Dag og Tid

Dag og Tid nr. 18, fredag 30. april 2004

Roald Helgheim:
Det disiplinerte mennesket
Trygve Bratteli likte ikkje jazz, i alle fall ikkje som ungsosialist. Oppgjeret hans med denne nedbrytande musikkforma er ein tilbakevendande godbit i jazzhistoria. Fordommane «negermusikken» vart møtt med av avis og musikkskribentar i førkrigs-Norge, var mange. Men Bratteli var ute i eit større ideologisk ærend. Han var redaktør av det dåverande Arbeider-Ungdommen, og hadde der kalla musikken til eit jazzband som heitte Yankee Band ein «kulturutskeielse». Det fekk han kritikk for, men han svara med at «dette orkesteret har rendyrket disharmonien, rotet, forvirringen, oppløsningen, forråtnelsen», og han heldt fram: «Er de trekk en kan høre i dette orkestrets musikk ukjente i samfunnslivet? Nei, de er vel kjente. Det er det gamle klassesamfundets sammenbrudd som tolkes i dette disharmoniske lurvelevenet.» Han formana Fylkingen, som var ungdomsorganisasjon til partiet, til ikkje å dra ungdommen med seg ned i dette samanbrotet. «Vår oppgave er at ungdommen skal fri sig fra de bånd denne råtnende kulturen legger på oss... og samle ungdommen en byggende bevegelse. Tonene fra denne – den nye tidens – bevegelse, er ikke disharmonien og vrøvlet, men harmoni og orden».

Mary Douglas kunne ha innlemma denne ungsosialistiske reinleiksideologien i klassikaren Rent og urent. I denne saka dreg eg store vekslar på ein yndlingsartikkel Jostein Gripsrud skreiv om «Det disiplinerte sosialistiske mennesket» i tidsskriftet Vinduet for 25 år sidan. Han analyserer trekk ved Arbeidarpartiets kultur og opplysningsarbeid midt på trettitalet, på den tida partiet for alvor hadde tatt mål av seg til å vinne parlamentarisk makt. I dette arbeidet var propaganda og agitasjon viktige verkemiddel, for å få folk til valurnene ikkje berre på grunn av djup ideologisk overtyding. Meir eller mindre situasjonsprega eller impulsiv veljaroppslutning hadde fått ein strategisk plass. Propaganda og agitasjon var emne for eit heilt nummer av partitidsskriftet Det 20. århundre, og AOF gav ut handbok for tillitsmenn i arbeidarorganisasjonane. Helge Granat skreiv om målet med «fremtidens propaganda», og slo fast at partiet hadde overvurdert trua på at «socialismen nådde sitt mål i samme grad som massene blev opplyst om sine sanne interesser og samfundets virkelige natur». Nyare forsking hadde kome fram til eit syn på mennesket som gjekk ut på at «dets handlinger vesentlig er bestemt av dets nedarvede drifter, og at den saklige tenkning ikke spiller en så fremtredende rolle». Han skreiv at «gjennomsnittsmennesket (!) har ikke den utpregede tendens til å veie grunner for og imot, som er karakteristisk for vitenskapsmenn»... «Særlig i bevegede tider handler det umiddelbart og på en måte som er driftsmessig betont, og dets handlinger strider ofte mot det som man må gå ut fra er dets virkelige interesser».

Når dette er skrive midt på trettitalet, er det ikkje så sensasjonelt at dei ungsosialistiske ideologane har skjela til den tyske propagandaminister Goebbels og slagorda hans. «Hvor falske disse slagordene enn har vært, hamres de følelsesmessig inn i massene, og de har betydd mer i den politiske kamp enn klare, logiske slutninger.»

Å røre ved kjenslene i staden for logikken er som ei oppskrift for moderne tabloidjournalistikk. For arbeidarungdommen var det eit spørsmål om å vinne sjeler også i kulturen og festlivet, og då skulle det ikkje vere noko karneval. «Vi skal ha orden og disiplin på våre fester». For det disiplinerte, sosialistiske mennesket var spontanitet av det vonde, og sjølvironi var ukjent når den sosialistiske ungdommen laga teater. Det er her vi vender attende til ikkje berre jazzen, men også til den farlege pardansen som sette ukontrollerte seksuelle kjensler i sving. Her heitte sjefsideologen Thor Wiborg. Han ville ha bort «de eggende jazzband og den kjelne, vuggende hoftedans par-om-par». Wiborgs utgreiing vidare er ein klassikar:

«Moderne dansemusikk anvender i utstrakt grad synkoper; det er toner som faller utenfor den egentlige takt. I dansen som nettopp er basert på takt, gir denne gjennomførte utakt en stadig utilfredsstillelse, en eggende spenning. Saxofonens gjennemtrengende metallstemme gir uro i sinn og kropp; faller du allikevel efterhånden til ro, vekkes du op av bekkenslag, mitraljøseild fra batteriet, skingrende trompethyl eller kanonsmell fra stortrommen. Innimellom lengtende, henførte, smektende, fristende fiolintoner, vekslende med dristig pikanteri i form av lengtende sang fra perverse mannsstemmer. Musikken avsluttes så godt som alltid brått, midt i et tema, slik at de dansende ikke får den tilfredsstillende avslutning i en harmonisk akkord, men efterlates i en opjaget trang til rytmisk tilfredsstillelse.»

Motinnlegga let ikkje vente på seg. Somme argumenterte for at jazzen var uttrykket til eit undertrykt folk, ein musikk arbeidarungdommen burde ta til seg. Men AUF-formann Gunnar Sand snakka om «jazz-musikk og lignende reminisenser fra barbarstadiet».

Ideologisk reinleik overført også til kunstens område har alltid vore eit farleg trekk ved revolusjonære rørsler. Arbeidarpartiet fekk makta, men jazzen fekk leve. Det var under den nazistiske okkupasjonen jazzen måtte gå under jorda, kalle seg noko anna og setje norske namn på amerikanske jazzlåtar. Nazireglar med forbod mot synkopar og andre utskeiingar i musikken, les vi om rett som det er. Men den ideologiske kløfta har ikkje alltid vore like djup, i synet på det disiplinerte mennesket.