?Saman med Nick Cave i sorga
GRIEGHALLEN, BERGEN: I tre timar samtala Nick Cave med fullsett sal og scene. Etter tapet av sonen vil han møta andre som treng trøyst.
Nick Cave ved pianoet i Grieghallen i Bergen torsdag 29. august, utan musikarar, men ikkje åleine. Skikken med folk som sit kring han på scenen, byrja på dei fyrste konsertane etter at son hans døydde.
Foto: Håvard Rem
Nick Cave ved pianoet i Grieghallen i Bergen torsdag 29. august, utan musikarar, men ikkje åleine. Skikken med folk som sit kring han på scenen, byrja på dei fyrste konsertane etter at son hans døydde.
Foto: Håvard Rem
Lytt til artikkelen:
Sist Nick Cave stod på ein scene i Bergen, på Festningen i fjor, var det andsynes 8000 menneske. Torsdag i førre veke kom 1500. Same i Oslo: Frå eit utselt Spektrum i 2017 til drygt 1000 sete i Konserthuset i mai. Har det vore det året det var så bratt for 61-åringen? Tvert om. Kjem det av at han no ikkje byr på «konsert», men «samtale»? Nei, Cave sjølv ynskjer små lokale.
Kvifor? Litt om stoda i bransjen: Platebransjen heiter det ikkje lenger; fysisk sal har lite å seia. Konsertbransjen er ei meir presis nemning; hyra er hovudinntekt, frå offentlege konsertar og lukka, stundom endå betre lønte event.
Regelen er at når artistar som ein gong var små, slik dei alle har vore, vert store og får god råd, då spelar dei ikkje lenger åleine i små salar, men på stadion, med omsetnad stor nok til å fylla scenen med musikarar.
Berre om du er så heldig å ha ein gamal yndlingsartist som aldri fekk noko gjennombrot, kan du framleis høyre vedkomande på små stader. Dei som vart store, får du aldri meir høyra i det opphavlege formatet: åleine i ein liten sal.
Nostalgi? Nei. Det var i det vesle formatet artisten vart kjend og gjerne høyrer kunstnarleg heime. Men kvifor spela på ein klubb når ein kan selja ut Spektrum eller Wembley? Kvifor ofra familielivet for jamn turnering når ein kan tena årsløna på ei handfull konsertar?
Og kva med unnataka? Kvifor går somme motstraums frå store til små salar? Då eg for tjue år sidan drog til Horsens i Danmark for å høyra Bob Dylan i ein liten kinosal, var det visst fyrste gong sidan gjennombrotsåret 1965 at han spela for færre enn 500 sete.
For to år sidan gjorde Dylan det Cave gjer no: I staden for éin kveld i Spektrum spela han tre kveldar i Konserthuset. Det kunstnarlege utbyttet auka omvendt proporsjonalt med omsetnaden. Men å stå heilt åleine på scenen, solo, som i dei fyrste åra? Det gjer nok aldri Dylan.
Men Cave gjer det.
Etter å ha nådd nye høgder som stadionartist legg han ut på ein soloturné. Etter å ha selt ut 20.000 sete i O2 Arena i London, vel han å opptre for 1500 i Grieghallen – der etterspurnaden var så stor at alle måtte identifisera seg i døra for å luka ut falske billettar.
Kvifor? Ikkje berre av di slike som eg har sakna å høyra han i eit lite format. Han har sakna det sjølv. Når Cave kler av konseptet endå meir, og ikkje berre går ned i format, men kjem åleine òg, kjem det av både kunstnarlege og menneskelege omsyn.
Åleine på scenen er han forresten ikkje. Når han står og svarar på spørsmål, eller sit ved pianoet og syng, er han kringsett av menneske som vil støtta han i sorga. Slik har det vore sidan dei fyrste konsertane etter at den femten år gamle sonen hans Arthur døydde i ei ulukke for fire år sidan.
– Då han døydde, var det planlagt ein turné. Eg skulle kan henda ha avlyst, men for å overleva drog eg. Under konsertane byrja folk å koma opp på scenen. Eg tenkte: Kjem dei for å skada meg? Men eg kjende inga frykt. Dei var venlege. Dei ville dela sorga med meg, og sat roleg kring pianoet.
Han held fram:
– Desse konsertane skjer i forlenging av dette. Me skal snakka om sorg. Tapsopplevingar er vanleg. Sorg er kvardagsleg.
For eit år sidan skipa han nettforumet Red Hand Files der «du kan spørja meg om kva som helst. Som på samtalekveldane vert det ingen ordstyrar. Det vert mellom deg og meg. Lat oss sjå kva som skjer.»
Mange i salen har registrert seg på nettstaden. Cave oppmodar folk i Grieghallen om ikkje å filma. Personlege spørsmål skal ikkje hamna på YouTube.
– Det har kome 13.000 spørsmål på nettstaden, fortel han og legg til: Diverre har eg svara på berre 56 av dei.
Gråt blandar seg med lått. Etter å ha fortalt om den gongen skodespelaren Russell Crowe ringde han for å få han til å skriva manus til Gladiator 2, er det tid for inderlege «Into My Arms», som han introduserer slik:
– Denne er til Russell Crowe.
Om lag ti vakter står kring i salen. I venstre hand har dei ein trådlaus mikrofon, i høgre ei raud lykt. Gjev du teikn, kan du få ein mikrofon, samstundes som vakta tenner den raude lykta for å syna Cave at her sit einkvan med eit spørsmål. Når fleire lykter er tende samstundes, peikar Cave på ei av dei.
Eg har eit spørsmål som eg for to år sidan freista å stilla til high school-lærarane hans då eg var i Australia og vitja Melbourne-forstaden Marumbeene, der han budde i tenåra: Om han som ung vart eksponert for dei mørke balladane til Henry Lawson, Australias tragiske nasjonalskald, son av ein sjømann frå Arendal i Noreg, og om Lawson-balladane har hatt innverknad på dei mørke balladane han sjølv har skrive. Det var for seint å stilla lærarane hans frå kring 1970 spørsmål, og eg er for seint ute i Grieghallen òg. Næraste vakt har mange som har teikna seg.
Nokre rader framfor oss sit ei kvinne som ikkje gjev seg. Ho er kring tjue år. I ein halvtime har ho halde handa i vêret. Til slutt vert turen hennar.
– Eg er her med veslesyster mi. Far gjorde oss kjende med songane dine. For to veker sidan døydde han. Me visste ikkje om me kunne gå hit i kveld, men me gjorde det. Har du noko å seia oss?
Det rolege, lange svaret gjev trøyst.
– Godta vonløysa no. Men fest blikket på den fyrste prikken av von som syner seg. For bak deg står eit stort mørker.
– Kan du spela «Fifteen Feet of Pure White Snow» for oss, spør ho så.
Cave har ikkje framført songen live på sytten år, og aldri åleine, sett bort frå i Brighton i juni, og har ikkje teksten for handa. Fleire førespurnader om songar har han alt avvist av di han ikkje har teksten, men no gjev han melding til ein bak scenen om å finna denne teksten, og snart kjem hjelparen til pianoet med kvite ark.
Det vert spurt om tru, om songskriving, om politikk. Ein mann kjem med to spørsmål:
– Kan du spela «The Mercy Seat» (Nådestolen)? Og kva tankar gjer du deg om at Roger Waters (eks-Pink Floyd) offentleg kravde at du avlyste to konsertar i Tel Aviv?
– Tankane mine er styrkte: Eg har rett. Boikott Israel-rørsla tek feil. Om du vil læra meir om antisemittisme, skal du spela i Israel og sjå kva som hender med deg. Det er ikkje til å tru. Om nokon sit her og trur at boikottrørsla ikkje dreg med seg ein heil del jødehat, tek dei feil. Etter å ha spela der møtte me ikkje kritikk av Israel, men hat mot det jødiske folket. Eg har alltid støtta Palestina, men eg trur ikkje me skal straffa vanlege israelarar. Ein underleg situasjon har oppstått i musikkbransjen. Roger Waters fylgjer no med på kva andre artistar gjer, og gjer dei noko han ikkje likar, freistar han å sverta og audmjuka dei i ålmenta. Det er grotesk.
Cave set seg ved pianoet for å spela «The Mercy Seat».
– Dette er ein song eg skreiv til ..., seier han og legg til etter ei pause: Roger Waters.
Songen går via nokre pianoakkordar saumlaust over i ein av dei få songane i kveld som Cave ikkje har skrive sjølv, «Avalanche» av Leonard Cohen (1934–2017), frå albumet Songs of Love and Hate (1971).
You who wish to conquer pain
You must learn to serve me well
Albumet vart svært viktig for Cave då han høyrde det tidleg i tenåra. Då han spela «Avalanche» i Konserthuset i mai, sa han at songen synte han ei retning i livet, at han aldri før hadde høyrt eit slikt alvor.
Slik «Avalanche» opna eit album som endra kursen for Cave, opna Caves solodebut From Her to Eternity (1984) med ei «Avalanche»-tolking som fekk mykje å seia for Cohen, av di karrieren hans i 1984 låg nede. Borna hans kunne ikkje tru at unge og hippe Nick Cave covra ein song av den femti år gamle faren deira.
Your pain is no credential here
It’s just the shadow of my wound
Caves plateversjon var destruktivt stygg. «Jau, det er vel rett å seia at Nick Cave øydela ’Avalanche’», fortalde Cohen i 1993. «Lat oss få fleire slike øydeleggingar.»
Då Cohen døydde for to år sidan, og eg hadde følgt han i førti år, fortrengde eg det og høyrde ikkje meir på han. Med Caves «Avalanche» i Konserthuset og Grieghallen kom minnestunda.
Vokalen no er ikkje destruktiv som i 1984, men liknar originalen. Derimot gjer Cave ei endring i Cohens tekst. Etter å ha sunge –
I have begun to long for you
I who have no greed
I have begun to ask for you
I who have no need
You say you’ve gone away from me
But I can feel you when you breathe
– legg han til:
When you breathe
Through me
Er det sonen han syng til? («Eg pratar med han om lag slik eg ber.») Og kvifor endrar han Cohen? Cave veit nok at Cohen sjølv endra dei to linene. Dei var annleis då «Avalanche» stod i diktsamlinga Parasites of Heaven (1966) enn då diktet vart ein song i 1971. Cave og Cohen er songpoetar, men òg bokdiktarar. Dei er der litteratur og musikk møtest. Kvelden byrja med at Cave messa diktet «Steve McQueen».
Midtvegs i konserten endrar Cave karakter. Etter nærgåande spørsmål frå ei kvinne som har fått i seg mykje vin, vert han ei stund råare i språket og nyttar fuck i tredjekvar setning. Ei anna kvinne vert avvist når ho ber han spela Cohens «Suzanne».
–?No. This is not a fucking Leonard Cohen-tribute.
Råare, men utan å miste stilen. Korkje i Bergen eller i Oslo nyttar han posisjonen sin til å audmjuka dei som tek mot til seg og stiller spørsmål. Ingen tapar andlet – heller ikkje når slett engelsk skapar misforståing. Når ein kar vil vita kvifor han alltid er kledd i ein elegant dress, men nyttar feil ord –?dress (kjole), ikkje suit (dress) –?vert Cave med på den utilsikta spøken og gjer greie for kvifor han gjerne går i kjole.
Dei drygt tre timane går utan pause. Av dei femten songane er tretten dei same som i Oslo i mai, mykje av di folk spør etter songar som er kjende og songar som høver. Spørsmåla styrer rekkjefylgja songane kjem i.
Cave var nitten år då far hans omkom i ei ulukke. Visstnok fekk han vita det av mor si då ho henta han ut frå arresten etter eit innbrot. Ikkje lenge etter byrja han med heroin. Det vert han spurd om:
– Eg var heroinavhengig i tjue år. Dei ti fyrste åra var gode. I det minste kjende eg det slik då. Dei ti siste åra var fælslege. Men 90 prosent av problemet var at stoffet var ulovleg.
Somme i salen saknar den farlege, trugande Cave, men no står han i Grieghallen som ein empatisk vismann og sjelesyrgjar. Fleire av songane samlar sal og scene, spørsmål og svar om lag slik den einsame songen til presten samlar kyrkjelyden. Etter «People Ain’t No Good» –
People just ain’t no good
I think that’s well understood
You can see it everywhere you look
People just ain’t no good
– kjem «The Weeping Song», gråtesongen:
This is a weeping song
A song in which to weep
While all the men and women sleep
This is a weeping song
But I won’t be weeping long
Som i Oslo i mai er mange forfattarar, artistar og musikkskribentar til stades. Heller ikkje dei har vore med på noko liknande.
HÅVARD REM
Håvard Rem er journalist i Dag og Tid.
«Fest blikket på den fyrste prikken av von.»
Nick Cave
Fødd i 1957 i Warracknabeal i Australia
Songpoet, songar, komponist, skodespelar og forfattar
Har gjeve ut femten album med bandet The Bad Seeds, frå From Her to Eternity (1984) til Skeleton Tree (2016)
Har gjeve ut to romanar: Eselet så Herrens engel (1994), omsett av Herbert Svenkerud, og Bunny Munros død (2009) omsett av Sverre Knudsen