Boka Har vi henne nå? av sosiolog Unn Conradi Andersen har vekt debatt dei siste vekene. Boka tek føre seg fire kvinnelege norske forfattarskapar – Marie Takvam, Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik – og viser korleis kritikarar både umedvite og medvite tek på seg kjønnsbriller når dei vurderer kvinnelege forfattarar.

Universell versus intim
Unn Conradi Andersens påstand er at det finst ulike forventningar til korleis kvinner og menn skriv, og at desse forventningane er forma av tradisjonen: Kvinner blir framleis assosierte med hus og heim, menn med arbeid, politikk og samfunn. Desse forventningane blir haldne i live av kritikarar og journalistar. Til dømes skreiv Dagbladets dåverande hovudmeldar Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie (1998) om 1990-åra at menn skriv «universelle» bøker, medan kvinner skriv om dei nære ting. Kvinner er inderlege, private og intime der mannlege forfattarar skriv utettervende bøker med samfunnsmessig relevans. Han skil mellom «kvinnelig inderlighetsdiktning» og «ordknappe menn», der det kjem tydeleg fram at sistnemnde er å føretrekkje. Synet som kjem fram, er at det «private» er samfunnsmessig irrelevant. «Det hun skriver, raker ingen», som Paal Brekke skreiv om Marie Takvam i VG i 1954.

Kvinneskrift
Til Dagsavisen 3. juni seier Unn Conradi Andersen at menn òg skriv om dei nære ting, og kvinner om samfunnet rundt seg:  «Tar man bort navnet fra bokomslaget, ville det være vanskelig, enn si umulig, å avgjøre om en norsk samtidsroman er skrevet av en mann eller en kvinne. Så når kritikerne leser forfatterne ulikt, er det fordi de har ulike forventninger knyttet til kjønnet på den som skriver.»

Dagen etter parerer Dagbladets litteraturkritikar Cathrine Krøger slik: «Klart det fins bøker som man umiddelbart ser at er skrevet av en kvinne! Når jeg åpner boka, og det på første side for eksempel står noe sånt som: ‘Jeg ligger i fosterstilling. Jeg tegner en sirkel rundt min egen kropp’, vet jeg at det står en kvinne bak. Ingen menn skriver sånn, med mindre det er ironi eller parodi.» (Dagsavisen 4. juni). Krøger trekkjer fram Hanne Ørstavik som ein forfattar som skriv «med en kroppslig nærhet som jeg får fullstendig fnatt av». Til Dag og Tid seier Krøger: – Det dette dreiar seg om, er at det går an å seie om visse typar romanar at dei er utprega kvinnelege, og motsett utprega mannlege. Eg kan ikkje forstå at det er så farleg.

På tide å gå empirisk til verks
Vel, kva er vel då meir naturleg enn å køyre ein blindtest på Andersen og Krøger? Dei blei med Dag og Tid til Deichmanske bibliotek i Oslo, der opninga på tjue meir eller mindre tilfeldig valde, og anonymiserte, bøker venta, for ein gong for alle å få svaret på om det er muleg å lese forfattarkjønnet ut frå første bokside:

1. Fra der han står, kan han se rett ned på veien. Han vet at ingen ser ham, men når noen stanser foran inngangen, legger hodet bakover og kikker mot vinduene, tar han likevel et skritt til siden.
En gang i våres plasserte han en utstilingsdukke i vinduet der han pleide å stå, og oppdaget til sin forskrekkelse at den var synlig nedenfra. Etter det ble han mer forsiktig. Utstillingdukken tilhørte hans kone. Hun tok den med seg fra butikken hun arbeidet i, den dagen hun ble pensjonert.

Krøger: – Dame. Du lurer ikkje meg.
Conradi Andersen: – Eg tippar dame.
Svar: Solveig Moen Rusten: Lyden av de andre som bor her (2008).

2. Det er sjelden tordenvær i Trondheim, men den sensommernatten hun skaffet seg en telefonelsker, var det som om små atombomber ble detonert i skyene over byen. Det var det kraftigste tordenværet på flere år.
Doggen hadde rent av ølglasset hele kvelden. Lufta var tett av fukt, og hun skjønte at noe var på gang; forsto at hodepinen som sakte bygget seg opp, hadde lite med ølen å gjøre. Dessuten fikk hun ikke hodepine av øl, kun av rødvin, og unger som vrælte.

Krøger: – Dame.
Conradi Andersen: – Dame.
Svar: Anne B. Ragde: Bunnforhold (1997)

3. Gjennom et halvt århundre hadde husmødrene i Pont-l’Evêque misunt fru Aubain hennes tjene­stepike Félicité.
For to hundre francs om året laget hun mat og stelte huset, sydde, vasket og strøk. Hun kunne tøyle en hest, gjø høns og gjess og kjerne smør, og hun var trofast mot sin matmor – som slett ikke var lett å ha med å gjøre.
Hun hadde giftet seg med en smukkas uten penger, som døde i begynnelsen av 1809 og etterlot henne to små barn og en betydelig gjeld.

Krøger: – Dette var pyntete. «Smukkas»? Men eg trur likevel det er skrive av ein mann.
Conradi Andersen: – «Smukkas» – inga kvin­ne ville skrive noko slikt. Eg svarar mann.
Svar: Gustave Flaubert: Tre fortellinger  (1877)

4. Om morgenen den 14. august 1912 satt Annabelle Worthington stille og leste i biblioteket i foreldrenes hus. Rommet hadde utsikt til den store, inngjerdede hagender de første vårtegnene begynte å vise seg. Gartnerne hadde plantet blomster, og alt var vakkert til foreldrenes hjemkomst om noen dager. Det var et stort hjem hun delte med dem og den eldre broren Robert, et imponerende herskapshus i nordenden av Fifth Avenue i New York.

Krøger: – Dame.
Conradi Andersen: Dame.
Svar: Danielle Steel: En god kvinne (2008)

5. 8. juli. Mykt rykk, der settes toget i bevegelse, det var Karoline, det var Karoline. Nå glir vi fra hverandre, fortere og fortere. Der satt hun bak et møkkete vindu i et tog som kjører i motsatt retning av mitt, skuldrene hennes var bare. Den sovende damen ved siden av meg gir fra seg et snork. Så puster hun rolig igjen, tungt og rolig, selv puster jeg lett og fort gjennom nesen. Jeg lener meg tilbake i setet, tvinger kroppen til å slappe av.

Krøger: Mann.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Trude Marstein: Gjøre godt (2006)

6. «Hva er det? – Hva – er det ...»
«Je den Düvel ook, nå for pokker – c’est la question, ma très chère demoiselle!
Konsulinne Buddenbrook satt ved siden av sin svigermor i den rettlinjete, hvitlakkerte sofaen, som øverst var prydet med et forgylt løvehode og hadde puter trukket med et lysegult stoff. Hun kastet et fort blikk på sin ektemann i lenestolen ved siden av og forsøkte å hjelpe sin lille datter som satt på bestefarens kne borte ved vinduet.

Krøger: – Det er mann, i dobbel forstand.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Thomas Mann: Buddenbrooks (1901)

7. Min far døde for et år siden. Jeg tror ikke på teorien om at når ens foreldre dør, blir man virkelig voksen. Man blir aldri virkelig voksen.
Da jeg sto der ved gamlingens kiste, ble jeg hjemsøkt av ubehagelige tanker. Han hadde levd livet, det gamle svinet. Han hadde kjørt på første klasse. «Du hadde unger, din dust...» sa jeg lystig, «du pløyde fitta til moren min med den store pikken din.» Ja, jeg var jo litt spent, det er så; det er ikke hver dag at noen i familien dør.

Krøger: – Mann. Det er nøyaktig dette eg meiner når eg snakkar om den mannlege skrivemåten.
Conradi Andersen: – Trur det er ei dame.
Svar: Michel Houellebecq: Plattform (2001)

8. Til Mrs. Saville, England. St. Petersburg, 11. des. 17-.
Det vil glede deg å høre at ingen ulykke har rammet innledningen på det prosjektet som du har hatt så dystre forutanelser overfor. Jeg kom hit i går, og min første oppgave er å forsikre min kjære søster om at alt er vel, og at jeg nå er enda mer overbevist om at mitt foretak skal lykkes.

Krøger: – Eg seier dame.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Mary Shelley: Frankenstein (1818)

9. Jeg ligger i bilen inne i garasjen med bena på frontstolen. Ryggstøet på stolen er nedslått, den har en slik fin mekanisme. Det blir som en seng. Siden er øm idet jeg våkner. En av fjærene i baksetet. Sakene har jeg i bagasjekofferten, i lommene på bildørene, under baksetet og slike steder. Det er greitt på mange måter.
Klokken er 6 om kvelden. Jeg har sovet siden morgenen og føler meg frisk og uthvilt. Det er varmt og kaldt vann i garasjen. Jeg kaster av meg klærne og vasker meg, barerer meg og tar på nytt undertøy og en skikkelig dress. Det føles godt, det prikker i huden, og jeg strekker meg.

Krøger: – «Prikker i huden»? Det er slik damer skriv. Eg svarar dame.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Arthur Omre: Flukten (1936)

10. Ingvild hadde forelsket sig i den lille leiligheten i Stensgaten, fra den første kvelden de kom flyttende dit.
Før hadde de altid hatt mange og store værelser for de måtte få plass til Pappas bøker. Men de sisste årene Pappa levet hadde de ikke hatt råd til å legge i ovnen i dagligstuen annet end om søndagene.

Krøger: – Det er berre damer som skriv pappa med stor P.
Conradi Andersen: – Dette trur eg er ei dame.
Svar: Sigrid Undset: Tolv år (posthumt, 1998).

11. Gardinflor er spent opp mellom kvinnen i kjernehuset sitt og de øvrige, som også besitter egne hjem og egenheter. De fattige, også de har bosteder der de vennlige ansiktene deres er samlet, bare det evig like skiller dem. Slik sovner de: ved å vise til sine forbindelser med direktøren som, pustende, er deres evige fader. Denne mannen, som skjenker dem sannheten som sin egen pust, så selvfølgelig regjerer han, har nå fått nok av damene og skriker om seg at han bare treng­er denne ene, sin egen.

Krøger: – Kinkig. Dette er godt. Eg svarar dame.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Elfriede Jelinek: Lyst (1989)

12. Stina hadde forsøkt å henge seg i dusjen igjen. Hun ville ikke snakke om det. Hun ville ikke snakke om noen ting. Hun hadde forsøkt å henge seg i dusjen samme morgen, men nå gikk hun her og subbet i grusen, med det medisinmettede blodet bankende i årene.

Krøger: – Kvinneleg sjølvmordlitteratur. Dame.
Conradi Andersen: – Her seier eg dame.
Svar: Ingvar Ambjørnsen: Dukken i taket (2001)

13. Hun forsvant den fjerde november.
Plutselig var hun som sunket i jorda. Den siste observasjonen av henne ble gjort da hun krysset brua i sentrum, dette vakre spennet mellom østsiden og vestsiden. Læreren hennes, Lunde, kom gående motsatt vei, han møtte henne midt på brua og så at det var henne. Jonna Moe fra Lundegård. En vakker, mørk jente.

Krøger: – Mann.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Karin Fossum: Natt til fjerde november (2003)

14. Kelneren hadde smuttet ut et øyeblikk for å telefonere. Nå kom han tilbake inn i baren «Gåsen og Gresskaret», med det uttrykket en mann har når han har hatt en overdådig dag i et av de store veddeløpene: nummen, overveldet. Han higet etter å dele sin store lykke med noen, og det var ingen annen for hånden enn kvinnen ved bordet nærmest døren. Hun satt og nippet til en gin tonic og leste i en spiritistisk bok.

Krøger: – Mann. Rett og slett fordi det statistisk sett var fleire mannlege forfattarar på denne tida, så kynisk må eg vere.
Conradi Andersen: – Eg tippar det er ei dame.
Svar: (Sir) P. G. Wodehouse: Ring på Jeeves (1953)

15. Plutselig, som grepet ut av tomme lufta, sitter hun der.
Her.
Det må altså være her hun er falt ned nå.
Hun.
Her er hun dalt ned og svever omkring i sin egen kropp.
Hun stirrer ned i hendene sine og studerer dem nøye som om det er første gang hun ser dem.
En munn, hennes egen munn, gaper over et stykke skårent wienerbrød, som en hånd, hennes egen hånd, har løftet opp til ansiktet og nå holder der, mellom tennene, et øyeblikk, tomt og hvitt som evigheten.

Krøger: – Dette er akkurat det vi kallar kvinnelitteratur. Akkurat slik. Dersom dette er skrive av ein mann, må eg revurdere alt.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Hans Herbjørnsrud: Vannbæreren (1984)

16. Han har ikkje pult kona si på eit halvt år. Det hadde vore greitt den gongen han gjorde det. Etterpå hadde han til og med tenkt at dette burde gjerast oftare. Hadde han ikkje sagt det også? Jau, han nemnde det vel for henne. Dette burde vi gjere oftare. Men sidan har det ikkje blitt. Tida går så altfor fort når ein lever eit aktivt liv og har mykje å gjere.

Krøger: – Dette er ei slik rå nynorskdame.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Rønnaug Kleiva: Ikkje for varmt, ikkje for kaldt (2008)

17. Det er bare en SMS. Når jeg søker på eieren av nummeret, kommer Steinar Grimstad opp. Så ekstreme sammentreff skjer ikke. Det er min Steinar Grimstad. Han som har gjort alt. Han som ble landskjent. Han som ikke eksisterer. Han skriver kun fire ord: Kom dit du veit.

Krøger: – Dette er slik... det kan godt vere skrive av ein mann, men eg svarar dame.
Conradi Andersen: – Tja. Dame?
Svar: Arne Svingen: Pøbelkomiteen (2005)

18. Da Mary Hawley ble vekket av den gylne aprilmorgenen og snudde seg mot sin mann, lå han og laget froskefjes med lillefingrene i munnvikene.
«Du er ikke sann, Ethan», sa hun. «Du skulle vært klovn».
«Unnskyld, frøken Firkløver, vil De gifte Dem med meg?»
«Er det bare tøys med deg fra du slår øynene opp?»
«Morgenstund har gull i munn».
«Jamen sa jeg smør! Er du klar over at det er Langfredag?»

Krøger: – «Du er ikke sann, Ethan»? Det er skrive av ei dame. Ingen menn skriv slik. Kva, var det ein mann??? Då må boka vere omsett av ei dame, gå og sjekk det etterpå!
Conradi Andersen: Mann.
John Steinbeck: Vår misnøyes vinter (1961), omsett av Nils Lie.

19. Over den åpne heia, der de duskete, rødlette stråene stryker kilent om de bare leggene for hvert skritt, går gutten og moren side om side. Men oppover den bratte, smale og slyng­ete stien må de gå etter hverandre. Gutten går bakerst. Han ser morens ende runde seg under den stramme, lysegrønne shortsen. Hun har tre myggestikk bak på det ene låret, de sitter tett sammen i trekant.

Krøger: – «... morens ende runde seg ...» Slik skriv berre menn.
Conradi Andersen: – Dame.
Svar: Margaret Skjelbred: Alvemål (1999)

20. Agenten for Nord-Carolinas Gjensidige Assuranseselskap lovet å fly fra Nåden til den andre sida av Superior-sjøen klokka tre. To dager før begivenheten skulle finne sted stiftet han opp en lapp på døra til det lille gule huset sitt:
Klokka 15 onsdag den 18de februar 1931 tar jeg av fra Nåden og flyr min vei på egne vinger. Tilgi meg. Jeg var så glad i dere alle. Robert Smith, forsikringsagent (sign.)

Krøger: – Mann.
Conradi Andersen: – Mann.
Svar: Toni Morrison: Sangen om Salomon (1977).

Resultat:
Cathrine Krøger: 11 av 20 rette.
Unn Conradi Andersen: 10 av 20 rette.

Og korleis skal ein konkludere, etter så eintydig vage resultat?

Cathrine Krøger: Gode Gud! Tyder dette at Unn eigentleg vinn?!

Unn Conradi Andersen: – Dette er det beste som kunne skjedd! Det stadfestar min teori.