Dag og Tid

Dag og Tid nr. 51/52, laurdag 20. desember 2003

Roald Helgheim:
Dei som snakkar

I 1975 skreiv ein kjend norsk forfattar i eit av dåtidas kjende litterære tidsskrift dette: «Å overta den breie episke romanformen, som borgerlige forfattere har dyrka med stort hell i over hundre år, kan ikke gjøres av folk som kaller seg sosialister, utan at man virkelig har noe nytt innhold å fylle den med: Proletariatets verdensanskuelse, marxismen-leninismen. En begrensa antikapitalist har ikke noe nytt innhold å fylle den med. For ham ville opprøret mot den borgerlige romanformen være avgjørende. Men dette opprøret vil ikke føre ham et skritt nærmere arbeiderklassen og arbeiderklassens kamp. Ikke et skritt nærmere, uansett hvor mye arbeiderklassens liv er tema for hans forfatterskap.»

Forfattaren var Dag Solstad, tidsskriftet var Profil, og den doble artikkelen som var ein svir å lese den gongen, hadde tittelen «Hvem er det som snakker?». Skyteskiva for sitatet er både forfattaren Kjartan Fløgstad og den då unge litteraturforskaren Helge Rønning, som i ein artikkel i det svenske tidsskriftet BLM tok for seg tre romanar, Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser, Dag Solstads 25. septemberplassen og Fløgstads Rasmus. Det berande standpunktet er at ein slik småborgarleg intellektuell som Rønning, som er så ute av stand til å ta arbeidarklassens klassestandpunkt, eigentleg ikkje er i stand til forstå noko som helst. «Rønning er ingen marxist som gjør den feilen å legge altfor stor vekt på formelle spørsmål i motsigelsen form/innhold. Han er ingen sosialist som tar feil i viktige spørsmål. Helge Rønning er en borgerlig metafysiker.»

I den første delen av Solstads artikkel er det fire unge litteraturforskarar ved Universitetet i Bergen («B-forskerne») som får gjennomgå. Ein av dei var Atle Kittang. I ein artikkel i SV-tidsskriftet Kontrast skreiv dei om utviklingsliner i norsk litteratur sidan 1965. Mellom forfattarane det vart skrive om, var Tor Obrestad (Sauda! Streik!), Dag Solstad (25. septemberplassen) og Edvard Hoem (Kjærleikens ferjereiser). «I Bergens-forskernes artikkel vurderer man hele tida ut fra kvalitetskriterier. Man snakker om vellykka og mindre vellykka, og bruker rosende adjektiver. Det virker som om Bergensforskerne sjøl står over klassene og dermed er spesielt rusta til å gi vurderinger. Dette inntrykket oppløses sjølsagt med en gang en eller annen stiller det enkle spørsmålet: Hvem er det som snakker?»

Dei som snakkar, høyrer til det intellektuelle småborgarskapet. Kva føresetnader har dei til å vurdere litteratur skriven for arbeidarklassen? Ingen, for dei kan berre vurdere den kunstnariske forma. «Dette forutsetter en ting: At kunstnerisk form står over klassene. Og det er ut fra dette B-forskernes artikkel er skrevet.» Solstad svinga seg til høgdene: «Hvor meningsløst er det ikke å beskylde oss for å ha en fastlagt politisk analyse? Vi som i alt vi gjør skriver om at folket skal ha en helt annen framtid enn den virkeligheten vi lever i dag?.... Hvor sjølmotsigende er det ikke å beskylde oss for dogmatisme, vi som er villig til å stille spørsmålstegn ved alt vi har skapt til denne dag», som er «tvunget til å gjøre helt andre erfaringer enn dem vi kan bruke for å skape praktfull kunst for det intellektuelle borgerskapet?»

Fem år etter avskreiv Solstad sitt eige prosjekt under eit kulturseminar AKP hadde på Dokka (artiklane står i samlinga Artikler om litteratur 1966-1982). Prosjektet å skrive ein ny arbeidarlitteratur hadde stranda. Og på åtti- og nittitalet, heilt til sin siste roman, endevender forfattaren i artikkel etter artikkel sitt eige romanprosjekt. Han drøftar det romanmessige ved ein roman, mellom anna med utgangspunkt i den årvisse lesinga av Prousts mammutverk På sporet av den tapte tid. Ut frå det faktum at for kvar ny roman han sjølv skriv, utan at produktet får noko som helst samfunnsmessig betydning, drøymer han om ein rik mesén som gir han 800.000 i året for å skrive ein roman som deretter blir låst ned i eit skåp og nøklane kasta. For ei stor mediehending det ville bli! Men også: for ei grufull pakt med djevelen! Solstad skriv at tanken på denne mogleiken får han til å skjelve av angst, og at «til tross for min oppriktige erklæring om at jeg skriver for meg sjøl og ikke for leseren, så kjenner jeg et forferdelig savn med en gang jeg tar muligheter som dette innover meg.» Artikkelen «Det forferdelige savn» (1987) er ei perle i Solstads essay-kunst.

I dette lyset er det ein djup ironi over det nyaste stormløpet mot den litterære bastionen ved Universitetet i Bergen (der Kittang framleis er med), anført av Hadle Oftedal Andersen i siste nummer av Samtiden. Kittang får særleg gjennomgå for å lese Solstads Arild Asnes og Gymnaslærer Pedersen på ein måte Andersen ikkje likar, fri frå sin opphavlege politiske kontekst. Klassekampen hengjer seg på, og lesaren får inntrykk av at det er «dogmet om at teksten handler om seg selv» som herskar ved den bergenske lærestaden.

Slik eg les det, er åtaket ein freistnad på å få terrenget til å stemme med det politiske kartet på ein måte som overgår sjølv den dogmatiske 75-årgangen av Solstad. I 2000 kom antologien Narrativt begjær om Solstads forfattarskap. Ein av artikkelforfattarane er Atle Kittang. Han har lese Solstads krigstrilogi frå 70-talet på ny (Svik. Førkrigsår, Krig og Brød og våpen). Han vil gi trilogien den plassen han fortener, men som han meiner han ikkje har fått, blant litteraturhistorikarane. Ironien er utan ende. God jul!

Ivar Aasen-almanakken -- Forfattaraviser
BESTILL HER