JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

ReportasjeFeature

Snaps ved reisas slutt

Eg er komen til Mikkeli og skal forstå meg på ringselar, opera og krig og sånn.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
På ein steinholme ligg borga Olavinlinna, eller Sankt Olofsborg, kalla opp etter Olav den heilage. I borggarden fekk eg i juli 1983 oppleve min første opera, Tryllefløyta. Det var ei openberring, og opera har sidan vore ein pasjon.

På ein steinholme ligg borga Olavinlinna, eller Sankt Olofsborg, kalla opp etter Olav den heilage. I borggarden fekk eg i juli 1983 oppleve min første opera, Tryllefløyta. Det var ei openberring, og opera har sidan vore ein pasjon.

Foto: Hallgeir Opedal

På ein steinholme ligg borga Olavinlinna, eller Sankt Olofsborg, kalla opp etter Olav den heilage. I borggarden fekk eg i juli 1983 oppleve min første opera, Tryllefløyta. Det var ei openberring, og opera har sidan vore ein pasjon.

På ein steinholme ligg borga Olavinlinna, eller Sankt Olofsborg, kalla opp etter Olav den heilage. I borggarden fekk eg i juli 1983 oppleve min første opera, Tryllefløyta. Det var ei openberring, og opera har sidan vore ein pasjon.

Foto: Hallgeir Opedal

23456
20221014

Les også

Slik var det å vakne på golvet i dette vesle Mummi-huset av ei hytte på Mansikkaharju Holiday Camp ein onsdags morgon i juni 2022. Neste gong vel eg spahotellet.

Slik var det å vakne på golvet i dette vesle Mummi-huset av ei hytte på Mansikkaharju Holiday Camp ein onsdags morgon i juni 2022. Neste gong vel eg spahotellet.

Alle foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Norjalainen kryssar sitt spor

Les også

Jyväskylä er heimbyen til skihopparen Matti Nykänen og arkitekten Alvar Aalto. Kven som har sett tydlegast sport etter seg, er ikkje godt å seie. Her er uansett ein av 29 bygnader i byen teikna av Aalto.   Alle foto: Hallgeir Opedal

Jyväskylä er heimbyen til skihopparen Matti Nykänen og arkitekten Alvar Aalto. Kven som har sett tydlegast sport etter seg, er ikkje godt å seie. Her er uansett ein av 29 bygnader i byen teikna av Aalto. Alle foto: Hallgeir Opedal

Alle foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Sveve over Jyväskylä

Les også

Så var det i Pirkkala eg skulle sleppe opp for straum. Nokre gonger er ulukka betre enn forstanden. Paavo på butikken Sale ordnar opp.

Så var det i Pirkkala eg skulle sleppe opp for straum. Nokre gonger er ulukka betre enn forstanden. Paavo på butikken Sale ordnar opp.

Alle foto: Hallgeir Opedal

Feature

Straumlaus i Pirkkala

Les også

Eit av slaga under den finske borgarkrigen stod på kyrkjegarden Kalevankangas i Tampere. Fleire gravsteinar har merke etter kuler. Etter krigen oppretta dei kvite ein fangeleir her, og ein av fangane var den 15 år gamle Jussi Hietanen. Han laga monumentet som blei reist i 1941.

Eit av slaga under den finske borgarkrigen stod på kyrkjegarden Kalevankangas i Tampere. Fleire gravsteinar har merke etter kuler. Etter krigen oppretta dei kvite ein fangeleir her, og ein av fangane var den 15 år gamle Jussi Hietanen. Han laga monumentet som blei reist i 1941.

Foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Det egentliga Finland

Les også

Året 1952 var eit vendepunkt i Finlands historie. Krigserstatninga til Sovjetunionen var nedbetalt, dei olympiske sommarleikane blei arrangerte i Helsinki, og den 17 år gamle Armi Kuusela frå Norra Österbotten blei verdas første miss Universe.

Året 1952 var eit vendepunkt i Finlands historie. Krigserstatninga til Sovjetunionen var nedbetalt, dei olympiske sommarleikane blei arrangerte i Helsinki, og den 17 år gamle Armi Kuusela frå Norra Österbotten blei verdas første miss Universe.

Feature

Turku i toppfart

Les også

Målet for reisa er Leppävirta, men eg skal gjennom mykje finsk historie og melankoli før eg kjem fram.

Målet for reisa er Leppävirta, men eg skal gjennom mykje finsk historie og melankoli før eg kjem fram.

Illustrasjon: Nerliens Kjemisk-Tekniske Aktieselskap

Feature

Verdas lukkelegaste land

23456
20221014

Les også

Slik var det å vakne på golvet i dette vesle Mummi-huset av ei hytte på Mansikkaharju Holiday Camp ein onsdags morgon i juni 2022. Neste gong vel eg spahotellet.

Slik var det å vakne på golvet i dette vesle Mummi-huset av ei hytte på Mansikkaharju Holiday Camp ein onsdags morgon i juni 2022. Neste gong vel eg spahotellet.

Alle foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Norjalainen kryssar sitt spor

Les også

Jyväskylä er heimbyen til skihopparen Matti Nykänen og arkitekten Alvar Aalto. Kven som har sett tydlegast sport etter seg, er ikkje godt å seie. Her er uansett ein av 29 bygnader i byen teikna av Aalto.   Alle foto: Hallgeir Opedal

Jyväskylä er heimbyen til skihopparen Matti Nykänen og arkitekten Alvar Aalto. Kven som har sett tydlegast sport etter seg, er ikkje godt å seie. Her er uansett ein av 29 bygnader i byen teikna av Aalto. Alle foto: Hallgeir Opedal

Alle foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Sveve over Jyväskylä

Les også

Så var det i Pirkkala eg skulle sleppe opp for straum. Nokre gonger er ulukka betre enn forstanden. Paavo på butikken Sale ordnar opp.

Så var det i Pirkkala eg skulle sleppe opp for straum. Nokre gonger er ulukka betre enn forstanden. Paavo på butikken Sale ordnar opp.

Alle foto: Hallgeir Opedal

Feature

Straumlaus i Pirkkala

Les også

Eit av slaga under den finske borgarkrigen stod på kyrkjegarden Kalevankangas i Tampere. Fleire gravsteinar har merke etter kuler. Etter krigen oppretta dei kvite ein fangeleir her, og ein av fangane var den 15 år gamle Jussi Hietanen. Han laga monumentet som blei reist i 1941.

Eit av slaga under den finske borgarkrigen stod på kyrkjegarden Kalevankangas i Tampere. Fleire gravsteinar har merke etter kuler. Etter krigen oppretta dei kvite ein fangeleir her, og ein av fangane var den 15 år gamle Jussi Hietanen. Han laga monumentet som blei reist i 1941.

Foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Det egentliga Finland

Les også

Året 1952 var eit vendepunkt i Finlands historie. Krigserstatninga til Sovjetunionen var nedbetalt, dei olympiske sommarleikane blei arrangerte i Helsinki, og den 17 år gamle Armi Kuusela frå Norra Österbotten blei verdas første miss Universe.

Året 1952 var eit vendepunkt i Finlands historie. Krigserstatninga til Sovjetunionen var nedbetalt, dei olympiske sommarleikane blei arrangerte i Helsinki, og den 17 år gamle Armi Kuusela frå Norra Österbotten blei verdas første miss Universe.

Feature

Turku i toppfart

Les også

Målet for reisa er Leppävirta, men eg skal gjennom mykje finsk historie og melankoli før eg kjem fram.

Målet for reisa er Leppävirta, men eg skal gjennom mykje finsk historie og melankoli før eg kjem fram.

Illustrasjon: Nerliens Kjemisk-Tekniske Aktieselskap

Feature

Verdas lukkelegaste land

Frukosten på Scandic Mikkeli er identisk med frukosten på Scandic Atlas i Kuopio, som var identisk med frukosten i Jyväskylä, som igjen var identisk med frukosten i Turku. Eg har no budd på fire hotell i Scandic-kjeda, og det er ikkje heilt tilfeldig.

Det var i Jyväskylä resepsjonisten – ho som var frå Lahti og lærte meg det lengste ordet på finsk – lurte på om eg ikkje ville bli Scandic-friend, og eg tenkte: Kvifor ikkje?

Så no samlar eg bonuspoeng og har alt fått over fire tusen. Kva dei er verde, anar eg ikkje, sikkert ingenting. Like før avreisa til Finland løyste eg inn 58.320 poeng i SAS – eg var redd flyselskapet skulle gå konkurs mens eg var på reise – og for dei fekk eg to sengesett og eit solbrillepar. Ja, dei brillene eg brukar no.

Men tilbake til frukosten – alltid det same, det same kjøtpålegget, kycklingskivor og rökt skinka, dei same ostane, den same sennepssilda, dei same bagettane, rundstykka, rugbrødet og pirogen, og det same skvipet av såkalla appelsinjuice. Det er syntetisk saft, og ei fornærming mot all verdas sitrusfrukter.

Den einaste skilnaden er korleis dei skjer leverposteien. I Turku var han skoren i terningar, i Kuopio i skiver, og her er han ikkje oppskoren i det heile. Ein annan observasjon er av jentene som ryddar borda i frukostsalane. Dei har alle tatoveringar og piercinger, i øyra, sjølvsagt, men nokre har òg i nase, kinn eller lepper.

Dei fleste gutane har det same, og mange av dei er dristige når det gjeld hår. Jentene her verkar glade i å farge håret. I Kuopio såg resepsjonisten ut som om ho hadde rømt ut av eit japansk teikneserieblad, tungt sminka, tjukkmåla augebryn, og det grøne og oransje håret var samla i to fletter, men sidan ho lest som ingenting, lest eg òg som ingenting, og vi snakka saman som to heilt vanlege menneske.

Når eg går i gatene og ser ein ungfinne utan piercinger, tatoveringar eller snodig hår, må eg snu meg og sjå to gonger. Kan det verkeleg stemme? Og nokre gonger stemmer det. Det er no slike observasjonar ein journalist gjer seg, kroppskunst og leverpostei.

Vi er no komne til Mikkeli, eller Sankt Michel, som svenskfinnane seier. Byen med rundt 50.000 innbyggjarar er regionhovudstad i Södra Savolax, og heimbyen til songaren Arja Saijonmaa, men òg til syskenbornet hennar, Riitta Helgestad, den finske konsulen for Innlandet som har følgt meg under heile reisa via telefon og e-post. Her har ho ordna gratisbillettar og omvising på to museum, deriblant infanterimuseet. Eg skal møte på turistkontoret klokka ti, der eg vil bli tatt imot av Mikkelis turistsjef. I går kveld tok eg ein runde for å sjå kor kontoret ligg, eg vil ikkje kome for seint.

På telefon har Riitta snakka varmt om sitt kjære Mikkeli, og det er klart at ein har forventingar til ein by som er kalla opp etter erkeengelen Mikael. Den fremste av Guds heilage englar, eit slikt namn slenger ein ikkje ut i utide. Forventingane mine var høge.

Å seie at eg er skuffa, blir for sterkt, men lat meg seie det slik at dei oppskrudde førekjenslene ikkje heilt er innfridde. Sentrum blei i si tid teikna av Carl Ludvig Engel, arkitekten bak Senatsplassen i Helsinki og kyrkja i Leppävirta, og krinsar om eit torg med statue av Carl Gustaf Mannerheim. Mot nordaust er handlegata med forretningsgardar, og fasadane skjuler store kjøpesenter med atrium, rulletrapper, Clas Ohlson, Lindex, McDonald’s og Gina Tricot. No skal sovjetrussarane ta noko av skulda for dei sjarmlause betongbygningane. Under andre verdskrig hadde marskalk Carl Gustaf Mannerheim hovudkvarteret sitt her, og byen blei hardt råka av sovjetiske bombeåtak.

Ifølgje engelsk Wikipedia skal Mikkeli ligge på breidda av Finlands største innsjø, Saimaa. Heilt presist er ikkje det, det blir som å seie at Årdalstangen ligg ved Norskehavet. Saimaa har rett nok forgreiningar inn til Mikkeli, men sjølv det å kome ned til desse forgreiningane, var ikkje enkelt. Motorveg og jarnbanespor ligg som ein barriere mellom byen og vatnet.

I dag har eg bestemt meg for å gå. Sparkesykkelen har heilt klart gjort meg latare. Heime går eg over ti tusen skritt kvar dag, no viser skritteljaren i klokka tre–fire tusen. Eg er redd talet er endå lågare, for eg har mistanke om at ristinga frå sparkesykkelen slår inn på teljaren.

Når eg pakkar saman på rommet, blir eg usikker på kva klede eg skal ha på meg. Sett bort frå i Tampere, der det regna, har eg gått i kortbukser, men å kome slik kledd til eit infanterimuseum, passar seg ikkje. Kven som skal vise meg rundt, veit eg ikkje, men eg reknar med at det er ein pensjonert oberstløytnant eller liknande. Då eg var i militæret, erfarte eg at slike folk ofte henger seg opp i antrekk. Eg vil ikkje skape unødig uvilje og trekker på meg langbukser.

Nøyaktig klokka ti går eg inn dørene til turistkontoret på torget. Bak skranken sit to blide og pratne kvinner i like T-skjorter, og når dei skjønar at det er journalisten frå Noreg som er komen, reiser ho eine seg. Ho beklagar at ikkje Mikkelis turistsjef sjølv er til stades, men i morgon er det midtsommar, ho ventar gjester og måtte køyre til sommarstugan for å gjere klart.

Eg får overrekt eit kart over Mikkeli, der ho alt har ringa ut nummer fem, infanterimuseet, og nummer to, Muisti. Kva det siste er, skjønar eg ikkje heilt, men på begge stader ventar guidar som skal vise meg rundt. Det eg er mest oppteken av, er hovudkvarteret til Carl Gustaf Mannerheim.

– Ja, ja, det vil du få sjå, forsikrar ho.

Eg ser meg ikring. I eit metallstativ står fleire brosjyrar, og ein har bilete av ein sel.

– Kvifor har de brosjyrar med bilete av ein sel?!

– Det er frå Saimaa, seier ho.

– Hæ?

– Ja, det har vore selar der sidan siste istid, seier ho andre, men det er ikkje tid til å snakke om selar. Dei ventar meg på infanterimuseet.

Eg går, sola skin, og det er ein brennande hete, slik sett burde eg absolutt hatt kortbuksene. Det er langt, eg må auke tempoet, og på slutten småspring eg. Museet ligg i nokre raudbrune militærbrakker. Eg dreg opp den tunge døra, og det tek tid før auga venner seg til halvmørket. I billettluka sit ein ung mann og ei lita jente. Eg presenterer meg, Hallgeir Opedal, journalist, Norja, og jenta kjem straks rundt og fram, rekker ut handa, seier.

– Riikka. Det er eg som skal vise deg rundt.

– OK, seier eg, good, perfect.

Eg seier det så upåverka som eg kan. Ho er kledd i ei raud Adidas-treningsjakke med gule striper og elles ei kort dongeribukse med selar.

Riikka Sinokki framføre infanterimuseet i Mikkeli. Ein må aldri skode historikarar på kleda.

Riikka Sinokki framføre infanterimuseet i Mikkeli. Ein må aldri skode historikarar på kleda.

I det gamle Finland strekte det seg ei landtunge søraustover som rakk nesten ned til Russlands hovudstad St. Petersburg. Vest av denne ligg Finskebukta og mot aust den enorme Ladogasjøen. Dette langstrekte og grøderike eidet omgitt av vatn har fått namnet Det karelske neset. Tvers over, nokre mil nord for St. Petersburg, gjekk den gamle riksgrensa mellom Finland og Russland.

Om vi no spolar raskt gjennom historia, forbi den russiske revolusjonen og etableringa av Sovjetsamveldet, forbi flyttinga av hovudstaden til Moskva, forbi det at St. Petersburg blei Petrograd, seinare Leningrad, ja, heilt fram til september 1939. Då invaderte Adolf Hitler og Josef Stalin Polen frå kvar sin kant, og delte landet mellom seg. Ein ny storkrig var under oppsegling.

Det var i etterdønningane av dette Josef Stalin innleidde forhandlingar med dei finske styresmaktene om Det karelske neset. Han meinte finskegrensa låg faretrugande nær Leningrad, berre 32 kilometer, og kva side Finland ville lande på i ein eventuell krig, var han usikker på.

Stalin og utanriksminister Vjatsjeslav Molotov ville ha ei justering slik at grensa blei trekt fem–seks mil lenger nord. Som kompensasjon skulle Finland få delar av distrikta Repola og Porajärvi i Aust-Karelen, og rekna i kvadratkilometer gagna det finnane. Finland ville bli større. Forhandlingane var kompliserte, med ymse krav frå begge sider, og det låg mange alternativ på bordet. I byrjinga av november stranda dei. Dei blei ikkje einige og reiste kvar til sitt.

Tre veker seinare blei fire sovjetiske soldatar skotne og drepne i grensebyen Mainila heilt sør på Det karelske neset. Finsk artilleri fekk skulda. Denne fiendtlege handlinga gav Sovjetunionen eit påskot til å gå til angrep. No har rett nok russarane seinare innrømma at episoden var ei iscenesetting, men den innrømminga kom altfor seint til å endre historia.

Ti på sju torsdag morgon 30. november 1939 skaut russisk artilleri mot dei finske stillingane på Det karelske neset. Klokka halv ni rykte 460.000 mann frå Den raude armé inn over heile grensa frå sør til nord, støtta av 1500 stridsvogner. Halv elleve dura fly over Helsinki og sleppte ned flygeblad og bomber. Det som skulle bli heitande vinterkrigen, var i gang.

– Sovjetunionen trudde det ville bli ein easy match, for det finske forsvaret var talmessig underlegne og dårleg budd på krig, seier Riikka.

Eg har fretta ho ut litt, og det viser seg at ho har mastergrad i historie frå universitetet i Jyväskylä. Ho har stor kunnskap og fortel detaljert med ein dryg porsjon finsk ironi.

Til saman hadde Finland mobilisert 250.000 soldatar, noko over halvparten var stasjonert på Det karelske neset. Rundt 120.000 soldatar blei sette til å forsvare resten av den lange finsk-russiske grensa. Josef Stalin hadde rekna med at kamphandlingane ville vere over på få veker, og på papiret såg det overkomeleg ut. Den finske militærutrustinga kunne fått plass på eit A4-ark: 30 stridsvogner, 100 panservernkanonar, 100 kampfly av ymse kvalitet, drivstoff for ein månad, geværammunisjon for 60 dagar. Men dei lange russiske kolonnane med militærkøyretøy køyrde seg snart fast på dei smale finske vegane, og framrykkinga stansa opp. Det seiest òg at russiske soldatar som hadde vakse opp i opne sletteland, var skogredde.

Det finnane mangla i våpen og utstyr, kompenserte dei med stridsvilje. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, byrja dei å produsere brannbomber, såkalla molotovcocktailar. Produksjonen blei industrialisert, og på den statlege spritfabrikken i Rajamäki nord for Helsinki produserte dei i løpet av krigen ein halv million høgeksplosive cocktailar. (I parentes må eg få opplyse at eg i 2009 var på fabrikkanlegget i Rajamäki for å skrive ein artikkel om Koskenkorva, det finske nasjonalbrennevinet. Det blir tappa der. Parentes slutt.)

Det er skrive mange tusen bøker om den heroiske innsatsen til finnane under den fire månadar lange vinterkrigen, så lat oss berre kome til avtala som blei inngått i Moskva i mars 1940. Finland måtte gje frå seg store delar av Karelen, inkludert Det karelske neset med Vyborg, landets nest største by. Fleire hundre tusen karelarar mista heimen sin og blei evakuerte.

I 15 månadar var det fred. Så braut framhaldskrigen ut, denne gong med støtte frå Tyskland. Det begynte godt for finnane, dei erobra alt attende og meir til, men så snudde krigslukka, og det enda med nok eit audmjukande tap.

– Finland har tapt mange krigar?

– Vi snakkar ikkje om å vinne eller tape ein krig, seier Riikka lågt.

– Nei?

– Nei, det handlar om sjølvstendet vårt. Og det klarte vi å behalde. Sjølv om det kosta oss dyrt.

Til saman mista nær 140.000 finnar livet i krigshandlingar i det førre hundreåret, dei fleste var menn. Attende stod enker og farlause, og sjølv for dei som kom heim att, var det ikkje over. Mange var skadde, invalidiserte og traumatiserte. Det er ei tung bør Finland har bore på fram mot tusenårsskiftet.

Vi er komne gjennom heile utstillinga, men Riikka har meir å vise fram. Ho tek meg over plassen til ein annan bygning, og ei anna utstilling, men hovudet er fullt av årstal, tapstal, krigar, frontar, grenser, og det er for mykje informasjon.

– Kor er kontoret til Mannerheim?

– Det er ikkje her, seier Riikka, det er på museet som du skal til etterpå.

Carl Gustaf Mannerheim var glad i snaps, ein sokalla marskin ryyppy. Marskalkens snaps serverte han under middagane med offiserane. Glaset skulle vere så fullt at det rann over, og når marskalken lyfta glaset til skål, såg han fort kven som var ustø på handa. Ja, han var no utkropen, den gamle marskalken.

– Vi har ei flaske ståande her, seier Riikka.

– Ja?

– Museumsdirektøren serverer ein snaps til utvalde gjester.

– Ja?

– Eg trur dei sel ho på Alko.

Alko, ja. Det er jo midtsommar i morgon, og i går såg eg lange køar utanfor det statlege vinmonopolet. Sjølv skal Riikka heim til Pölja, som ligg rett nord for Kuopio. Midtsommar er til liks med jul den store festen i Finland. Men før eg slepper ho av garde, må eg spørje kvifor eit oppegåande og klokt menneske som historikaren Riikka Sinokki ikkje snakkar svensk.

My Swedish sucks, seier ho.

– Det er fordi eg sjeldan høyrer svensk, og her i aust er det fullstendig unødvendig å lære seg svensk. Alle snakkar finsk. Eg høyrer ikkje svensk, eg snakkar det ikkje, og det vesle eg har lært, har eg gløymt.

– Men du har lært svensk?

– Ja, og eg trur motstanden mot svensk kjem av at vi blir tvinga til å lære det. No startar dei tidleg, men då eg gjekk på skulen, byrja vi fyrst i 7. klasse. Og når ein blir tvinga til noko i den alderen, då er ein ikkje mykje mottakeleg.

– Nei.

– Og så ligg det vel igjen nokre fordommar frå gamalt av. Svenskar og finnar har eit kjærleik/hat-tilhøve til kvarandre. Dei trur dei er ett bättre folk.

Det siste seier ho på svensk.

– Men det er nok annleis i Helsinki og på vestkysten. Det er meir slik vi her i aust føler det.

Så kva gjer finnar på midtsommar? Dei drikk, fortel Riikka. Dei grillar, og så drikk dei meir. Så tek dei sauna og badar i innsjøane.

– Det er alltid mange som druknar. I vår familie har vi eit veddemål: Kor mange vil drukne i løpet av midtsommarhelga? Den som kjem nærmast, vinn premie. Eg trur slike veddemål er vanlege i alle familiar.

– Det er litt mørkt?

– Ja, men det er no litt moro òg.

Eg går tilbake til sentrum og stikk som snarast innom hotellet etter kortbuksa og sparkesykkelen. Sola brenn, føtene er slitne. Så trillar eg til neste museum, Muisti, som tyder minne. Det er eit museum om dei menneskelege kostnadene ved ein krig, korleis han pregar dei som var med, men òg generasjonane som kjem etter.

Det er eit moderne museum med skjermar der ein kan setje seg ned og høyre tidsvitne fortelje. I eit rom har dei gjenskapt korleis det var å sitje ventande i ein bunker på Det karelske neset under vinterkrigen. Eg blir sleppt inn, rommet er utforma som ei skyttargrav. Guiden gjev meg virtuelle briller.

– Hald hovudet lågt, seier han, om alt blir raudt, er du daud.

Han lukkar døra.

Eg kikkar forsiktig over murkanten, og på sletta nokre hundre meter nedanfor ser eg ein lang kolonne med russiske stridvogner nærme seg. Mellom dei myldrar det av soldatar. Det må vere fleire tusen. Over høyrer eg fly, og høgt der oppe i skyene ser eg ein formasjon gli over himmelen for så å forsvinne. Var det alt?

Så fell bombene. Det ristar i bakken, eg høyrer stein ramle, grus sildrar. Like bak knatrar det i mitraljøser. Eg ser over kanten. Stridsvognene fyrer av. Det er eit inferno av drønn og smell.

Kor lenge vara det? Ti minutt? Fem? Eg anar ikkje, men brått blir det stille, døra går opp. Hendene skjelv når eg leverer tilbake brillene.

Kitoos, seier eg, og tumlar meg tilbake til 2022.

Jo, eg får no sett kontoret til Carl Gustaf Mannerheim, og i suvenirkiosken kjøper eg ei godt brukt skulderveske frå framhaldskrigen.

Klokka er over fire, og eg sit i bussen som køyrer austover. Igjen sit eg heilt fremst, kva er det med desse finnane? Heime er seta framme alltid opptekne, men finnane verkar heilt uinteresserte i å sitje der. Dei om det. Eg er på veg mot Savonlinna, eller Nyslott, som svenskane seier.

I august 1323 underteikna Sverige og republikken Novgorod ei fredsavtale, ja, den tidlegare omtala freden i Nöteborg. På ein steinholme i sundet mellom to innsjøar byrja svenskane å bygge ei borg for å forsvare grensa. Borga fekk namnet Olavinlinna eller Sankt Olofsborg og er kalla opp etter Olav den heilage. Rundt borga vaks det fram ein by som svenskane kalla Nyslott, på finsk Savonlinna.

Savonlinna ligg i hjartet av Saimaa.

Det var der eg var den tredje og siste veka i Finland sommaren 1983. I sju lange dagar skulle eg bu saman med ein familie i sommarhuset deira. Mora trefte eg aldri. Faren dreiv innan kontorrekvisita, og kvar morgon reiste han på arbeid. Eg var åleine saman med to sommarklipte gutar. Dei var yngre enn eg og snakka knapt engelsk, men vi bada no, og om kvelden spela vi kort. Eg kjeda meg, eg lengta heim.

Ein ettermiddag kom faren oppglødd heim, hadde klart å skaffe billett, sa han, one ticket to Savonlinna Opera Festival, og den var til meg. Likte eg opera?

– Opera, ja, sa eg.

– Det er Tryllefløyta. Mozart!

– Wow!

Det einaste biletet eg har frå sommaren 1983 i Finland, er frå padleleiren. Bak i stripa genser står svensken Jan Albert, til høgre for han, med genser over skuldrene, den vakre Isabelle frå Belgia, og på kne til høgre for ho igjen Emanuelle frå Frankrike. Sjølv står eg lyslugga med armane i kors kledd i dongerijakke og dongeribukse.

Det einaste biletet eg har frå sommaren 1983 i Finland, er frå padleleiren. Bak i stripa genser står svensken Jan Albert, til høgre for han, med genser over skuldrene, den vakre Isabelle frå Belgia, og på kne til høgre for ho igjen Emanuelle frå Frankrike. Sjølv står eg lyslugga med armane i kors kledd i dongerijakke og dongeribukse.

Oppvisinga var i borga, og berre det å sjå ei slik monumental steinborg på ein holme midt i ingenting var så uventa. At ho på toppen var kalla opp etter ein nordmann, gjorde meg kry. Saman med fleire hundre operaelskarar frå heile verda gjekk eg over flytebrua og kom inn i borggarden.

Eg var 17 år og hadde aldri sett eller høyrt ein opera før, eg er frå Odda, men der sat eg. Det var ikkje alt eg skjøna, men då den glade fuglefangaren Papageno kom inn med fløyta si, var eg gripen. Og då Nattas dronning kom gåande ned steintrappa samtidig som torevêret braka laus, var eg himmelfallen. Kva dette livet hadde å by på?

Bussen durar langs motorvegen, og igjen er det skog, og meir skog, men etter nokre mil er det som om landskapet opnar seg. Sjåføren dreg bussen over ein åskam, og vi kan sjå milevis, men så er det ned att i tett granskog, sidan tynn bjørkeskog.

Det er eit landskap i endelaus reprise, og eg byrjar å skjøne kvifor finnane ikkje sit fremst. Dei har sett alt før.

Eg leitar fram telefonen og googlar saimaa og sel. Saimaa er tre gongar større enn Mjøsa, og til saman 13.000 øyer har skapt ein labyrint av vassvegar, innlandsfjordar og kanalar. Saimaa-selen er ein underart av ringsel og har levd isolert frå artsfrendane sine sidan landhevinga byrja for 9500 år sidan.

Evolusjonen har avla fram nokre særtrekk. For at dei skal kunne orientere seg i grumsete vatn, er auga blitt store, og for å finne fram har dei utvikla større hjerne. Ein vaksen sel et rundt eitt tonn med sik, krøkle, åbor og mort, og fram til 40-talet var det skotpremie på dei. I 1955 blei selen her freda, men så seint som i 1983 var det knapt 150 att.

Kvikksølv frå industrielle utslepp er ein trussel, klimaendringar og fiskereiskapar to andre. I delar av Saimaa er det innført restriksjonar på bruk av garn og fiskefeller. I dag skal det vere rundt 400 selar, og vinteren 2022 blei det fødd heile 92 ungar, noko som er rekordmange. Ja, det var kort oppsummert det eg fann på internett om finske ringselar om bord i bussen mellom Mikkeli og Savonlinna.

Det er ikkje noko Scandic-hotell i Savonlinna, så eg legg meg like godt inn på det fasjonable hotellet til den finske Sokos-kjeda, og det er ikkje heilt billeg. Om Scandic er ein Toyota Avensis, så er Sokos ein Audi. Eg får eit stort rom med fransk balkong mot hamna.

Det er ei slik sydlandsk stemning langs strandpromenaden, det verkar så kontinentalt. Cruisebåtane ligg tett, det er sett opp små palmetre, og sykkeltaxiane triller fram og attende. Frå restaurantane summar det frå glade menneske.

Eg set meg på restauranten Fyret, bestiller kalvelever, og på bordet står snart ei doggkald flaske med øl, den første sidan eg kom. No er eg ferdig på jobb. Eg et, og maten er framifrå, very good, seier eg til kelneren. Eg sjekkar Instagram. Sanna Marin har lagt ut ei nytt bilete. Ho er på framsida av vekebladet Anna, ikledd ein ferskenfarga kjole. Eg leitar opp intervjuet. Sanna er skorpion, står det, og skorpionar er nærare ein kynikar enn ein idealist. Å uttrykke kjensler er ofte vanskeleg, og det å lese andre menneske er Sanna Marin dårleg på.

– Eg håper at eg er blitt betre til å forstå andre sine tankar og korleis dei ser på verda. Ingen har rett åleine. Ting har alltid forskjellige dimensjonar.

Då Sanna Marin sat i parlamentet, var ho mot at Finland skulle bli medlem av Nato, og så seint som i byrjinga av året sa ho at medlemskap i nær framtid var usannsynleg.

– Russlands angrep på Ukraina endra alt. Då krigen starta, visste eg at Finland måtte søke om Nato-medlemskap.

Eg trykkar like og vinkar på kelneren.

– Har du marskin ryyppy?

– Kva?

Han er frå Estland og skjønar ikkje kva eg meiner, men han skal spørje inne. Nokre minutt seinare kjem sjefen hans ut, han er vel nyfiken på kven som vil ha marskalkens snaps, og har med eit lite glas og ei stor flaske. Han smiler godt når han fyller glaset til randa.

Eg lyfter glaset, det skvalpar ikkje over, eg tek ein sup.

Han smakar rått, potent, og han brenn ned halsen og opp i nasen. Eg blir varm og ør, og snart tek melankolien meg. Kvifor er eg så glad i Finland? Det byrja i Leppävirta og enda her i Savonlinna, men så er det ei veke imellom som eg enno ikkje har skrive noko om. Den veka var eg på ein internasjonal padleleir med 29 ungdommar frå heile Europa. Normalt ville eg vore tilbakehalden og avventande i møte med alle desse framande, men eg var så strutten etter den overveldande mottakinga på jordbærgarden, og ikkje minst møtet med Liisa, den finlema.

No møtte eg den vakre Isabelle frå Belgia med stråleglans i dei brune auga, og den minst like vakre krøllhåra Emanuelle frå Frankrike. Der var òg den milde og lågmælte Lone frå Danmark og den gåtefulle Laura frå Finland. Der var dei flørtande italienske gutane i fotballshorts, og den stotrande, høglydte og håse Oguzhan frå Tyrkia. Oggy, kalla vi han, sidan namnet hans var umogleg å uttale. Av same årsak blei eg kalla Gary. Og der var den muntre svensken Jan Albert, som hadde briller og eit arsenal av norskevitsar. I dag hugsar eg berre éin.

Vet du varför norrmäns tummar luktar så, spurde Jan Albert.

– Kvifor tomlane til nordmenn luktar? Nei, svara eg.

Han retta ryggen og trykte begge tomlane opp i armholene, gliste og sa på svorsk:

Det är vi som har oljan!

I ei veke padla vi på Saimaa, og i løpet av desse sju døgna smelta vi saman til ein slik flokk ein aldri vil forlate. Men det måtte vi, og siste kvelden var det avslutningsfest. Presidenten i Leppävirta Rotary Klubb heldt tale og snakka om samhald og internasjonal forståing og prisa oss alle. Han ville likevel trekke fram éin av deltakarane som meir enn nokon hadde gjort at padleleiren blei så vellukka.

Han sa namnet.

Eg skjøna ingenting. Meg? Hadde eg… Eg reiste meg og gjekk fortumla fram og tok imot premien:

Eit finsk bordflagg.

Då eg sette meg ned med Jan Albert, spurde eg: Kvifor meg? Og han sa:

Vem skulle det annars vara?

Det var eit sjokk.

Den kvelden kom eg opp på ei bølgje, som eg surfa på heim til Odda, og som eg året etter surfa på til California, der eg var utvekslingsstudent med Rotary.

Og som eg eigentleg har surfa på sidan.

Om ikkje alt, så starta mykje her i Finland.

Eg tømer glaset, tek på meg solbrillene.

Eg gler meg alt til frukosten.

Hallgeir Opedal

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Frukosten på Scandic Mikkeli er identisk med frukosten på Scandic Atlas i Kuopio, som var identisk med frukosten i Jyväskylä, som igjen var identisk med frukosten i Turku. Eg har no budd på fire hotell i Scandic-kjeda, og det er ikkje heilt tilfeldig.

Det var i Jyväskylä resepsjonisten – ho som var frå Lahti og lærte meg det lengste ordet på finsk – lurte på om eg ikkje ville bli Scandic-friend, og eg tenkte: Kvifor ikkje?

Så no samlar eg bonuspoeng og har alt fått over fire tusen. Kva dei er verde, anar eg ikkje, sikkert ingenting. Like før avreisa til Finland løyste eg inn 58.320 poeng i SAS – eg var redd flyselskapet skulle gå konkurs mens eg var på reise – og for dei fekk eg to sengesett og eit solbrillepar. Ja, dei brillene eg brukar no.

Men tilbake til frukosten – alltid det same, det same kjøtpålegget, kycklingskivor og rökt skinka, dei same ostane, den same sennepssilda, dei same bagettane, rundstykka, rugbrødet og pirogen, og det same skvipet av såkalla appelsinjuice. Det er syntetisk saft, og ei fornærming mot all verdas sitrusfrukter.

Den einaste skilnaden er korleis dei skjer leverposteien. I Turku var han skoren i terningar, i Kuopio i skiver, og her er han ikkje oppskoren i det heile. Ein annan observasjon er av jentene som ryddar borda i frukostsalane. Dei har alle tatoveringar og piercinger, i øyra, sjølvsagt, men nokre har òg i nase, kinn eller lepper.

Dei fleste gutane har det same, og mange av dei er dristige når det gjeld hår. Jentene her verkar glade i å farge håret. I Kuopio såg resepsjonisten ut som om ho hadde rømt ut av eit japansk teikneserieblad, tungt sminka, tjukkmåla augebryn, og det grøne og oransje håret var samla i to fletter, men sidan ho lest som ingenting, lest eg òg som ingenting, og vi snakka saman som to heilt vanlege menneske.

Når eg går i gatene og ser ein ungfinne utan piercinger, tatoveringar eller snodig hår, må eg snu meg og sjå to gonger. Kan det verkeleg stemme? Og nokre gonger stemmer det. Det er no slike observasjonar ein journalist gjer seg, kroppskunst og leverpostei.

Vi er no komne til Mikkeli, eller Sankt Michel, som svenskfinnane seier. Byen med rundt 50.000 innbyggjarar er regionhovudstad i Södra Savolax, og heimbyen til songaren Arja Saijonmaa, men òg til syskenbornet hennar, Riitta Helgestad, den finske konsulen for Innlandet som har følgt meg under heile reisa via telefon og e-post. Her har ho ordna gratisbillettar og omvising på to museum, deriblant infanterimuseet. Eg skal møte på turistkontoret klokka ti, der eg vil bli tatt imot av Mikkelis turistsjef. I går kveld tok eg ein runde for å sjå kor kontoret ligg, eg vil ikkje kome for seint.

På telefon har Riitta snakka varmt om sitt kjære Mikkeli, og det er klart at ein har forventingar til ein by som er kalla opp etter erkeengelen Mikael. Den fremste av Guds heilage englar, eit slikt namn slenger ein ikkje ut i utide. Forventingane mine var høge.

Å seie at eg er skuffa, blir for sterkt, men lat meg seie det slik at dei oppskrudde førekjenslene ikkje heilt er innfridde. Sentrum blei i si tid teikna av Carl Ludvig Engel, arkitekten bak Senatsplassen i Helsinki og kyrkja i Leppävirta, og krinsar om eit torg med statue av Carl Gustaf Mannerheim. Mot nordaust er handlegata med forretningsgardar, og fasadane skjuler store kjøpesenter med atrium, rulletrapper, Clas Ohlson, Lindex, McDonald’s og Gina Tricot. No skal sovjetrussarane ta noko av skulda for dei sjarmlause betongbygningane. Under andre verdskrig hadde marskalk Carl Gustaf Mannerheim hovudkvarteret sitt her, og byen blei hardt råka av sovjetiske bombeåtak.

Ifølgje engelsk Wikipedia skal Mikkeli ligge på breidda av Finlands største innsjø, Saimaa. Heilt presist er ikkje det, det blir som å seie at Årdalstangen ligg ved Norskehavet. Saimaa har rett nok forgreiningar inn til Mikkeli, men sjølv det å kome ned til desse forgreiningane, var ikkje enkelt. Motorveg og jarnbanespor ligg som ein barriere mellom byen og vatnet.

I dag har eg bestemt meg for å gå. Sparkesykkelen har heilt klart gjort meg latare. Heime går eg over ti tusen skritt kvar dag, no viser skritteljaren i klokka tre–fire tusen. Eg er redd talet er endå lågare, for eg har mistanke om at ristinga frå sparkesykkelen slår inn på teljaren.

Når eg pakkar saman på rommet, blir eg usikker på kva klede eg skal ha på meg. Sett bort frå i Tampere, der det regna, har eg gått i kortbukser, men å kome slik kledd til eit infanterimuseum, passar seg ikkje. Kven som skal vise meg rundt, veit eg ikkje, men eg reknar med at det er ein pensjonert oberstløytnant eller liknande. Då eg var i militæret, erfarte eg at slike folk ofte henger seg opp i antrekk. Eg vil ikkje skape unødig uvilje og trekker på meg langbukser.

Nøyaktig klokka ti går eg inn dørene til turistkontoret på torget. Bak skranken sit to blide og pratne kvinner i like T-skjorter, og når dei skjønar at det er journalisten frå Noreg som er komen, reiser ho eine seg. Ho beklagar at ikkje Mikkelis turistsjef sjølv er til stades, men i morgon er det midtsommar, ho ventar gjester og måtte køyre til sommarstugan for å gjere klart.

Eg får overrekt eit kart over Mikkeli, der ho alt har ringa ut nummer fem, infanterimuseet, og nummer to, Muisti. Kva det siste er, skjønar eg ikkje heilt, men på begge stader ventar guidar som skal vise meg rundt. Det eg er mest oppteken av, er hovudkvarteret til Carl Gustaf Mannerheim.

– Ja, ja, det vil du få sjå, forsikrar ho.

Eg ser meg ikring. I eit metallstativ står fleire brosjyrar, og ein har bilete av ein sel.

– Kvifor har de brosjyrar med bilete av ein sel?!

– Det er frå Saimaa, seier ho.

– Hæ?

– Ja, det har vore selar der sidan siste istid, seier ho andre, men det er ikkje tid til å snakke om selar. Dei ventar meg på infanterimuseet.

Eg går, sola skin, og det er ein brennande hete, slik sett burde eg absolutt hatt kortbuksene. Det er langt, eg må auke tempoet, og på slutten småspring eg. Museet ligg i nokre raudbrune militærbrakker. Eg dreg opp den tunge døra, og det tek tid før auga venner seg til halvmørket. I billettluka sit ein ung mann og ei lita jente. Eg presenterer meg, Hallgeir Opedal, journalist, Norja, og jenta kjem straks rundt og fram, rekker ut handa, seier.

– Riikka. Det er eg som skal vise deg rundt.

– OK, seier eg, good, perfect.

Eg seier det så upåverka som eg kan. Ho er kledd i ei raud Adidas-treningsjakke med gule striper og elles ei kort dongeribukse med selar.

Riikka Sinokki framføre infanterimuseet i Mikkeli. Ein må aldri skode historikarar på kleda.

Riikka Sinokki framføre infanterimuseet i Mikkeli. Ein må aldri skode historikarar på kleda.

I det gamle Finland strekte det seg ei landtunge søraustover som rakk nesten ned til Russlands hovudstad St. Petersburg. Vest av denne ligg Finskebukta og mot aust den enorme Ladogasjøen. Dette langstrekte og grøderike eidet omgitt av vatn har fått namnet Det karelske neset. Tvers over, nokre mil nord for St. Petersburg, gjekk den gamle riksgrensa mellom Finland og Russland.

Om vi no spolar raskt gjennom historia, forbi den russiske revolusjonen og etableringa av Sovjetsamveldet, forbi flyttinga av hovudstaden til Moskva, forbi det at St. Petersburg blei Petrograd, seinare Leningrad, ja, heilt fram til september 1939. Då invaderte Adolf Hitler og Josef Stalin Polen frå kvar sin kant, og delte landet mellom seg. Ein ny storkrig var under oppsegling.

Det var i etterdønningane av dette Josef Stalin innleidde forhandlingar med dei finske styresmaktene om Det karelske neset. Han meinte finskegrensa låg faretrugande nær Leningrad, berre 32 kilometer, og kva side Finland ville lande på i ein eventuell krig, var han usikker på.

Stalin og utanriksminister Vjatsjeslav Molotov ville ha ei justering slik at grensa blei trekt fem–seks mil lenger nord. Som kompensasjon skulle Finland få delar av distrikta Repola og Porajärvi i Aust-Karelen, og rekna i kvadratkilometer gagna det finnane. Finland ville bli større. Forhandlingane var kompliserte, med ymse krav frå begge sider, og det låg mange alternativ på bordet. I byrjinga av november stranda dei. Dei blei ikkje einige og reiste kvar til sitt.

Tre veker seinare blei fire sovjetiske soldatar skotne og drepne i grensebyen Mainila heilt sør på Det karelske neset. Finsk artilleri fekk skulda. Denne fiendtlege handlinga gav Sovjetunionen eit påskot til å gå til angrep. No har rett nok russarane seinare innrømma at episoden var ei iscenesetting, men den innrømminga kom altfor seint til å endre historia.

Ti på sju torsdag morgon 30. november 1939 skaut russisk artilleri mot dei finske stillingane på Det karelske neset. Klokka halv ni rykte 460.000 mann frå Den raude armé inn over heile grensa frå sør til nord, støtta av 1500 stridsvogner. Halv elleve dura fly over Helsinki og sleppte ned flygeblad og bomber. Det som skulle bli heitande vinterkrigen, var i gang.

– Sovjetunionen trudde det ville bli ein easy match, for det finske forsvaret var talmessig underlegne og dårleg budd på krig, seier Riikka.

Eg har fretta ho ut litt, og det viser seg at ho har mastergrad i historie frå universitetet i Jyväskylä. Ho har stor kunnskap og fortel detaljert med ein dryg porsjon finsk ironi.

Til saman hadde Finland mobilisert 250.000 soldatar, noko over halvparten var stasjonert på Det karelske neset. Rundt 120.000 soldatar blei sette til å forsvare resten av den lange finsk-russiske grensa. Josef Stalin hadde rekna med at kamphandlingane ville vere over på få veker, og på papiret såg det overkomeleg ut. Den finske militærutrustinga kunne fått plass på eit A4-ark: 30 stridsvogner, 100 panservernkanonar, 100 kampfly av ymse kvalitet, drivstoff for ein månad, geværammunisjon for 60 dagar. Men dei lange russiske kolonnane med militærkøyretøy køyrde seg snart fast på dei smale finske vegane, og framrykkinga stansa opp. Det seiest òg at russiske soldatar som hadde vakse opp i opne sletteland, var skogredde.

Det finnane mangla i våpen og utstyr, kompenserte dei med stridsvilje. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, byrja dei å produsere brannbomber, såkalla molotovcocktailar. Produksjonen blei industrialisert, og på den statlege spritfabrikken i Rajamäki nord for Helsinki produserte dei i løpet av krigen ein halv million høgeksplosive cocktailar. (I parentes må eg få opplyse at eg i 2009 var på fabrikkanlegget i Rajamäki for å skrive ein artikkel om Koskenkorva, det finske nasjonalbrennevinet. Det blir tappa der. Parentes slutt.)

Det er skrive mange tusen bøker om den heroiske innsatsen til finnane under den fire månadar lange vinterkrigen, så lat oss berre kome til avtala som blei inngått i Moskva i mars 1940. Finland måtte gje frå seg store delar av Karelen, inkludert Det karelske neset med Vyborg, landets nest største by. Fleire hundre tusen karelarar mista heimen sin og blei evakuerte.

I 15 månadar var det fred. Så braut framhaldskrigen ut, denne gong med støtte frå Tyskland. Det begynte godt for finnane, dei erobra alt attende og meir til, men så snudde krigslukka, og det enda med nok eit audmjukande tap.

– Finland har tapt mange krigar?

– Vi snakkar ikkje om å vinne eller tape ein krig, seier Riikka lågt.

– Nei?

– Nei, det handlar om sjølvstendet vårt. Og det klarte vi å behalde. Sjølv om det kosta oss dyrt.

Til saman mista nær 140.000 finnar livet i krigshandlingar i det førre hundreåret, dei fleste var menn. Attende stod enker og farlause, og sjølv for dei som kom heim att, var det ikkje over. Mange var skadde, invalidiserte og traumatiserte. Det er ei tung bør Finland har bore på fram mot tusenårsskiftet.

Vi er komne gjennom heile utstillinga, men Riikka har meir å vise fram. Ho tek meg over plassen til ein annan bygning, og ei anna utstilling, men hovudet er fullt av årstal, tapstal, krigar, frontar, grenser, og det er for mykje informasjon.

– Kor er kontoret til Mannerheim?

– Det er ikkje her, seier Riikka, det er på museet som du skal til etterpå.

Carl Gustaf Mannerheim var glad i snaps, ein sokalla marskin ryyppy. Marskalkens snaps serverte han under middagane med offiserane. Glaset skulle vere så fullt at det rann over, og når marskalken lyfta glaset til skål, såg han fort kven som var ustø på handa. Ja, han var no utkropen, den gamle marskalken.

– Vi har ei flaske ståande her, seier Riikka.

– Ja?

– Museumsdirektøren serverer ein snaps til utvalde gjester.

– Ja?

– Eg trur dei sel ho på Alko.

Alko, ja. Det er jo midtsommar i morgon, og i går såg eg lange køar utanfor det statlege vinmonopolet. Sjølv skal Riikka heim til Pölja, som ligg rett nord for Kuopio. Midtsommar er til liks med jul den store festen i Finland. Men før eg slepper ho av garde, må eg spørje kvifor eit oppegåande og klokt menneske som historikaren Riikka Sinokki ikkje snakkar svensk.

My Swedish sucks, seier ho.

– Det er fordi eg sjeldan høyrer svensk, og her i aust er det fullstendig unødvendig å lære seg svensk. Alle snakkar finsk. Eg høyrer ikkje svensk, eg snakkar det ikkje, og det vesle eg har lært, har eg gløymt.

– Men du har lært svensk?

– Ja, og eg trur motstanden mot svensk kjem av at vi blir tvinga til å lære det. No startar dei tidleg, men då eg gjekk på skulen, byrja vi fyrst i 7. klasse. Og når ein blir tvinga til noko i den alderen, då er ein ikkje mykje mottakeleg.

– Nei.

– Og så ligg det vel igjen nokre fordommar frå gamalt av. Svenskar og finnar har eit kjærleik/hat-tilhøve til kvarandre. Dei trur dei er ett bättre folk.

Det siste seier ho på svensk.

– Men det er nok annleis i Helsinki og på vestkysten. Det er meir slik vi her i aust føler det.

Så kva gjer finnar på midtsommar? Dei drikk, fortel Riikka. Dei grillar, og så drikk dei meir. Så tek dei sauna og badar i innsjøane.

– Det er alltid mange som druknar. I vår familie har vi eit veddemål: Kor mange vil drukne i løpet av midtsommarhelga? Den som kjem nærmast, vinn premie. Eg trur slike veddemål er vanlege i alle familiar.

– Det er litt mørkt?

– Ja, men det er no litt moro òg.

Eg går tilbake til sentrum og stikk som snarast innom hotellet etter kortbuksa og sparkesykkelen. Sola brenn, føtene er slitne. Så trillar eg til neste museum, Muisti, som tyder minne. Det er eit museum om dei menneskelege kostnadene ved ein krig, korleis han pregar dei som var med, men òg generasjonane som kjem etter.

Det er eit moderne museum med skjermar der ein kan setje seg ned og høyre tidsvitne fortelje. I eit rom har dei gjenskapt korleis det var å sitje ventande i ein bunker på Det karelske neset under vinterkrigen. Eg blir sleppt inn, rommet er utforma som ei skyttargrav. Guiden gjev meg virtuelle briller.

– Hald hovudet lågt, seier han, om alt blir raudt, er du daud.

Han lukkar døra.

Eg kikkar forsiktig over murkanten, og på sletta nokre hundre meter nedanfor ser eg ein lang kolonne med russiske stridvogner nærme seg. Mellom dei myldrar det av soldatar. Det må vere fleire tusen. Over høyrer eg fly, og høgt der oppe i skyene ser eg ein formasjon gli over himmelen for så å forsvinne. Var det alt?

Så fell bombene. Det ristar i bakken, eg høyrer stein ramle, grus sildrar. Like bak knatrar det i mitraljøser. Eg ser over kanten. Stridsvognene fyrer av. Det er eit inferno av drønn og smell.

Kor lenge vara det? Ti minutt? Fem? Eg anar ikkje, men brått blir det stille, døra går opp. Hendene skjelv når eg leverer tilbake brillene.

Kitoos, seier eg, og tumlar meg tilbake til 2022.

Jo, eg får no sett kontoret til Carl Gustaf Mannerheim, og i suvenirkiosken kjøper eg ei godt brukt skulderveske frå framhaldskrigen.

Klokka er over fire, og eg sit i bussen som køyrer austover. Igjen sit eg heilt fremst, kva er det med desse finnane? Heime er seta framme alltid opptekne, men finnane verkar heilt uinteresserte i å sitje der. Dei om det. Eg er på veg mot Savonlinna, eller Nyslott, som svenskane seier.

I august 1323 underteikna Sverige og republikken Novgorod ei fredsavtale, ja, den tidlegare omtala freden i Nöteborg. På ein steinholme i sundet mellom to innsjøar byrja svenskane å bygge ei borg for å forsvare grensa. Borga fekk namnet Olavinlinna eller Sankt Olofsborg og er kalla opp etter Olav den heilage. Rundt borga vaks det fram ein by som svenskane kalla Nyslott, på finsk Savonlinna.

Savonlinna ligg i hjartet av Saimaa.

Det var der eg var den tredje og siste veka i Finland sommaren 1983. I sju lange dagar skulle eg bu saman med ein familie i sommarhuset deira. Mora trefte eg aldri. Faren dreiv innan kontorrekvisita, og kvar morgon reiste han på arbeid. Eg var åleine saman med to sommarklipte gutar. Dei var yngre enn eg og snakka knapt engelsk, men vi bada no, og om kvelden spela vi kort. Eg kjeda meg, eg lengta heim.

Ein ettermiddag kom faren oppglødd heim, hadde klart å skaffe billett, sa han, one ticket to Savonlinna Opera Festival, og den var til meg. Likte eg opera?

– Opera, ja, sa eg.

– Det er Tryllefløyta. Mozart!

– Wow!

Det einaste biletet eg har frå sommaren 1983 i Finland, er frå padleleiren. Bak i stripa genser står svensken Jan Albert, til høgre for han, med genser over skuldrene, den vakre Isabelle frå Belgia, og på kne til høgre for ho igjen Emanuelle frå Frankrike. Sjølv står eg lyslugga med armane i kors kledd i dongerijakke og dongeribukse.

Det einaste biletet eg har frå sommaren 1983 i Finland, er frå padleleiren. Bak i stripa genser står svensken Jan Albert, til høgre for han, med genser over skuldrene, den vakre Isabelle frå Belgia, og på kne til høgre for ho igjen Emanuelle frå Frankrike. Sjølv står eg lyslugga med armane i kors kledd i dongerijakke og dongeribukse.

Oppvisinga var i borga, og berre det å sjå ei slik monumental steinborg på ein holme midt i ingenting var så uventa. At ho på toppen var kalla opp etter ein nordmann, gjorde meg kry. Saman med fleire hundre operaelskarar frå heile verda gjekk eg over flytebrua og kom inn i borggarden.

Eg var 17 år og hadde aldri sett eller høyrt ein opera før, eg er frå Odda, men der sat eg. Det var ikkje alt eg skjøna, men då den glade fuglefangaren Papageno kom inn med fløyta si, var eg gripen. Og då Nattas dronning kom gåande ned steintrappa samtidig som torevêret braka laus, var eg himmelfallen. Kva dette livet hadde å by på?

Bussen durar langs motorvegen, og igjen er det skog, og meir skog, men etter nokre mil er det som om landskapet opnar seg. Sjåføren dreg bussen over ein åskam, og vi kan sjå milevis, men så er det ned att i tett granskog, sidan tynn bjørkeskog.

Det er eit landskap i endelaus reprise, og eg byrjar å skjøne kvifor finnane ikkje sit fremst. Dei har sett alt før.

Eg leitar fram telefonen og googlar saimaa og sel. Saimaa er tre gongar større enn Mjøsa, og til saman 13.000 øyer har skapt ein labyrint av vassvegar, innlandsfjordar og kanalar. Saimaa-selen er ein underart av ringsel og har levd isolert frå artsfrendane sine sidan landhevinga byrja for 9500 år sidan.

Evolusjonen har avla fram nokre særtrekk. For at dei skal kunne orientere seg i grumsete vatn, er auga blitt store, og for å finne fram har dei utvikla større hjerne. Ein vaksen sel et rundt eitt tonn med sik, krøkle, åbor og mort, og fram til 40-talet var det skotpremie på dei. I 1955 blei selen her freda, men så seint som i 1983 var det knapt 150 att.

Kvikksølv frå industrielle utslepp er ein trussel, klimaendringar og fiskereiskapar to andre. I delar av Saimaa er det innført restriksjonar på bruk av garn og fiskefeller. I dag skal det vere rundt 400 selar, og vinteren 2022 blei det fødd heile 92 ungar, noko som er rekordmange. Ja, det var kort oppsummert det eg fann på internett om finske ringselar om bord i bussen mellom Mikkeli og Savonlinna.

Det er ikkje noko Scandic-hotell i Savonlinna, så eg legg meg like godt inn på det fasjonable hotellet til den finske Sokos-kjeda, og det er ikkje heilt billeg. Om Scandic er ein Toyota Avensis, så er Sokos ein Audi. Eg får eit stort rom med fransk balkong mot hamna.

Det er ei slik sydlandsk stemning langs strandpromenaden, det verkar så kontinentalt. Cruisebåtane ligg tett, det er sett opp små palmetre, og sykkeltaxiane triller fram og attende. Frå restaurantane summar det frå glade menneske.

Eg set meg på restauranten Fyret, bestiller kalvelever, og på bordet står snart ei doggkald flaske med øl, den første sidan eg kom. No er eg ferdig på jobb. Eg et, og maten er framifrå, very good, seier eg til kelneren. Eg sjekkar Instagram. Sanna Marin har lagt ut ei nytt bilete. Ho er på framsida av vekebladet Anna, ikledd ein ferskenfarga kjole. Eg leitar opp intervjuet. Sanna er skorpion, står det, og skorpionar er nærare ein kynikar enn ein idealist. Å uttrykke kjensler er ofte vanskeleg, og det å lese andre menneske er Sanna Marin dårleg på.

– Eg håper at eg er blitt betre til å forstå andre sine tankar og korleis dei ser på verda. Ingen har rett åleine. Ting har alltid forskjellige dimensjonar.

Då Sanna Marin sat i parlamentet, var ho mot at Finland skulle bli medlem av Nato, og så seint som i byrjinga av året sa ho at medlemskap i nær framtid var usannsynleg.

– Russlands angrep på Ukraina endra alt. Då krigen starta, visste eg at Finland måtte søke om Nato-medlemskap.

Eg trykkar like og vinkar på kelneren.

– Har du marskin ryyppy?

– Kva?

Han er frå Estland og skjønar ikkje kva eg meiner, men han skal spørje inne. Nokre minutt seinare kjem sjefen hans ut, han er vel nyfiken på kven som vil ha marskalkens snaps, og har med eit lite glas og ei stor flaske. Han smiler godt når han fyller glaset til randa.

Eg lyfter glaset, det skvalpar ikkje over, eg tek ein sup.

Han smakar rått, potent, og han brenn ned halsen og opp i nasen. Eg blir varm og ør, og snart tek melankolien meg. Kvifor er eg så glad i Finland? Det byrja i Leppävirta og enda her i Savonlinna, men så er det ei veke imellom som eg enno ikkje har skrive noko om. Den veka var eg på ein internasjonal padleleir med 29 ungdommar frå heile Europa. Normalt ville eg vore tilbakehalden og avventande i møte med alle desse framande, men eg var så strutten etter den overveldande mottakinga på jordbærgarden, og ikkje minst møtet med Liisa, den finlema.

No møtte eg den vakre Isabelle frå Belgia med stråleglans i dei brune auga, og den minst like vakre krøllhåra Emanuelle frå Frankrike. Der var òg den milde og lågmælte Lone frå Danmark og den gåtefulle Laura frå Finland. Der var dei flørtande italienske gutane i fotballshorts, og den stotrande, høglydte og håse Oguzhan frå Tyrkia. Oggy, kalla vi han, sidan namnet hans var umogleg å uttale. Av same årsak blei eg kalla Gary. Og der var den muntre svensken Jan Albert, som hadde briller og eit arsenal av norskevitsar. I dag hugsar eg berre éin.

Vet du varför norrmäns tummar luktar så, spurde Jan Albert.

– Kvifor tomlane til nordmenn luktar? Nei, svara eg.

Han retta ryggen og trykte begge tomlane opp i armholene, gliste og sa på svorsk:

Det är vi som har oljan!

I ei veke padla vi på Saimaa, og i løpet av desse sju døgna smelta vi saman til ein slik flokk ein aldri vil forlate. Men det måtte vi, og siste kvelden var det avslutningsfest. Presidenten i Leppävirta Rotary Klubb heldt tale og snakka om samhald og internasjonal forståing og prisa oss alle. Han ville likevel trekke fram éin av deltakarane som meir enn nokon hadde gjort at padleleiren blei så vellukka.

Han sa namnet.

Eg skjøna ingenting. Meg? Hadde eg… Eg reiste meg og gjekk fortumla fram og tok imot premien:

Eit finsk bordflagg.

Då eg sette meg ned med Jan Albert, spurde eg: Kvifor meg? Og han sa:

Vem skulle det annars vara?

Det var eit sjokk.

Den kvelden kom eg opp på ei bølgje, som eg surfa på heim til Odda, og som eg året etter surfa på til California, der eg var utvekslingsstudent med Rotary.

Og som eg eigentleg har surfa på sidan.

Om ikkje alt, så starta mykje her i Finland.

Eg tømer glaset, tek på meg solbrillene.

Eg gler meg alt til frukosten.

Hallgeir Opedal

Då Nattas dronning kom gåande ned steintrappa
samtidig som tore­vêret braka laus, var eg himmel­fallen. Kva dette livet hadde å by på?

Klokka halv ni rykte 460.000 mann frå Den raude armé inn over heile grensa frå sør til nord, støtta av 1500 stridsvogner.

Fleire artiklar

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Anatolij Potij er ein eksperimenterande amatørgartnar. Takk vere han er det no mogleg for ukrainarar å dyrke bananar i eigen heim.

Foto: rubryka.com

KrigSamfunn

Bananane som overlevde

I krig og okkupasjon kan både folk og vekstar vise seg uventa motstandsdyktige.

Andrej Kurkov
Selv med økende immunitet i befolkningen, viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn, skriver Gunhild Alvik Nyborg.

Selv med økende immunitet i befolkningen, viser tilgjengelige, men altfor sparsomme data at sars-cov-2-viruset fortsetter å belaste vårt samfunn, skriver Gunhild Alvik Nyborg.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Ordskifte
Gunhild AlvikNyborg

Svar til Preben Aavitsland

Å gjennomgående underkjenne seriøse, konsistente forskningsresultater er vitenskapsfornektelse.

Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.

Den andre boka i septologien til Asta Olivia Nordenhof er no komen på norsk.

Foto: Albert Madsen

LitteraturKultur
Jan H. Landro

Kapital, kjærleik og Scandinavian Star

Asta Olivia Nordenhof held på med ein dyster romanserie om dødsbrannen på «Scandinavian Star». Ho vil likevel ikkje gi opp vona om at dagens verdsorden kan endrast til noko betre.

Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.

Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.

Foto: Thomas Lohnes / NTB

IntervjuSamfunn
Ida Lødemel Tvedt

Paven midt imot

Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.

Foto: Paul Kleiven / NTB

Kommentar

Villrein i eit villnis

Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.

Eva Aalberg Undheim

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis