Dag og Tid, nr. 28, laurdag 12. juli 2003

Bokmelding:
Årets lettaste murstein?

Ingen kan klage på ein underhaldningsroman som gjer det underhaldningsromanar skal gjere. Og etterpå er alt som før, skriv Atle Christiansen.


Roman
Henrik H. Langeland:
Wonderboy
Gyldendal norsk forlag 2003


Wonderboy
ligg på bestseljarlistene til fleire bokhandlarar, og det er lett å forstå at mange finn fram til denne 485 siders mursteinen av ein roman. For det første har boka fått skryt overalt der ho har vore omtalt, og for det andre er det ei frykteleg lett og underhaldande bok å lese sommarstid. Også eg foreslår gjerne Wonderboy som sommarlektyre for kreti og pleti. Henrik H. Langelands bestseljar er muligens årets lettaste mursteinsroman. Lars Ramslies Fatso kan nok konkurrere om denne tittelen, men romanen til Ramslie er så full av sentimentalitet, pornografi og gørr at han vanskeleg når opp som årets lettaste så langt, trass i mursteinsformatet på 345 sider. Fatso verkar dessutan spekulativ, og ikkje så mye på grunn av pornoen, heller på grunn av sentimentaliteten, pluss den einsemda og kjærleikslengten som romanen stadig påstår hovudpersonen ber på. Ramslie leflar med einsemd, hovudpersonen hans er i grunnen ikkje einsam nok. Nei, Langeland er langt lettare og underhaldande. Underhaldningsaspektet ved ei bok er sjølvsagt ikkje det einaste ein skal sjå etter, men når det gjeld underhaldningsbøker er underhaldninga det viktigaste.

Lass av kunnskap

Romanen Wonderboy er oppkalla etter kallenamnet til hovudpersonen Christian von der Hall, 34 år gammal, Senior Vice President i Scandinavia Media Group, gift med Tessa, to barn. Wonderboy har sett seg føre å raide Aschehoug og Gyldendal og gjere dei til ein del av mediegruppa si med seg sjølv som sjef. På sin veg mot kontrollen i dei store forlaga, vanskjøttar han familien, han kjempar mot sitt eige dobbeltspel og han slost om gunsten hos sjef og styre. Innimellom trenar han kroppen sin og har ekstremsex med diverse kvinner.

Henrik H. Langeland har skrive ei underhaldningsbok som imponerer med spennande intrige og eit lass av kunnskapar om det miljøet han skildrar. Denne romanen kviler utan tvil på stor innsikt i finansverda og den tal-akrobatikken dei i den verda held seg med, og på meg verkar det truverdig og riktig, og eg forstår at eg dessverre ikkje forstår så mye av alt det dei lærer på BI og Handelshøgskolen, men det gjer altså Langeland, det vitnar romanen hans om.

Frekk og flink

Både nærings- og kulturinteresserte kan kose seg med denne boka. Ho vil neppe uroe noen av dei. Dette er rein og skjer underhaldning som tar vare på det som er fortrinnet til underhaldningssjangeren, og som samtidig er ulempen ved sjangeren, nemleg at lesaren og verda er akkurat den same etter at boka er lesen. Harselasen i denne romanen er både mildt og alminneleg. Næringslivsfolket er glatte og overflatiske, dei har doble agendaer og tenkjer mest på sin eigen kropp, si eiga lommebok og si eiga framtid. Satiren rammar i grunnen ikkje røynda, men våre klisjear og stereotypiar om røynda, altså er ikkje satiren relevant i forhold til det verkelege. Det satiriske eller lett harselerte miljøet Langeland skildrar, stemmer ganske godt overeins med mine enklaste og mest unyanserte fordommar i forhold til nærings- og kulturlivet: Næringslivet er kynisk og overflatisk, opptekne av kropp og ytre staffasje, mens kulturlivet ikkje ligg så langt etter verken når det gjeld kynismen eller dei ytre attributtane. Langeland stadfestar gjengse klisjear om finans- og kulturlivet, og lenger enn det kan kanskje ikkje ein underhaldningsroman drive det. Romanen er ikkje laga for å endre eller problematisere. Han er laga som ein underhaldninsroman, og slik fungerer han. Wonderboy er glatt og lett, akkurat som det miljøet han skildrar. I grunnen verkar romanen frykteleg wonderfull. Eg vil ikkje seie at romanen er ei oppvisning i underhaldningskunst, men romanen gjer seg likevel til på ein måte: Eg heiter Wonderboy og er ein wonderfull roman. Langeland dreg stadig inn Dag Solstad i romanen sin, og særleg Solstads Arild Asnes. Det blir påstått at Asnes og Wonderboy på kvar sin måte har eit frigjeringsprosjekt på gang. Å bruke Solstad som undertone og litteraturideal i ein finansroman, er sjølvsagt rett gjort. Ja, det er frekt gjort, flinkt gjort, wonderfullt.

Atle Christiansen

© Dag og Tid

 

Ivar Aasen-almanakken -- Forfattaraviser
BESTILL HER


| Førstesida av denne utgåva | Abonnement | Arkiv | Lysingar |
| Butikk | Bladstova | Nett no |