skape.

Då må vi lage eit læreplassystem som mellom anna tek innover seg at for mange små verksemder er det å ha ein heil tilsett for mykje. Kanskje kan eit enkelt tiltak som å gjere det lettare å dele på ein lærling hjelpe i enkelte næringar. I andre, som til dømes det tungt offentleg styrte helsevesenet, må kanskje det offentlege sjølv gå inn og sjå på bemanningssituasjonen: Sjølvsagt er det vanskeleg å administrere opplæring av ein lærling når brorparten av dei faste stillingane ved avdelinga er 21,3, 42,8 eller 7,9 prosent. Kanskje hjelper det lite å krevje at lærlingar skal vere ein del av eit offentleg anbod om ein i det same anbodet kan vekte pris opp til 100 prosent.

Kanskje må vi ta innover oss at rekruttering kostar, men at det å ikkje rekruttere kostar meir. Dei læreviljuge ungdommane vi har vore på ein snarvisitt hjå, kan vere blant dei beste vi har. Det bør vere deira tur å sitte i førarsetet no.

 Siri Helle er journalist og forfattar og fast skribent i Dag og Tid.

Skulle vi få lærekontrakt, var det ikkje nok å berre krysse av eit val på ein elektronisk søknad.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.

Krasukha-4 er juvelen i den elektromagnetiske krigføringa til russarane.

Kjelde: Vitaly V. Kuzmin / Wikimedia Commons

TeknologiFeature
Per Thorvaldsen

Elektromagnetisk krigføring

Militære styrkar brukar radio, radarar og infraraude detektorar for å koordinera operasjonar og finna fienden.

Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.

Når den medisinske utviklingen gjør at vi kan redde barn stadig tidligere, er utvidelse av abortloven helt feil vei å gå, skriver KrF-leder Olaug Bollestad.

Foto: Jan-Petter Dahl, TV 2 / TV 2 / NTB

Ordskifte
Olaug Bollestad

Blottet for etiske refleksjoner

Fjerner Arbeiderpartiet nemndene, fjerner de rettsvernet for det ufødte livet frem til svangerskapet er nesten halvgått.

Teikning: May Linn Clement

KunngjeringarKultur
Frank Tønnesen

Votten

Like ved der huset til Olav og Margit så vidt kan skimtast bak ein haug, heng ein blaut vott i toppen av ei brøytestikke. Ein liten gut står på tå og prøver å rekke opp.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis