Dag og Tid

Eg ser på fjorden der nede – mørkeblå, tung, spegelblank i dag, han speglar himmelen. Speglar han meir, undrar eg, speglar han oss, framtida vår? Om fjorden stig ørlite grann medan eg står på tunet, kan eg ikkje sjå det. Og om eg kunne, ville eg ikkje. Eg tek fram dei mørkaste solbrillene mine, legg meg strak på plenen og tenkjer: Framtida er så lys. Eg må ha solbriller. Og eg les eit brev eg har fått, om ein tur og ein forfattar og ein undertone:

«Beate Grimsrud er forfatteren av ‘Den lange fjellturen’, den siste novellen i hennes debutbok, ‘Det finnes grenser for hva jeg ikke forstår’. En trist historie synes jeg, om en mor som så absolutt skal vise frem en slående utsikt fra en fjelltopp, men når de endelig når dit, er det tåkete og mørkt og alle barna er utslitte og leie.
Veldig mye av det Grimsrud har forfattet har en svært sår undertone, og det er jo det som gjør hennes personer så troverdige, synes jeg. Det gjør at jeg som leser gripes og drives til å lese mer. Har man samtidig vært så heldig å høre forfatteren lese fra sine tekster, er dette enda en kilde til å ville lese mer. Hun leser med fantastisk innlevelse og med mye humor selv om det er sårt. Hun leste sist under Festspillene i Bergen før helgen. (...)
Grimsrud har ellers forfattet kronikker, skuespill både for radio og scene, filmer, både fiction og dokumentar, allsidig og like spennende og utradisjonell i alle sine uttrykk. Jeg venter og håper at hun vil skrive noe konkret for barn i fremtiden, der har hun helt sikkert også talenter.»

Slik skriv Kjersti Hornslien på Skøyen. Og det er ho som har vunne premien denne veka! Men det som står heilt til slutt i brevet, er eg slett ikkje så sikker på er sant:
«IKKE SENSITIVT INNHOLD (krav til all e-mail som sendes ut av Ullevål.)»
For innhaldet er sensitivt så det held, det, og det er nok brevskrivaren òg. Dessutan synest eg det er eit urimeleg krav å stilla til folk ved Ullevål at dei ikkje skal skriva sensitivt. Men nok om det. Sola steiker, eg orkar ikkje forfølgje tankane lenger enn til kanten av plenen, eg les heller eit nytt brev:

«Denne gongen kom hinta tett som hagl. Dette er siste novella – ‘Den lange turen’ – i samlinga ‘Det fins grenser for hva jeg ikke forstår’ av Beate Grimsrud (f. 1963). Men eg må dessverre arrestere deg, Helene: Novella er ikkje skriven i 1990, men noko før. Boka kom nemleg ut på svensk i 1989.»
Det skriv Gunnar Bæra, og ja, eg lèt meg arrestera, tiltala og døma til bibliotekteneste. Også Steinar Teigen har peika på same glippen. I prinsippet er dette prisverdige påpeikingar. Men premie får ein ikkje for slikt, lat det vera klart. Denne jenta likar ikkje å tapa andlet. Det er ikkje alltid nok å ha rett. Det gjeld å ha rett på rette måten. Slik som Norlitausene:

«Hei – du verden så mange spor som var lagt ut denne gangen – ‘det finst grenser’ – ‘ho smyg seg over’ – ‘Noreg og Sverige’ – og en novellesamling fra 1990 – det blir Beate Grimsrud (‘Å smyge forbi en øks’) og novellesamlingen ‘Det fins grenser for hva jeg ikke forstår’. Sitatet var fra den siste novellen i boka, ‘Den lange turen’. Hvor de skal hen, har jeg ikke funnet ut, men tar boka med meg hjem, for leselysten våknet. Beate Grimsrud er jo norsk, men bosatt i Sverige og skriver på svensk, og svenskene lanserte henne som sin kandidat til Nordisk råd her for noen år siden. Jeg tror hun selv oversetter sine bøker til norsk? Iallfall kom vi to Norlitauser til samme resultat ad forskjellige veier, moro var det!«
Bra er det å finna fram, til same stad, frå kvar sin kant! Ja, slikt går an når spora er mange. Men pass dykk, tauser, det kjem dagar då spora er få, og somme av dei er kanskje blinde. Strø erter der de går, for litteraturens skogar er store og ofte mørke. Da gjeld det å halda saman.

Fleire har funne fram denne gongen: Gunder Runde, Halldis Bjørkum, Ranveig Lundquist svarer rett som vanleg, på baksida av konvolutten som vanleg. Olav Molven svarer stuttare enn vanleg (av di han må øva seg, står det), men like rett som før.
Men no lyt de følgja nøye med! Klor dykk fast, no ber det til havs, og eg seier dette berre éin gong: