I Roma
Hadrians gravmæle i Roma.
Foto: Alessandra Tarantino / AP / NTB
Hadrians gravmæle i Roma.
Foto: Alessandra Tarantino / AP / NTB
Eg var i Roma for å jobbe – eg skulle skrive ferdig eit essay og vekselvis jobbe med eit romanmanus. Dette var nokre månader før pandemien, men det kjendest som om det var i førre hundreår. Eg budde på eit hotell eit stykke frå Engleborga, eller Hadrians gravmæle, som ho også blir kalla. Eg budde heller ikkje så langt frå Tiberen. Idet eg gjekk ut for å ta mælet i augesyn, også for å finne ut kor eg budde, tok det til å regne, og eg hadde gløymt paraplyen, og eg gjekk ut i eit slags eige tilsidesett sentrum, om eg kan seie det slik: Roma er full av små plassar, med restaurantar, barar og kafear, og alltid gammal marmor og brusteinar, og ein infernalsk støy frå trafikken, og allstads platantre, og eit evig mas av sirener utan at eg veit om det er politi, sjukebil eller brannbil, for ikkje å gløyme ei og anna nonne, fleire munkar, prestar og mange Asia-amerikanske turistar.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.