Dag og Tid nr. 49, 4. desember 1997
Herbjørn Sørebø:
Brev til barnebarn
Vi er inne i den månaden som kan skildrast med så mange ord på g – gran, gris og gåver. I ei grotid for grådigskap blir også barna rivne med i grådigskapskulturen frå dei sluttar å skrike etter pupp, og det er ikkje lett for foreldre, besteforeldre, tanter og onklar å stå imot kjøpepresset. Grådigskapen er vel elles medfødd, og det er lett å framelske det medfødde. På folkemunne blir det fortalt om ei bondekone som skulle til bygdebyen og let mannen vera att som barnevakt. Då ho var kommen eit godt stykke frå huset, snudde ho seg og ropa til mannen på tunet: – Kjære, velsigne deg, slepp ikkje gutungen oppi sukkerskapet!
På skrivebordet ligg ei bok så raud som ei juleglede, «Brev til mitt barnebarn» (Millennium). Boka er redigert av Liv Ullmann, og i brev til barnebarn gjev eit trettital internasjonalt kjende menneske uttrykk for gode ønske for dei små. Boka er utgjeven til inntekt for «Women's Commission for Refugee Women and Children». Umberto Eco, den italienske forfattaren som fekk det store internasjonale gjennombrotet med romanen Rosens navn, er ein av dei som skriv brev. Han er representert med ein artikkel han skreiv i 1964, og artikkelen har framleis aktualitet. Då jula kom det året, var son hans for liten til alt butikkane hadde å tilby barn, men når han vert stor nok, då er tida inne til at «jeg med den faderlige autoritets ømme og hellige og ukrenkelige vold kan begynne å forme din borgerlige bevissthet. Og da, Stefano...»
I eit avsnitt reknar Umberto Eco opp alt han skal kjøpe til son sin til jul. «Da skal du få geværer. Geværer med to løp. Repetergeværer. Maskinpistoler. Kanoner. Bazookaer. Sabler. Hele armeer av tinnsoldater i full mundur. Borger med vindebroer. Fort som kan beleires. Kasematter, kruttmagasiner, destroyere, jetfly. Dolker og revolvere, hakebørser, feltslanger, slynger, armbrøster, blykuler, katapulter, fakler, håndgranater, kastemaskiner, sverd, lanser, rambukker, hellebarder og entrehaker. Og sølvdollarstykker av dem som kaptein Flint hadde (til minne om Long John Silver og Ben Gun), og dolker av den typen Barrejo likte så godt, og toledoklinger for å feie til side tre pistoler på en gang og felle markien av Montelimar, eller for å slå til med den napolitanske finten som Baron de Sigognac anvendte da han nedkjempet den onde banditten som prøvde å røve hans Isabelle. Og jeg vil
gi deg krigsøkser, hellebarder, miserikorder, malaikniver, spyd, krumsabler, piler og kårdestokker maken til den John Carradine holdt da han ble drept av elektrisk støt på tredje spor, og hvis ikke noen husker det, er det verst for dem. Og piratsabler som kan få Caramaux og Van Stiller til å blekne, og damascerte pistoler av en type som ikke engang Sir James Brook hadde tilgang til (ellers ville han ha gitt opp da han sto ansikt til ansikt med portugiseren og hans sardoniske, ørtende sigarett). Og stiletter med trekanten blad av den typen Sir Williams elev brukte da han tok livet av snikmorderen Zampa, som drepte sin egen mor, den gamle og motbydelige Fipar, mens dagen langsomt døde hen ved Clignancourt. Og knebler lik den som ble satt på fangevokteren La Ramée mens hertugen av Beaufort – hans kopperrøde skjeggprakt tok seg enda bedre ut etter stadig kjemming med blykam – red i vei og så med glede fram til
Mazarins vrede. Og munningsstykker ladet med søm klare til å bli avfyrt av menn med tenner farget røde av betel. Og revolvere med perlemorsskjefte som du kan gripe til når du rir på arabiske stridshester med glinsende pels»...
Meir kan det vel ikkje siterast utan at opphavsretten blir krenkt. Dessutan er det slutt på spalteplassen. Umberto Eco reknar opp endå nokre våpen. Skalperingsknivar. Ein svimlande Luger, og så noko som heiter Sabolingevær. Kort sagt våpen. Dei skal vere høgdepunktet på alle julekveldar. Du treng ikkje leite lenge etter dei i varemagasina, men tretti år etter at Umberto Eco skreiv det siterte, er det kome til nokre nye, elektroniske.
|
