Dag og Tid

Dag og Tid nr 33, laurdag 16. august 2003

Roald Helgheim:
Marxisme og menneskesyn

Då landsmøtet AKP i 1991 tok det endelege oppgjeret med stalinismen, stod det mellom anna i vedtaket:

«Marx laget en analyse av de økonomiske strukturene i kapitalismen, slik at folk har forstått det særegne ved denne historiske epoken. Men de som kom etter har brukt denne analysen til også å forstå menneskene. Da kommer man galt av sted. Særlig Lenin brukte dette trange og mekaniske analyseapparatatet til å forklare det særegne ved folk. Slik ble mennesket sett på som en ting. På grunn av vilkårlig bruk av fysisk makt, måtte folk innordne seg dette synet. Dermed mistet mennesket i prinsippet sin rett til fritt valg, og ble redusert til noe man ‘kunne gjøre noe med’.

Dette synet på mennesket fikk katastrofale følger under Stalin sitt regime. Han ble en kriminell som påførte folket store lidelser. Enhver sosialistisk bevegelse som vil utrette noe, må nå ta et oppgjør med dette menneskesynet, og gjenreise mennesket og menneskets verdighet. Det var ikke bare Stalin som så på folk på denne måten: Det er en del av vår tradisjon, og har også prega vårt parti.»

Framlegget til denne teksten kom ikkje frå partileiinga, men frå den iherdige delegaten Tor Obrestad. Når både tidlegare og noverande AKP-leiarar snakkar om at vedtaket var eit resultat av omfattande Stalin-diskusjonar i partiet, er det ei sanning med modifikasjonar. Når Sigurd Allern på det store diskusjonsmøtet på kafeen Gabler i Oslo måndag gjorde eit nummer av at media ikkje interesserte seg for Stalin-oppgjøret då det kom, kan grunnen like godt vere at det var ikkje ei sak partileiinga flagga så sterkt med sjølv heller.

Når det gjeld Kambodsja, skreiv Allern som redaktør i Klassekampen leiarartiklar på nittitalet som gjorde opp med både partiet og avisa si tidlegare ukritiske line. Denne lina stod sterkt i ein utanriksredaksjon der ein av journalistane personleg stod på god fot med Raude Khmer. Allern har også drøfta Kambodsja-syndromet i bøkene sine, men eg er ikkje sikker på kva den som leitar etter partiet AKP sitt offisielle oppgjør med Pol Pot-syndene, vil finne. Den første kritikken vart reist i tidsskriftet Røde Fane på slutten av 70-talet. Men det var ikkje ein kritikk som møtte nokon klangbotn i partileiinga. Men det alle interesserte har undra seg over, er kvifor snuoperasjonen kom så seint. Den tidlegare AKP-aren Elisabeth Eide, no førsteamuensis ved journalistutdanninga, var sjølv i Kambodsja som ein del av ein AKP-delegasjon i 1979. Ho var ein av innleiarane på Gabler. I eit innlegg i Dagbladet 8. august skreiv ho:

«Allerede først på 1970-tallet meldte medlemmer av m-l-bevegelsen seg ut på grunn av Stalin og stalinismen. Den gang unnlot jeg og mange andre å lytte til disse stemmene, og vi møtte ikke kritikken med intellektuell redelighet. Her ligger nettopp noe av m-l-bevegelsens historiske problem: Det som kunne utviklet seg til en radikal og kritisk kraft i det norske samfunnet forvitret på grunn av intellektuell forkrøpling og paranoia i forhold til bevegelsens kritikere.» Ein vesentleg grunn til at Eide sjølv gjekk ut av partiet på åttitalet, var «AKPs manglende troverdighet, knyttet til at ledelsen sjelden eller aldri har gitt kritikerne kreditt for standpunktene som partiet seinere har inntatt.» Eg hugsar sjølv at då talsmenn for partiet skulle forklare det seine Stalin-opp-gjøret, var redsla for å bli slått i hartkorn med kritikarane eit moment.

I det pågåande ordskiftet har Bernt Hagtvet hevda at rota til vondet ligg i sjølve marxismen. Den opposisjonelle jugoslaviske kommunisten Milovan Djilas drøftar dette i boka Den nye klasse, ei bok han i 1957 måtte gå i fengsel for. Han meiner at ulukka starta då etterkommarane til Marx prøvde å gjere ideane hans om til eit altomfattande system:

«Nettop i den moderne kommunismens pretensjoner på å representere, om ikke den eneste og absolutte, så dog i det minste den høyeste vitenskap, bygget på den dialektiske materialismen, ligger kimen til dens despotiske adferd.» Han skriv at «Marx og Engels hadde en snever og eksklusiv ide... nemlig at enhver samtidig tenkers, naturvitenskapsmanns eller kunstners politiske synspunkter var uadskillelige fra hans virkelige eller vitenskapelige verdi som tenker eller som kunstner. Hvis en mann politisk befant seg i en annen leir, ble hele hans øvrige objektive eller annet arbeid motsagt eller vanvyrdet.» Djilas meiner dette gav opphav til tanken om at «det var umulig for noen annen å prestere noe betydelig uten å velge deres syn på verden som utgangspunkt.»

Om ikkje Marx sjølv ville gjere marxismen til eit altomfattande system, låg kimen til det i tenkinga, meiner Djilas. Og det vart utnytta av dei som skulle føre marxismen vidare. Då Lenin tok eit generaloppgjer med idealismen i Materialisme og empiriokritisisme – ei flittig studert bok i ml-krinsar – visste han ikkje noko særleg om ein einaste stor filosof, skriv Djilas. Partivedtaket til AKP seier at mens Marx laga ein analyse av dei økonomiske strukturane i kapitalismen, brukte vidareførarane «denne analysen til også forstå menneskene».

Det er arroganse andsynes andre tankar og tankeretningar som har resultert i det Eide har kalla intellektuell forkrøpling og paranoia andsynes kritikarane. Om det ikkje er i marxismens ånd, har det utan tvil vore ein marxistisk praksis.