Dag og Tid

«Kjære Paula. Nei, no må eg berre setja meg ned å svara deg – som eg har tenkt på så mange gonger (i alle fall nokre). Boka er ‘Rubato’, forfattar Lars Amund Vaage. Eg held på å lesa den no – og sundag 15. juni var eg på Baroniet og høyrde eit fantastisk foredrag med forfattaren, så kanskje det ikkje gjeld når ein får det så rett i fanget? Takk for ei flott spalta!» Det er ho Olaug Kråkevik i Jondal som skriv slik på eit kort med motiv frå Baroniet i Rosendal. Nei, Olaug, det er ingen som kjem for lett til det: Alle måtar å finne svaret på er like gode.

«Kjære Paula, denne gangen blir det kvalifisert gjetning: Antar at svaret på Kpb 619 er ‘Rubato’ av Lars Amund Vaage. Jeg har lest den, og burde jo vite det sikkert, men... sporene peker entydig nok i den retningen, Bach, Bedford og pino, debut i 1979 og boka kom ut i 1995. Pluss at det er ‘en forfatter som forfattere liker’ – ‘Rubato’ fikk Kritikerprisen (forteller leksikonet meg, mener å huske at den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris også), om ikke Paula heller sikter til da Jan Kjærstad gikk ut og mente at Vaages bok om Wilhelm Reich (‘Den framande byen’) ble ufortjent oversett det året den kom ut. Jeg har ikke veldig god kontakt med den litterære andedammen, men det er vel ikke ofte at en forfatter på denne måten driver opplysningsarbeid for en nålevende kollega? Det skaffet i hvert fall Kjærstad en liten stjerne her i heimen...», skriv ho Merete Hoel i Loddefjord.

«Lars Amund Vaage skriv nynorsk slik eg synes det skal gjeras! Bestefaren, Ragnvald Vaage, gjorde òg inntrykk. ‘Den gode sumaren’ var ei av dei aller beste bøkene mor las for oss borna. Vaage-namnet har difor ein god klang for meg», skriv ho Kirsti Bremer Fjær i Oslo.

«Hei Paula! ...så merkelig. Har du begynt å ta for deg pesumlisten for norskfaget ved Lærerhøgskolen i Bergen? De to siste ukene nå har vært direkte pensumrelaterte. Så du kan tro jeg ble overrasket da begynnelsen av Lars Amund Vaages bok ‘Rubato’ ble sitert som Klok på bok nr. 619. Tre på rad! Er dette tilfeldig? Eller står du i ledetog med lærerne? Eller er dette rett og slett bare så god litteratur at alle bør få det med seg..?», undrar ho Ellen M. Mjømen i Bergen.

Ja, no har det seg slik at eg har plukka desse bøkene or mi eiga bokhylle. Spørsmåla kan då vere: Har eg studert ved Lærarhøgskulen i Bergen? Er lærarane og eg med i same bokklubb? Nei, eg trur du har rett, Ellen. Det tilfeldige er at gode bøker hamnar i mange bokhyller.

«Eg-personen i boka – Stein – er ein Hamlet-type, like vinglete som Shakespeares «Hamlet. Prince of Denmark». Han sluttar tvert sitt pianiststudium ved musikkonservatoriet i Bergen, endå han er svært lovande, og tek seg arbeid som lastebilsjåfør. Det er tydeleg at vinglinga hans er ein reaksjon på ein autoritær bestefar. Her er det Bedforden kjem inn, ein bil der kardangen stadig går i filler og må skiftast. Kva ein enn måtte meine om det symbolske ved lastebil og kardang, er det den spolerte kardangen som driv handlinga frametter. På tur til Bergen for å skaffe ny kardang oppsøkjer han ei veninne – Astrid – frå studietida ved konservatoriet. Her kjem eit motstykke til Shakespeare. Hamlet held ei lita preike om skodespelarkunst, Stein om problem ved framføring av musikk, spesielt Bachs f-mollkonsert. I gravferda til bestefaren spelar Stein kista ut or kyrkja. Rimelegvis er dette opptakten til eit betre liv, både for Stein og Astrid, som nok er glade i kvarandre. Det vil ein i det minste tru», skriv han Stein Sæbø på Ås.

«Her var det noko kjent, ja, og med eitt føltes det heile som eit deja vu; har ikkje vi løyst kpb der Lars Amund Vaage var svaret, og kor vi fortalte om opplevinga ved å vere til stades under hans opplesing under Festspela i Bergen i 2001, oppbacka av broren, på piano, før? Eller er det berre teikn på at no treng vi sårt til ferie? Vel... ‘Rubato’ er boka, og ho er steikje god! Besthels Skeisebibliotekarane i LASK.»

Tja, vi er visst fleire som treng ferie...